Elisabeth Schweigaard Selmer (1923–2009)
Ragnhild Elisabeth Schweigaard Selmer (født 18. oktober 1923 i Kristiania, død 18. juni 2009 i Oslo) var jurist og politiker (Høyre). Hun var landets første kvinnelige justisminister (i regjeringen Borten 1965–1970) , og var deretter høyesterettsdommer i 20 år.
Familie
Elisabeth Schweigaard Selmer var datter av soussjef Niels Anker Stang Schweigaard (1884–1955) og Betty Reimers (1886–1968), og ble gift i 1950 med jurist Knut Sejersted Selmer (1924–2009), sønn av språkforsker Ernst Westerlund Selmer (1880-1971). Hun var brorsønns sønnedatter av Anton Martin Schweigaard (1808–1870).
Liv og virke
Elisabeth Schweigaard vokste opp i Oslo som en av tre søstre. Hun gikk på Oslo katedralskole, men i 1941 ble hun utvist på grunn av upassende anti-NS-oppførsel. I august 1943 begynte hun å tjenestegjøre som dechiffrør og ordonnans mellom Hjemmefronten og dens radiosendere med forbindelse til Forsvarets Overkommando i Storbritannia. I 1944 ble hun beordret over til Sverige, hvor hun tjenestegjorde ved den norske legasjonens militærkontor.
Etter returen til Norge i 1945 begynte Elisabeth Schweigaard på jus-studet, og hun avla juridikum i 1949. Etter først å ha arbeidet i Justisdepartementet rett etter eksamen, var hun dommerfullmektig 1950–1955, først i Onsøy, deretter ved ved Asker og Bærum sorenskriverembete. Fra 1955 til 1965 arbeidet hun i Lovavdelingen i Justisdepartementet som sekretær, konsulent og byråsjef. I 1965 ble hun landets første kvinnelige skifteforvalter.
Elisabeth Schweigaard Selmer viste tidlig interesse for politikk og samfunnsliv. I 1947 var hun formann i Den Konservative Studentforening og 1951–55 medlem av Oslo bystyre for Høyre.
I oktober 1965 ble Elisabeth Schweigaard Selmer utnevnt til landets første kvinnelige justisminister i Per Bortens koalisjonsregjering, en posisjon hun hadde til 1970. I løpet av hennes statsrådstid ble ny forvaltningslov og offentlighetslov vedtatt, og hun var drivkraften bak etableringen av den offentlige helikopterbaserte redningstjenesten. Hun hadde tidlig vist interesse for politikk. I 1947 var hun formann i Den Konservative Studentforening, og 1951–1955 var hun medlem av Oslo bystyre for Høyre.
I 1970 ble Elisabeth Schweigaard Selmer utnevnt til dommer i Høyesterett, en stilling hun hadde i 20 år. Hun var den andre kvinnelige høyesterettsdommeren, etter Lilly Bølviken, som hun selv som justisminister hadde utnevnt i 1968.
Elisabeth Schweigaard Selmer hadde en rekke verv, blant annet var hun medlem av rådet for Norges Hjemmefrontmuseum, varamedlem i Nobelkomiteen 1982–1990 og medlem av Det norske Akademi for Sprog og Litteratur fra 1973 og medlem av styret for Norsk folkemuseum 1974-1981. Hun ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1980.
Ettermæle
I en nekrolog over Elisabeth Schweigaard Selmer i Aftenposten 26. juni 2009, beskrev Høyres leder Erna Solberg henne slik (utdrag):
| Elisabeth Schweigaard Selmer har betydd mye for mange kvinner i Høyre. Hun viste vei i det som var nytt landskap for mange kvinner. ... Hennes intellekt og utrettelige arbeidsinnsats overvant alle kjønnsbarrierer. ... I alle sine verv viste Elisabeth Schweigaard Selmer en usedvanlig skjerpet tilstedeværelse. Skarpheten gjorde henne til en dyktig jurist og politiker, men den kunne like ofte slå over i humoristiske betraktninger over situasjoner og livet i sin alminnelighet. | ||
Elisabeth Schweigaard Selmer er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo
Kilder og referanser
- Aftenposten 26. juni 2009: nekrolog over Elisabeth Schweigaard Selmer av Høyres leder, Erna Solberg.
- Else Bugge Fougner om Elisabeth Schweigaard Selmer i Norsk biografisk leksikon