Erik Andreas Colban (1876–1956): Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(hbr)
({{bm}})
 
(6 mellomliggende versjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
{{thumb|Erik Andreas Colban 1876-1956 foto.jpg|Erik Andreas Colban|Ukjent, hentet fra Amundsen: (1947): ''Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947''.}}
{{thumb|Erik Andreas Colban 1876-1956 foto.jpg|Erik Andreas Colban|Ukjent, hentet fra Amundsen: (1947): ''Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947''.}}
'''[[Erik Andreas Colban (1876-1956)|Erik Andreas Colban]]'''  (født 18. oktober 1876 i [[Christiania]], død 28. mars 1956) var jurist og diplomat. Han tilhørte den første generasjonen av diplomater i den selvstendige norske utenrikstjenesten etter unionsoppløsningen i 1905, med en  karrière som varte til 1950. Colban  spilte  en betydelig rolle både i Folkeforbundet og i FNs første år, og som norsk sendemann i London under andre verdenskrig.  
'''[[Erik Andreas Colban (1876–1956)|Erik Andreas Colban]]'''  (født 18. oktober 1876 i [[Christiania]], død 28. mars 1956) var jurist og diplomat. Han tilhørte den første generasjonen av diplomater i den selvstendige norske utenrikstjenesten etter unionsoppløsningen i 1905, med en  karrière som varte til 1950. Colban  spilte  en betydelig rolle både i Folkeforbundet og i FNs første år, og som norsk sendemann i [[London]] under [[andre verdenskrig]].  


== Familie ==
== Familie ==
Linje 23: Linje 23:
== Ettermæle ==
== Ettermæle ==
{{thumb|Erik Andreas Colban diplomat gravminne Oslo.jpg|Erik Andreas Colban er gravlagt  på  [[Vestre gravlund (Oslo)|Vestre gravlund]] i Oslo. |Stig Rune Pedersen (2015)}}
{{thumb|Erik Andreas Colban diplomat gravminne Oslo.jpg|Erik Andreas Colban er gravlagt  på  [[Vestre gravlund (Oslo)|Vestre gravlund]] i Oslo. |Stig Rune Pedersen (2015)}}
I et minneord over Erik Colban i Dagbladet 31. mai 1956 (usignert), ble han beskrevet slik (utdrag):
{{sitat|Erik Colban representerte mye av det beste ved vår gamle embetsmanns-tradisjon, noe hans elskverdige memoarer "50 år" også viser. Skjebnen plasserte ham flere ganger i internasjonale brennpunkter, hvor han fikk god anledning til å virke for sitt land – helt fra han som ung legasjonssekretær i London i 1905 fikk i oppdrag å lese og rette Nansen-artikler til Times for at de skulle bli helt vanntette. Han var en av de få norske diplomater som gjorde en virkelig stor internasjonal innsats, særlig som sjef for minoritetsavdelingen i Genève. Her ble det gjort mye godt fredsarbeid i Europa. Som sendemann i Paris og senere som ambassadør i London i hele krigsperioden gjorde han et godt arbeid for landet sitt. ... En klok og betydelig mann er gått bort med Erik Colban.}}


Erik Andreas Colban er gravlagt på [[Vestre gravlund (Oslo)|Vestre gravlund]] i Oslo. Tittelen ''Ambassadør'' er benyttet på gravminnet.
Erik Andreas Colban er gravlagt på [[Vestre gravlund (Oslo)|Vestre gravlund]] i Oslo. Tittelen ''Ambassadør'' er benyttet på gravminnet.
Linje 31: Linje 34:
*{{folketelling|pf01037371000280|Erik Colban|1900|Molde kjøpstad}}
*{{folketelling|pf01037371000280|Erik Colban|1900|Molde kjøpstad}}
*[https://nbl.snl.no/Erik_Colban Atle Towsen om Erik Colban i Norsk biografisk leksikon]
*[https://nbl.snl.no/Erik_Colban Atle Towsen om Erik Colban i Norsk biografisk leksikon]
* Studentene fra 1895 : biografiske opplysninger samlet i anledning av 50-årsjubileet 1945. Oslo : Cammermeyers Bogh., 1949.  {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2013071806011}}  
* Studentene fra 1895 : biografiske opplysninger samlet i anledning av 50-årsjubileet 1945. Oslo : Cammermeyers Bogh., 1949.  {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2013071806011}}  
* Amundsen: Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Oslo : Grøndahl, 1947.  {{bokhylla||NBN:no-nb_digibok_2014040348001}}
* Amundsen: Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947. Oslo : Grøndahl, 1947.  {{nb.no||NBN:no-nb_digibok_2014040348001}}
*''«Erik Colban død». Dagbladet 1956.03.31''. {{nb.no|NBN:no-nb_digavis_dagbladet_null_null_19560331_88_76_1}}.


==Eksterne lenker==
==Eksterne lenker==
* {{hbr1-1|pf01037371000280|Erik Andreas Colban}}
* {{hbr1-1|pf01037371000280|Erik Andreas Colban}}


{{DEFAULTSORT:Colban,Erik Andreas (1876-1956)}}
{{DEFAULTSORT:Colban, Erik Andreas (1876-1956)}}
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Personer]]
[[Kategori:Fødsler i 1876]]
[[Kategori:Fødsler i 1876]]
Linje 47: Linje 50:
[[Kategori:Storbritannia]]
[[Kategori:Storbritannia]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
[[Kategori:St. Olavs Orden]]
{{bm}}

Nåværende revisjon fra 7. mar. 2024 kl. 18:57

Erik Andreas Colban
Foto: Ukjent, hentet fra Amundsen: (1947): Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947.

Erik Andreas Colban (født 18. oktober 1876 i Christiania, død 28. mars 1956) var jurist og diplomat. Han tilhørte den første generasjonen av diplomater i den selvstendige norske utenrikstjenesten etter unionsoppløsningen i 1905, med en karrière som varte til 1950. Colban spilte en betydelig rolle både i Folkeforbundet og i FNs første år, og som norsk sendemann i London under andre verdenskrig.

Familie

Erik Andreas Colban var sønn av infanterikaptein Erik Andreas Colban (1841-1900) og Caroline Emilie Biermann (1849-1911), og ble gift i 1911 med Karen Marie Holter (1881-1975). Han var far til ambassadør Erik Andreas Colban (1912-1987), sønnesønn av forfatter og oversetter Marie Colban (1814-1884) og sønnesønns sønn av prest Erik Andreas Colban (1760-1928).

Liv og virke

Erik Colbans var sønn av en yrkesmilitær, noe som førte til hyppige skifter av bosteder i oppveksten. Han fikk sin skolegang dels i Kristiania og dels i Stavanger, hvor han tok examen artium ved Stavanger katedralskole i 1895.

Colban ble cand.jur. i 1899. Han var først edsvoren fullmektig ved sorenskriverembetet i Romsdal og advokatfullmektig i Molde, deretter kom han i 1901 til Kristiania som advokatfullmektig. I 1903 ble han sekretær i utenriksavdelingen i Departementet for udenrigske Sager, Handel, Sjøfart og Industri. Etter unionsoppløsningen i 1905 dro Colban med stipend fra universitetet og Utenriksdepartementet til Paris for videre studier, men allerede i 1906 ble han sendt til Le Havre som bestyrer av å bestyre visekonsulatet der. Dette innledet hans lange virke i utenrikstjenesten.

Etter å ha vært i Le Havre var Colban fungerende byråsjef i Utenriksdepartementet med ansvar for konsulatkontoret, inntil han i 1908 ble legasjonssekretær i Stockholm. I 1911 ble Colban chargé d'affaires og generalkonsul i Rio de Janeiro. I 1916 kom han hjem til Norge på ferie, men på grunn av krigen ble han av utenriksminister Ihlen bedt om å assistere i vanskelige skipsfarts- og handelspolitiske spørsmål. Etter krigen ble Colban konstituert som Utenriksdepartementets handelspolitiske konsulent i London og Paris.

I 1919 forlot Colban den norske utenrikstjenesten for å bli direktør i det nyopprettede Folkeforbundet. Fram til 1927 var han direktør for avdelingen for administrative kommisjoner og befolkningsminoriteter, og deretter for avrustningsavdelingen. I 1930 kom Colban tilbake til utenrikstjenesten som sendemann i Paris og Brussel, og fra 1931 også i Luxembourg. Han fortsatte imidlertid som norsk delegert til Folkeforbundets nedrustningskonferanse, til forbundets årlige forsamlinger og flere av rådsmøtene. Folkeforbunds-engasjement ble avviklet i 1934 ble utnevnt til sendemann i London, fra 1942 med rang som ambassadør.

Etter andre verdenskrig var Colban norsk delegert til FNs første generalforsamling i 1945. Fra 1943 var han medlem av den interallierte Krigsforbryterkommisjonen og den interallierte komiteen som arbeidet for opprettelse av Den internasjonale domstol i Haag.

I 1946 tok Colban avskjed som ambassadør i London, og var fram til 1947 formann for den norske delegasjonen i den forberedende FN-kommisjonen for planleggingen av en bred internasjonal konferanse om handel og sysselsetting. 1948-1950 var han personlig representant for FNs generalsekretær Trygve Lie i forhandlingene mellom India og Pakistan om Kashmir. Etter å ga avsluttet sin diplomatiske karriere bosatte Colban seg i Oslo, hvor han i adresseboka for 1955 er oppført i Thomas Heftyes gate 42c.

Erik Colban mottok storkorset av St. Olavs Orden i 1946 og innehadde også storkorset av den britiske Victoria Order og flere andre utenlandske ordener. I 1952 publiserte han sine erindringer, kalt Femti år.

Ettermæle

Erik Andreas Colban er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

I et minneord over Erik Colban i Dagbladet 31. mai 1956 (usignert), ble han beskrevet slik (utdrag):

Erik Colban representerte mye av det beste ved vår gamle embetsmanns-tradisjon, noe hans elskverdige memoarer "50 år" også viser. Skjebnen plasserte ham flere ganger i internasjonale brennpunkter, hvor han fikk god anledning til å virke for sitt land – helt fra han som ung legasjonssekretær i London i 1905 fikk i oppdrag å lese og rette Nansen-artikler til Times for at de skulle bli helt vanntette. Han var en av de få norske diplomater som gjorde en virkelig stor internasjonal innsats, særlig som sjef for minoritetsavdelingen i Genève. Her ble det gjort mye godt fredsarbeid i Europa. Som sendemann i Paris og senere som ambassadør i London i hele krigsperioden gjorde han et godt arbeid for landet sitt. ... En klok og betydelig mann er gått bort med Erik Colban.

Erik Andreas Colban er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo. Tittelen Ambassadør er benyttet på gravminnet.

Kilder

Eksterne lenker