Finnskogrunden

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 24. mar. 2018 kl. 00:22 av Louise (Samtale | bidrag)

Hopp til: navigasjon, søk


Innsjøen Møkeren
Røykbadstu på Varaldskogen

Finnskogrunden er en historisk vandrerute som går i området rundt innsjøen Møkeren i Kongsvinger kommune.

Rutas historie

Historisk kart over Møkeren-området

Finnskogene er et ca. 3 mil bredt belte langs svenskegrensen som strekker seg fra Eidskog i sør til Trysil i nord. Alle bygder fra Kongsvinger i sør til Elverum og Trysil i nord har «sin» Finnskog. Lengst i sør kalles områdene Vinger Finnskog. Det finnes mange steder som kan egne seg for en vandring gjennom Finnskogens historie, men få steder er det mulig å oppleve kulturminner og historie etter finnekulturen så konsentrert som her. Her møtes norsk, svensk og skogfinsk kultur, og det er den særegne skogfinske kulturen som gjør dette til et område med stor kulturhistorisk verdi.

Skogfinner er navnet på en av Norges nasjonale minoriteter, som vandret ut fra Finland på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet. De slo seg ned i nordøst-Sverige, vandret siden videre til Värmland, og inn i Norge en gang før 1650. I skogene øst for Glomma finner vi mange spor etter skogfinnene, som bygninger, stedsnavn, sagn og tradisjoner. Det har bodd skogfinner så langt vest som i Telemark, på Krokskogen og i Nordmarka, men kjerneområdet er Finnskogen i Hedmark. Ved folketellingen i 1686 var det rundt 1200 finner i Norge. Skogfinnene tok med seg sin særegne kultur med svedjebruk, røykstuebygg og røykbadstuer.

Over tid var svedjebruket vanskeligere å holde fast på fordi det var arealkrevende, og kunne føre til konflikter med de norske bøndene. I kombinasjon med stadig tettere integrering med den norske befolkningen førte dette til at finnekulturen gradvis forsvant, men helt opp til 1940-tallet var det grupper som hadde finsk som morsmål på Finnskogen. Det er i møte mellom det finske, svenske og norske vi i dag finner Finnskogens unike kulturarv.

Beskrivelse av turen

Turen er godt skiltet

Runden er på cirka 60 kilometer og følger hovedsakelig sti, noe grusvei og en liten del asfaltert vei. Naturlig start- og sluttpunkt for ruta er Austmarka sentrum, men runden kan gås fra en rekke startpunkter, eller bitvis. Ruta som beskrevet her går fra Austmarka med klokka. Ruta er tilrettelagt og merket av DNT Finnskogen og Omegn.

Fra Austmarka bygdetun følges merkingen langs fylkesveien og over elva. Ved veistumpen «Svingen» tar ruta av mot vest. Stien kommer etter hvert inn på Austmarkaleden og denne følges videre nordover. Videre følges sti og kjerrevei nordover i furuskog og litt myrlende til Toppenso og Opset og nordover til overnattingshytta Høgmo, som er Fagernes utmarkslags hytte. Videre følges skogsbilvei til Øvre Masterud passeres og E 16 krysses. Turen går videre over nye furumoer innunder Sæterberget. Avstikker opp til toppen er verdt klatringen: «Dronningens utsikt» er ett av de aller beste utsiktspunktene på hele Finnskogen og verdt en avstikker (lenke: Dronningens utsikt). Merkingen tar deg videre over Tobakberget og så nedpå skogsbilveg ved Mengen. Snart krysses fylkesveien og man begynner på stigningen mot Oppkjølberget, som også byr på flott utsikt.

Herfra går merkingen videre østover innover Varaldskogen på sti over myrer og gjennom mye furuskog; et typisk finnskoglandskap. Etter omtrent fire kilometer kommer man til Orala (Åranstorpet på norsk). Orala er et typisk skogfinsk torp eid av Norsk Skogfinsk Museum. Vannflasker kan fylles i brønnen på tunet.

Fra Orala går ferden mot sørøst på gårdsvei, kjerreveg, sti og skogsbilvei til en bratt men kort oppstigning til Abborhøgda. Så kommer ruta inn på Finnskogleden som følges sørover til Lebiko, via torpene Otertjernet og Kvåho (norsk navn Sørli). Lebiko er Finnskogen Turistforenings hytte med sengeplass til 13 og fine muligheter til å sette opp telt på innmarka. Kvåho er også et typisk skogfinsk torp med bygninger i tilsynelatende spredt uorden.

På Lebiko skiller Finnskogrunden lag med Finnskogleden. Ritamäki, en liten times marsj fra Lebiko på svensk side av grensen, er et fredet område der du får oppleve et skogfinsk torp omtrent som det så ut på slutten av 1800-tallet. Her er det enkel servering hver dag i juni, juli og august.

Fra Lebiko går ruta vestover igjen, og inn på Skolevegen som ungene fra Lebiko og Østerby brukte mot Varaldskog skole. Etter noen kilometer kommer man til Varaldskogberget og rester etter nok et torp. Herfra går nedstigningen på god sti til Varaldskog skole. Skolen er for lengst lagt ned, men bygningen blir brukt ril utstillingslokaler med enkel servering i sommermånedene og enkelte ganger er det konserter og andre arrangement på stedet. På naboeiendommen – Nordre Varaldskog – kan du også se en gammel røykbadstubygning (dessverre uten selve ovnen).

Finnskogrunden fortsetter på grusvei langs innsjøen Varalden som byr på mange fine rasteplasser, teltplasser og muligheter for bading. Etter å ha passert Varaldsdammen tar merkingen av på ny skogsbilveg nordvestover mot Sikåa/Bedafors som er et område rikt på industriminner. Etter nok en kilometer langs skogsbilvei tar Finnskogrunden av mot vest på kjerrevei og etterhvert sti forbi Solbergseter og Møkeråsen. Et stykke etter at toppen er passert er det en avstikker til «Kisthølet» som er en naturlig hule i berget. Herfra nærmer man seg igjen bebyggelsen på Austmarka.

Kulturminner og severdigheter langs ruta

Forsøk med svedjebrenning i nyere tid
Åkerlapp med svedjerug

I tillegg til det skogfinske som du møter i stedsnavn, bygninger og andre kulturminner, vil du langs Finnskogrunden finne en rekke andre kulturminner; helt fra steinalderen, via seterbruket, til historie om industrialisering og ikke minst krigs- og etterkrigshistorie. Turen går innom flere godt bevarte finnetorp. Langs hele turen finnes skilt og info-tavler med historiske informasjon.

Spor etter svedjebrenning

Skogfinnene brente skog for å så rug, neper og korn i aska. Disse brente skogstykkene kalles på norsk svedjer. Bevarte spor etter svedjer er lag med trekull rett under dagens markoverflate. Også pollenkorn, eller blomsterstøv, fra kornet som skogfinnen en gang sådde, forteller historie. I vanlig jord kan pollenkorn bevares gjennom flere hundre år, og vise hvor skogfinnene dyrket rug. Alle planter har helt særegne pollenkorn, som kan identifiseres når de studeres i mikroskop. Ved å analysere pollenkorn fra et sted en tror det har vært svedjet kan en få vite akkurat hva som vokste på det stedet før svedja ble felt, mens den var i bruk og etter at den vokste igjen med skog.

På Finnskogen er mange av stedsnavnene fra skogfinnenes svedjer bevart. Et av ordene for svedje som skogfinnene brukte er «ahå». Stedsnavn med «ahå», eller som slutter på å, finnes det flere av i områdene som vandringsleden går gjennom. Du finner dem hvis du ser grundig på turkartet for Søndre Finnskogen.

Kulturminner fra steinalderen

Det er registrert boplasser fra steinalderen i Austmarka. Langs innsjøen Møkeren er det funnet 39 slike boplasser. Det er funnet avfall etter at de som brukte boplassene lagde seg redskaper av stein. De fleste boplassene er fra eldre steinalder, da alle var jegere og sankere. Men det er også funnet noen boplasser med avfall fra en teknikk de brukte for å lage steinredskaper i yngre steinalder og bronsealder. I yngre steinalder kom trolig de aller første bøndene til Solør, og dyrket den mest lettdrevne sandjorda langs Glomma. Vi vet ikke om det var bønder på jaktekspedisjon, eller grupper som fremdeles var helårsjegere som brukte området rundt Møkeren i yngre steinalder og bronsealder.

Sannsynligvis har de som har bodd rundt Møkeren vært her om sommeren. De har sannsynligvis bodd i telt, som vi selvsagt ikke finner spor av i dag. Om vinteren kan de ha bodd nærmere kysten, eller i mer permanente hytter. De som levde som jegere og sankere flyttet trolig over store områder alt ettersom hvor det var mat å finne. I Varaldsjøen er det funnet en spydspiss av skifer fra yngre steinalder. Det er en gjenstand som nok er laget av en helårsjeger. Den kan enten være mistet i vannet eller ofret.

På et markert nes nordvest for Possvika ligger det en steinalderboplass. Det ble tatt ett prøvestikk i en liten lysning ytterst på neset. Her ble det funnet to avslag av kvarts og to avslag av flint. Det viser at de som bodde her i steinalderen laget redskaper av både kvarts, som de fant lokalt, og av flint, som ikke finnes naturlig i Norge, men som kan finnes langs strendene av Oslofjorden og Sørlandskysten, og ellers må fraktes fra Danmark. Det ene avslaget av flint kunne vært bearbeidet videre til en flintegg som kunne vært satt inn i for eksempel en harpun eller et spyd av bein.

Eksterne lenker

  • Se detaljert turbeskrivelse for Finnskogrunden på UT.no [[2]]
  • Fortellinger på Digitalt Fortalt fra Finnskogen [[3]]
  • Film fra Nordiska museet som viser Svedjebruk [[4]]

Kilder

  • Bjørshol, Naty Aasne: Finnekulturen i Sør Norge - Karakteristiske trekk 1979
  • En levende Finnskog - vårt felles ansvar, Interreg prosjektrapport, 2011 [[5]]
  • Artikkel om Finnskogens historie på Finnskogen Turistforenings nettsider [[6]]
  • Austmarka Historielags nettsider [[7]]


Kulturminne Beskrivelse Kulturminnesøk ID
Skullerud Dampsag Restene av Skullerud Dampsag på Austmarka Bygdetun 1004726
Våler husmannsplass Tufter etter fraflyttet husmannsplass 1004775
Dronningens utsikt Hit red dronning Sophia på sin ponni 1004772
Åranstorp Typisk skogfinsk torp 158842
Abborhøgda Skogfinsk torp med vernet låve 1002445
Lebiko Turisthytta Lebiko (oppr. finnetorp) 158848
Nordre Varaldskog Røybadstua på N Varaldskog er unik 158840
Varaldskog skole Skolen var i drift fra 1897 til 1946 [1]
Bedafors/Sikåa Spor etter industriområdet 1004750
Steinalderboplass Det er funnet mange steinalderplassboplasser ved Møkeren 64268
Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Finnskogrunden inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[8] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.