Erna Solberg

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 12. aug. 2019 kl. 15:06 av Cnyborg (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Erna Solberg.
Foto: Stortingets representantgalleri.

Erna Solberg (født 24. februar 1961 i Bergen) er Høyrepolitiker, og ble i 2013 Norges andre kvinnelige statsminister. Hun var fra 2001 til 2005 kommunalminister, og i 2004 ble hun leder i Høyre.

Hun er datter av konsulent Asbjørn Solberg (1925–1989) og kontorfullmektig Inger Wenche Torgersen (f. 1926).

Den 29. februar 1996 ble hun gift med fagsjef Sindre Finnes (f. 1964), sønn av kontorsjef Jonny Edvin Finnes og Reidun Bjørkedal.

Solberg gikk ut av videregående skole i 1979, og begynte å studere ved Universitetet i Bergen. I 1986 ble hun cand.mag. meg fagkretsen sosiologi, sammenlignende politikk, statistikk og sosialøkonomi. Hennes politiske karriere begynte med at hun i 1979 ble valgt til vararepresentant for Høyre til Bergen bystyre. Fra 1987 til 1999 var hun fast representant der. Hun var også leder av Høyrekvinners Landsforbund fra 1993 til 1994, og kvinnepolitik leder fra 1994 til 1998. I kraft av dette ble hun også medlem av Høyres arbeidsutvalg.

I 1989 ble hun valgt inn på Stortinget fra Hordaland, og hun har blitt gjenvalgt i alle perioder siden, sist gang i 2013. Hun engasjerte seg særlig i spørsmål som kraftverksbeskatning, kommunale inntekter og delingsmodellen. I offentligheten var hun ikke spesielt synlig de første årene, men på Stortinget fikk hun en tydelig posisjon.

I 2001 ble hun kommunalminister i Kjell Magne Bondeviks andre regjering, som var en koalisjonsregjering mellom Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre. Hun kom med en del kontroversielle uttalelser og innstramminger i kommunepolitikken og i innvandringspolitikken som da lå under Kommunaldepartementet. Dette førte til at hun fikk tilnavnet «Jern-Erna», et navn hun ikke selv setter stor pris på. Hun gikk sterkt inn for kommunesammenslåing, og for å erstatte fylkeskommunene med større regioner. I 2005 gikk regjeringen Bondevik av som følge av valgresultatet.

Solberg fortsatte som partileder og gruppeleder på Stortinget, og ble i praksis leder for opposisjonen under Jens Stoltenbergs andre regjering (2005–2013). Høyre gjorde det svært dårlig i stortingsvalget 2005, noe som førte til usikkerhet rundt hennes stilling som partileder. Først da det kom en betydelig framgang i stortingsvalget 2009 stilnet kravene om at hun måtte gå av.

Ved stortingsvalget 2013 hadde Høyre stor framgang, og ble landets nest største parti. Det var dermed klart at Erna Solberg kunne danne regjering dersom hun fikk samlet nok støtte. Etter innledende sonderinger med Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ble det klart at hun ville danne regjering med Høyre og FrP, med KrF og Venstre som støttepartier, og den 16. oktober tiltrådte Erna Solbergs regjering.

Erna Solberg ble kommandør av St. Olavs Orden i 2005.

Litteratur