Fjernlån

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 15. feb. 2016 kl. 15:03 av Frilanders (Samtale | bidrag) (avsnitt om låneveier og om bokhylla.no)
Hopp til navigering Hopp til søk

Fjernlån er lån og kopileveringer mellom bibliotek.

Offentlige bibliotek samarbeider i et nettverk. Dersom brukerens primærbibliotek mangler etterspurt materiale, kan de velge å låne det inn fra et fylkesbibliotek, fra Depotbiblioteket, fra universitetsbibliotek, eller fra andre offentlige eller private bibliotek. Bibliotekene samarbeider også internasjonalt om fjernlån.

Andre medier enn bøker, som mikrofilm, lydopptak, noter, filmer og artikkelkopier fra tidsskrifter som det lokale biblioteket mangler, er også å regne for fjernlån. Fjernlån er gratis for sluttbruker.

Fjernlånet er ment å utfylle det lokale tilbudet med spesielt materiale, der man ikke kan regne med stor lokal bruk. Likevel sendes det en god del bestillinger også på vanlig, populært materiale i folkebiblioteksystemet, typisk når ventelistene blir lange og budsjettet i det lokale biblioteket ikke strekker til. Det varierer i hvilken grad bibliotek aksepterer og ekspederer slike bestillinger, men i de områdene av landet som dekkes av Norsk Bibliotektransport betyr ei ekstra bok ingen tilleggsutgift, så i eget fylke eller region kan dette føre til økt utnytting av samlingene.

Det gjelder egne regler for digitalt fjernlån. Et bibliotek kan på bestilling sende elektroniske artikler til andre bibliotek, men her får låneren bare tilgang på terminal i sitt bibliotek.

Noe som også generer fjernlån, er tendensen de siste åra til at bibliotek gjennomgår samlingene grundig, før de kasserer i relativt stort omfang eller tilbyr materialet til Depotbiblioteket. Dette har ført til store overskrifter i pressa, men blant annet har nasjonalbibliotekaren forsvart bibliotekene. Bibliotekene trenger mer plass når de blant annet skal være lokalsamfunnets møteplasser, og i tillegg kan kassering forsvares med Nasjonalbibliotekets omfattende digitalisering av norsk materiale, der brukerne kan lese mye av det som nå kasseres, på egne maskiner.

Historisk utvikling

Tidligere ble fjernlån i Norge koordinert via en katalogkort-basert Samkatalog, som var en avdeling av Universitetsbiblioteket i Oslo, som den gang fylte rollen som nasjonalbibliotek. I dag løses arbeidet med å identifisere og lokalisere bøker ved hjelp av elektroniske kataloger som Sambok, Bibsys [1] og Samsøk.

Fram til ca. 2000 fulgte de fleste fjernlånsbestillingene i folkebiblioteksystemet vedtatte låneveier; bestillingene gikk fra lånerens bibliotek til det lokale fylkesbiblioteket, som lånte ut fra sin samling eller bestilte fra et tredje bibliotek; fylkesbibliotek eller UBO; etter hvert Depotbiblioteket ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Deretter ble det stadig vanligere med fritt fjernlån, dvs. at bibliotek sender bestillinga dit de sjøl har lokalisert boka ved hjelp av bestandsdatabaser, se ovenfor.

Litteratur

  • Butenschøn, Cecilie: Fjernlån '94 (1994). Fulltekst i bokhylla.no.
  • Markussen, Svein: Web, samsøk og fjernlån (1999). Fulltekst i bokhylla.no.
  • Grimstveit, Aud: Bibliotekutvikling i små og mellomstore kommunar (2013). Fulltekst i bokhylla.no.