Eivind Berggrav: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (Tilbakestilte endring av Stigrp (samtale · blokker) til siste versjon av Gunnar E. Kristiansen)
Linje 25: Linje 25:


== Prest og biskop ==
== Prest og biskop ==
{{thumb høyre|Eivind Berggrav gravminne.jpg|Eivind Berggravs gravminne ved Vår Frelsers gravlund i Oslo.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}}
 
Sin første kirkelige stilling hadde Berggrav som sogneprest i [[Hurdal]] 1919–1924. Etter perioden som sogneprest virket han i årene [[1925]]–[[1928]] som fengselsprest ved [[Botsfengselet]] i [[Oslo]]. Da hadde han disputert for den teologiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo på avhandlingen ''Religionens terskel'' (1925).  
Sin første kirkelige stilling hadde Berggrav som sogneprest i [[Hurdal]] 1919–1924. Etter perioden som sogneprest virket han i årene [[1925]]–[[1928]] som fengselsprest ved [[Botsfengselet]] i [[Oslo]]. Da hadde han disputert for den teologiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo på avhandlingen ''Religionens terskel'' (1925).  


Linje 33: Linje 33:


== Okkupasjonstiden ==
== Okkupasjonstiden ==
Høsten [[1939]] drev Berggrav fredsarbeid, og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av [[Administrasjonsrådet]]. Han oppfordret til å avslutte krigshandlingene, og holdt taler om dette på radioen og ropte gjennom megafon i [[Krokskogen]]. Frem til [[17. juni]] [[1940]] deltok han i [[riksrådsforhandlingene]]. Alt dette førte til at mange fikk inntrykk av at biskop Berggrav hadde en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Også innad i kirken ble han kritisert for å være for forsiktig overfor tyskerne. Vendepunktet i forhold til dette kom etter nyordningen av [[25. september]] 1940. I oktober samlet Berggrav [[Kristent samråd for den norske kirke]] for å skape en felles front innen kirken.
Høsten [[1939]] drev Berggrav fredsarbeid, og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av [[Administrasjonsrådet]]. Han oppfordret til å avslutte krigshandlingene, og holdt taler om dette på radioen og ropte gjennom megafon i [[Krokskogen]]. Frem til [[17. juni]] [[1940]] deltok han i [[riksrådsforhandlingene]]. Alt dette førte til at mange fikk inntrykk av at biskop Berggrav hadde en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Også innad i kirken ble han kritisert for å være for forsiktig overfor tyskerne. Vendepunktet i forhold til dette kom etter nyordningen av [[25. september]] 1940. I oktober samlet Berggrav [[Kristent samråd for den norske kirke]] for å skape en felles front innen kirken.
{{thumb høyre| Eivind Berggrav byste Bernhard Getz' gate.jpg|Utenfor Bibelselskapets lokaler i [[Bernhard Getz’ gate (Oslo)|Bernhard Getz' gate]] 3 i Oslo står et minnesmerke over biskop Eivind Berggrav]].|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012).}}
 
<onlyinclude>I foredrag han holdt vinteren [[1941]] tok Berggrav til orde for at den lutherske læren om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, kunne tolkes dithen at aktiv motstand mot en undertrykkende stat var moralsk høyverdig. I januar begynte den første store konfrontasjonen mellom kirken og [[Nasjonal Samling|NS]]-myndighetene etter opplesning av et [[hyrdebrev]]. I februar [[1942]] kom en ytterligere tilspissing, og den [[24. februar]] la biskopene ned sine statlige embeter. Berggrav ble avsatt to dager senere, og [[Vidkun Quisling|Quisling]] rettet i et brev til prestene harde angrep mot ham. Berggrav hadde gjennom Kristent samråd arbeidet sammen med Hallesby i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]], og de tre ble sentrale i opprettelsen av [[Den midlertidige kirkeledelse]].</onlyinclude>  
<onlyinclude>I foredrag han holdt vinteren [[1941]] tok Berggrav til orde for at den lutherske læren om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, kunne tolkes dithen at aktiv motstand mot en undertrykkende stat var moralsk høyverdig. I januar begynte den første store konfrontasjonen mellom kirken og [[Nasjonal Samling|NS]]-myndighetene etter opplesning av et [[hyrdebrev]]. I februar [[1942]] kom en ytterligere tilspissing, og den [[24. februar]] la biskopene ned sine statlige embeter. Berggrav ble avsatt to dager senere, og [[Vidkun Quisling|Quisling]] rettet i et brev til prestene harde angrep mot ham. Berggrav hadde gjennom Kristent samråd arbeidet sammen med Hallesby i [[Indremisjonen]] og [[Ludvig Hope]] i [[Kinamisjonsforbundet]], og de tre ble sentrale i opprettelsen av [[Den midlertidige kirkeledelse]].</onlyinclude>  


Linje 42: Linje 43:


==Litteratur==
==Litteratur==
{{thumb høyre|Eivind Berggrav gravminne.jpg|Eivind Berggravs gravminne ved Vår Frelsers gravlund i Oslo.|[[Bruker:Stigrp|Stig Rune Pedersen]] (2012)}}


*Heiene, Gunnar: [http://snl.no/.nbl_biografi/Eivind_Berggrav/utdypning Artikkel om Berggrav i Norsk biografisk leksikon]
*Heiene, Gunnar: [http://snl.no/.nbl_biografi/Eivind_Berggrav/utdypning Artikkel om Berggrav i Norsk biografisk leksikon]

Sideversjonen fra 18. nov. 2012 kl. 19:36

Biskop Eivind Berggrav
Foto: Ukjent
Gudstjeneste ved havet. Eivind Berggrav forretter på Blix-dagen i Gildeskål 12. juli 1936
Foto: Ukjent

Eivind Josef Berggrav (født i Stavanger 25. oktober 1884, død i Oslo 1959) var teolog og skolemann. Han var biskop i Hålogaland og i Oslo. Under andre verdenskrig var han en av lederne for kirkens motstand mot nazismen. Særlig i sin tid som lærer var han sterkt språkpolitisk og lokalhistorisk engasjert.


Familie, oppvekst og utdanning

Berggrav ble født i Stavanger, sønn av senere biskop og kirkestatsråd Otto Jensen (1856–1918) og Marena Christine Pedersen (1846–1924). Eivind forandret sitt familienavn fra Jensen til Berggrav-Jensen 1907 og til Berggrav i 1917. Han var gift med Kathrine Seip (1883–1949), datter av sogneprest Jens Laurits Arup Seip (1852–1913) og Marie Fredrikke Aubert (1853–1931).

Da Eivind var fem år gammel, flyttet familien til Asak i nåværende Halden kommune, da Otto Jensen ble sogneprest der. 10 år seinere flyttet de igjen til Stavanger.

Etter eksamen artium i 1903, studerte Berggrav teologi i Kristiania, og ble cand. theol. i 1908.

Lærer, tidsskriftredaktør, språkpolitiker, historielagsmann

Etter avlagt embetseksamen arbeidet Bergrav i en tiårsperiode i skolen. I 1909-1914 var han lærer ved ved folkehøgskolen på Eidsvoll, så ett år ved Holmestrand lærerskole. Fra 1915 til 1919 var han styrer ved Romerikes amtsskoleNerdrum i Fetsund 1915–19.

Allerede året etter sin teologiske embetseksamen i 1909 etterfulgte Berggrav Christopher Bruun som medredaktør for tidsskriftet Kirke og Kultur. Han arbeidet der sammen med Thorvald Klaveness til 1914. Deretter var Berggrav eneredaktør helt til 1959, med avbrudd 1922-1923 og 1942-1945.

I 1915 var Berggrav en tid ved fronten i Europa som krigskorrespondent for Morgenbladet.

Sammen med sin svoger professor Didrik Arup Seip og historikeren Halvdan Koht stilte Berggrav seg i 1916 i spissen for den samnorskorienterte språkpolitiske organisasjonen Østlandsk reisning. Det var Berggrav som tok initiativet til denne bevegelsen, blant annet ved et foredrag på Romerike Ungdomsforbunds sommerstevne på Minne i Eidsvoll. Berggrav var formann fra starten til 1926, da Østlandsk reisning ble omorganisert til Østlandsk ungdomsfylking.

Berggrav blir også regnet som hovedmann bak stiftelsen av Romerike Historielag i 1920, og han var formann for laget fra starten til han forlot distriktet i 1929.

Prest og biskop

Sin første kirkelige stilling hadde Berggrav som sogneprest i Hurdal 1919–1924. Etter perioden som sogneprest virket han i årene 19251928 som fengselsprest ved Botsfengselet i Oslo. Da hadde han disputert for den teologiske doktorgrad ved Universitetet i Oslo på avhandlingen Religionens terskel (1925).

I 1929 ble han utnevnt til biskop av Hålogaland. På sin reise nordover var han i følge kommunistavisa Dagens Nyheter også innom Harstad, der prost Hans Wilhelm Dop Smith var på kaia og hilste på sin nye biskop. Berggrav hadde dette embete til 1937. Fra vigselen av Sandtorg kirke i Sørvik husker menigheten og Harstad-folk ham spesielt for merknaden hans om at arkitekt Sigurd Bjørhovde hadde forandre det gamle og stygge bedehuset fra å være «en pakkasse til et juvelskrin». Selv om han var den yngste i bispekollegiet ble han raskt en lederskikkelse. I 1937 ble Berggrav biskop i Oslo, inntil han søkte avskjed i 1950 av helsemessige årsaker. Som Oslos biskop ledet Berggrav bisettelsen av dronning Maud i 1938.

Berggrav tilhørte den liberale fløyen i kirken, og ble utsatt for kritikk for konservative kirkeledere som Ole Hallesby.

Okkupasjonstiden

Høsten 1939 drev Berggrav fredsarbeid, og møtte blant andre Göring og Storbritannias utenriksminister Halifax. Etter krigsutbruddet deltok han i opprettelsen av Administrasjonsrådet. Han oppfordret til å avslutte krigshandlingene, og holdt taler om dette på radioen og ropte gjennom megafon i Krokskogen. Frem til 17. juni 1940 deltok han i riksrådsforhandlingene. Alt dette førte til at mange fikk inntrykk av at biskop Berggrav hadde en uklar holdning til okkupasjonsmakten. Også innad i kirken ble han kritisert for å være for forsiktig overfor tyskerne. Vendepunktet i forhold til dette kom etter nyordningen av 25. september 1940. I oktober samlet Berggrav Kristent samråd for den norske kirke for å skape en felles front innen kirken.

I foredrag han holdt vinteren 1941 tok Berggrav til orde for at den lutherske læren om de to regimenter, det verdslige og det åndelige, kunne tolkes dithen at aktiv motstand mot en undertrykkende stat var moralsk høyverdig. I januar begynte den første store konfrontasjonen mellom kirken og NS-myndighetene etter opplesning av et hyrdebrev. I februar 1942 kom en ytterligere tilspissing, og den 24. februar la biskopene ned sine statlige embeter. Berggrav ble avsatt to dager senere, og Quisling rettet i et brev til prestene harde angrep mot ham. Berggrav hadde gjennom Kristent samråd arbeidet sammen med Hallesby i Indremisjonen og Ludvig Hope i Kinamisjonsforbundet, og de tre ble sentrale i opprettelsen av Den midlertidige kirkeledelse.

Biskopene forklarte seg i skriftet Kirkens Grunn, der Berggrav var hovedforfatteren. Dette ble lest opp i de fleste kirker i landet første påskedag, den 5. april 1942. Dette førte til at Berggrav ble arrestert to dager senere. Etter et opphold i Bredtvet fengsel ble han satt i husarrest i sin hytte i Asker. Der oppholdt han seg inntil noen få uker før krigens slutt, da han etter en dramatisk flukt holdt til i en dekkleilighet i Oslo. Gjenneom de tre årene i husarrest klarte han til tross for at han ble overvåket å holde kontakten med Den midlertidige kirkeledelse og etterhvert Den hemmelige kirkeledelse.

I 1945 skrev Berggrav Folkedommen over NS, der han tok til orde for at alle medlemmer av NS burde straffes. Han var dog på prinsipielt grunnlag motstander av dødsstraff. Han fortsatte som biskop av Oslo til 1951.

Litteratur

Mal:Thumb høyre