Finnskogrunden: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
(Lagt til tekst om svedjebruk og litt mer om rutas historie)
(korr.)
Linje 1: Linje 1:
'''Finnskogrunden''' er en historisk vandrerute som går i området rundt innsjøen [[Møkeren]] i [[Kongsvinger kommune]].  
'''[[Finnskogrunden]]''' er en historisk vandrerute som går i området rundt innsjøen [[Møkeren]] i [[Kongsvinger kommune]].  


==Rutas historie==
==Rutas historie==
[[Finnskogene]] er et ca 3 mil bredt belte langs svenskegrensen som strekker seg fra [[Austmarka]] i Sør til [[Våler]] i Nord. Alle bygder fra Kongsvinger i sør til [[Elverum]] og [[Trysil]] i Nord har «sin» Finnskog. Lengst i sør kalles områdene Vinger Finnskog. Det finnes mange steder som kan egne seg for en vandring gjennom Finnskogens historie, men få steder er det mulig å oppleve kulturminner og historie etter finnekulturen så konsentrert som her. Her møtes norsk, svensk og skogfinsk kultur, og det er den særegne skogfinske kulturen som gjør dette til et område med stor kulturhistorisk verdi.  
[[Finnskogene]] er et ca. 3 mil bredt belte langs svenskegrensen som strekker seg fra [[Austmarka]] i sør til [[Våler kommune (Hedmark)|Våler]] i nord. Alle bygder fra Kongsvinger i sør til [[Elverum]] og [[Trysil]] i nord har «sin» Finnskog. Lengst i sør kalles områdene Vinger Finnskog. Det finnes mange steder som kan egne seg for en vandring gjennom Finnskogens historie, men få steder er det mulig å oppleve kulturminner og historie etter finnekulturen så konsentrert som her. Her møtes norsk, svensk og skogfinsk kultur, og det er den særegne skogfinske kulturen som gjør dette til et område med stor kulturhistorisk verdi.  


Skogfinner er navnet på en av Norges nasjonale minoriteter, som vandret ut fra Finland på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. De slo seg ned i nordøst-Sverige, vandret siden videre til Värmland, og inn i Norge en gang før 1650. I skogene øst for Glomma finner vi mange spor etter skogfinnene, som bygninger, stedsnavn, sagn og tradisjoner. Det har bodd skogfinner så langt vest som i Telemark, på Krokskogen og i Nordmarka, men kjerneområdet er Finnskogen i Hedmark. Ved folketellingen i 1686 var det rundt 1200 finner i Norge. Skogfinnene tok med seg sin særegne kultur med [[svedjebruk]], røykstuebygg og røykbadstuer. Etter hvert som det ble bygget veier på Finnskogen ble det mer interaksjon mellom de skogfinske innvandrerne og nordmenn. Samtidig var svedjebruket vanskeligere å holde fast på fordi det var arealkrevende og ofte førte til konflikter mellom de norske bøndene. Dette førte til at finnekulturen gradvis forsvant. Men det er i møte mellom det finske, svenske og norske vi i dag finner Finnskogens unike kulturarv.
Skogfinner er navnet på en av Norges nasjonale minoriteter, som vandret ut fra Finland på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. De slo seg ned i nordøst-Sverige, vandret siden videre til Värmland, og inn i Norge en gang før 1650. I skogene øst for Glomma finner vi mange spor etter skogfinnene, som bygninger, stedsnavn, sagn og tradisjoner. Det har bodd skogfinner så langt vest som i Telemark, på Krokskogen og i Nordmarka, men kjerneområdet er Finnskogen i Hedmark. Ved folketellingen i 1686 var det rundt 1200 finner i Norge. Skogfinnene tok med seg sin særegne kultur med [[svedjebruk]], røykstuebygg og røykbadstuer. Etter hvert som det ble bygget veier på Finnskogen ble det mer interaksjon mellom de skogfinske innvandrerne og nordmenn. Samtidig var svedjebruket vanskeligere å holde fast på fordi det var arealkrevende og ofte førte til konflikter mellom de norske bøndene. Dette førte til at finnekulturen gradvis forsvant. Men det er i møte mellom det finske, svenske og norske vi i dag finner Finnskogens unike kulturarv.

Sideversjonen fra 27. mai 2015 kl. 12:33

Finnskogrunden er en historisk vandrerute som går i området rundt innsjøen Møkeren i Kongsvinger kommune.

Rutas historie

Finnskogene er et ca. 3 mil bredt belte langs svenskegrensen som strekker seg fra Austmarka i sør til Våler i nord. Alle bygder fra Kongsvinger i sør til Elverum og Trysil i nord har «sin» Finnskog. Lengst i sør kalles områdene Vinger Finnskog. Det finnes mange steder som kan egne seg for en vandring gjennom Finnskogens historie, men få steder er det mulig å oppleve kulturminner og historie etter finnekulturen så konsentrert som her. Her møtes norsk, svensk og skogfinsk kultur, og det er den særegne skogfinske kulturen som gjør dette til et område med stor kulturhistorisk verdi.

Skogfinner er navnet på en av Norges nasjonale minoriteter, som vandret ut fra Finland på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. De slo seg ned i nordøst-Sverige, vandret siden videre til Värmland, og inn i Norge en gang før 1650. I skogene øst for Glomma finner vi mange spor etter skogfinnene, som bygninger, stedsnavn, sagn og tradisjoner. Det har bodd skogfinner så langt vest som i Telemark, på Krokskogen og i Nordmarka, men kjerneområdet er Finnskogen i Hedmark. Ved folketellingen i 1686 var det rundt 1200 finner i Norge. Skogfinnene tok med seg sin særegne kultur med svedjebruk, røykstuebygg og røykbadstuer. Etter hvert som det ble bygget veier på Finnskogen ble det mer interaksjon mellom de skogfinske innvandrerne og nordmenn. Samtidig var svedjebruket vanskeligere å holde fast på fordi det var arealkrevende og ofte førte til konflikter mellom de norske bøndene. Dette førte til at finnekulturen gradvis forsvant. Men det er i møte mellom det finske, svenske og norske vi i dag finner Finnskogens unike kulturarv.

Beskrivelse av turen

Runden er på cirka 50 kilometer og følger hovedsakelig sti, noe grusvei og en liten del asfaltert vei. Naturlig start- og sluttpunkt for ruta er Austmarka sentrum, men runden kan gås fra en rekke startpunkter, eller bitvis. Ruta som beskrevet her går fra Austmarka med klokka.

Fra Austmarka bygdetun følges merkingen langs fylkesveien og over elva. Ved veistumpen «Svingen» tar ruta av mot vesti. Stien kommer etter hvert inn på Austmarkaleden og denne følges videre nordover. Videre følges sti og kjerrevei nordover i furuskog og litt myrlende til Toppenso og Opset og nordover til overnattingshytta Høgmo, som er Fagernes utmarkslags hytte. Videre følges skogsbilvei til Øvre Masterud passeres og E 16 krysses. Turen går videre over nye furumoer innunder Sæterberget. Avstikker opp til toppen er verdt klatringen: «Dronningens utsikt» er ett av de aller beste utsiktspunktene på hele Finnskogen og verdt en avstikker (lenke: Dronningens utsikt). Merkingen tar deg videre over Tobakberget og så nedpå skogsbilveg ved Mengen. Snart krysses fylkesveien og man begynner på stigningen mot Oppkjølberget, som også byr på flott utsikt.

Herfra går merkingen videre østover innover Varaldskogen på sti over myrer og gjennom mye furuskog; et typisk finnskoglandskap. Etter omtrent fire kilometer kommer man til Orala (Åranstorpet på norsk). Orala er et typisk skogfinsk torp eid av Norsk Skogfinsk Museum. Vannflasker kan fylles i brønnen på tunet!

Fra Orala går ferden mot sørøst på gårdsvei, kjerreveg, sti og skogsbilvei til en bratt men kort oppstigning til Abborhøgda. Så kommer ruta inn på Finnskogleden som følges sørover til Lebiko, via torpene Otertjernet og Kvåho (norsk navn Sørli). Lebiko er Finnskogen Turistforenings hytte med sengeplass til 13 og fine muligheter til å sette opp telt på innmarka. Kvåho er også et typisk skogfinsk torp med bygninger i tilsynelatende spredt uorden.

På Lebiko skiller Finnskogrunden lag med Finnskogleden. Ritamäki, en liten times marsj fra Lebiko på svensk side av grensen, er et fredet område der du får oppleve et skogfinsk torp omtrent som det så ut på slutten av 1800-tallet. Her er det enkel servering hver dag i juni, juli og august.

Fra Lebiko går ruta vestover igjen, og inn på Skolevegen som ungene fra Lebiko og Østerby brukte mot Varaldskog skole. Etter noen kilometer kommer man til Varaldskogberget og rester etter nok et torp. Herfra går nedstigningen på god sti til Varaldskog skole. Skolen er for lengst lagt ned, men bygningen blir brukt ril utstillingslokaler med enkel servering i sommermånedene og enkelte ganger er det konserter og andre arrangement på stedet. På naboeiendommen – Nordre Varaldskog – kan du også se en gammel røykbadstubygning (dessverre uten selve ovnen).

Finnskogrunden fortsetter på grusvei langs innsjøen Varalden som byr på mange fine rasteplasser, teltplasser og muligheter for bading. Etter å ha passert Varaldsdammen tar merkingen av på ny skogsbilveg nordvestover mot Sikåa/Bedafors som er et område rikt på industriminner. Etter nok en kilometer langs skogsbilvei tar Finnskogrunden av mot vest på kjerrevei og etterhvert sti forbi Solbergseter og Møkeråsen. Et stykke etter at toppen er passert er det en avstikker til «Kisthølet» som er en naturlig hule i berget. Herfra nærmer man seg igjen bebyggelsen på Austmarka.

Kulturminner og severdigheter langs ruta

Skogfinnene brente skog for å så rug, neper og korn i aska. Disse brente skogstykkene kalles på norsk svedjer. Bevarte spor etter svedjer er lag med trekull rett under dagens markoverflate. Også pollenkorn, eller blomsterstøv, fra kornet som skogfinnen en gang sådde, forteller historie. I vanlig jord kan pollenkorn bevares gjennom flere hundre år, og vise hvor skogfinnene dyrket rug. Alle planter har helt særegne pollenkorn, som kan identifiseres når de studeres i mikroskop. Ved å analysere pollenkorn fra et sted en tror det har vært svedjet kan en få vite akkurat hva som vokste på det stedet før svedja ble felt, mens den var i bruk og etter at den vokste igjen med skog.

På Finnskogen er mange av stedsnavnene fra skogfinnenes svedjer bevart. Et av ordene for svedje som skogfinnene brukte er «ahå». Stedsnavn med «ahå», eller som slutter på å, finnes det flere av i områdene som vandringsleden går gjennom. Du finner dem hvis du ser grundig på turkartet for Søndre Finnskogen.

I tillegg til det skogfinske som du møter i stedsnavn, bygninger og andre kulturminner, vil du langs Finnskogrunden finne en rekke andre kulturminner; helt fra steinalderen, via seterbruket, til historie om industrialisering og ikke minst krigs- og etterkrigshistorie. Turen går innom flere godt bevarte finnetorp. Langs hele turen finnes skilt og info-tavler med historiske informasjon.


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Finnskogrunden inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[1] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.