Fjellhamar

Mal:Thumb høyre Fjellhamar var opprinnelig en husmannsplass under Haneborg i Lørenskog kommune, og er nevnt som sådan i 1686. På 1800-tallet ble Fjellhamar utskilt som eget bruk.

Grosserer Wincentz Thurmann Ihlen bygde Fjellhamar hovedgård, som ble sentrum i hans industrikompleks. Kommunen kjøpte gården i 1920. Hovedbygningen er ombygd flere ganger og har mistet sitt opprinnelige preg. Mellom 1920 og 1972 ble den benyttet som administrasjonssenter for kommunen. Siden har Lørenskog musikk- og kulturskole holdt til der. Til tunet hører også et laftet stabbur i tre etasjer. Stabburet er det eneste i Lørenskog med klokketårn. De første utparselleringene av boligeiendommer på Fjellhamar startet i 1906, og fra 1921 og framover ble det utparsellert mange hundre eiendommer. Brorparten av eiendommene var store. De fleste er senere blitt fortettet gjennom såkalt «eplehageutbygging». På mange av disse eiendommene oppførte eierne hytter, og flere av disse hyttene var ikke annet enn «skur og dårlige uthus», har lokalhistoriker og miljøvernsjef i Lørenskog kommune, Bjørn Torp, fortalt.

Fra begynnelsen av 1920-åra var Fjellhamar det området i Lørenskog som de kommunale myndighetene forventet at skulle bli framtidas sentrumsområde i Lørenskog. Så sent som i 1950 ble det lagt fram og vedtatt en reguleringsplan for området som som tok sikte på å gjøre Fjellhamar til et sentralområde for Lørenskog med torg, samfunnshus, kirke, stadion og «til dels store forretnings- og boligbygg.» Da Sentralsykehuset i Akershus (SiA) ble åpnet i 1960 og ikke minst da kommunen i 1967 vedtok å bygge rådhuset på Kjenn, endret denne situasjonen seg. Fjellhamar fikk en endret status. Kommuneplanen for 1997 vedtok å ruste opp Fjellhamar sentrum som lokalsenter, mens Solheim/Skårerområdet – også kalt Lørenskog sentralområde – skulle bli kommunens hovedsenter.

Fra 1941 til 1982 hadde Fjellhamar eget mannskor.