Fjernlån

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 17. feb. 2016 kl. 15:22 av Marthe Glad (Samtale | bidrag) (samme en gang til)
Hopp til navigering Hopp til søk

Fjernlån er lån og kopileveringer mellom bibliotek.

Offentlige bibliotek samarbeider i et nettverk. Dersom brukerens primærbibliotek mangler etterspurt materiale, kan de velge å låne det inn fra et fylkesbibliotek, fra Depotbiblioteket, fra universitetsbibliotek, eller fra andre offentlige eller private bibliotek.

Nasjonalbiblioteket har utgitt Felles retningslinjer for fjernlån mellom bibliotek i folkebiblioteksektoren og fagbiblioteksektoren [1]. Siste utgave er revidert i 2014. Her vises det til at:

"Fjernlån er indirekte nedfelt i Lov om folkebibliotek av 20. desember 1985. I § 1 står det at folkebibliotekene er del av et nasjonalt biblioteksystem og at de skal stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet. I § 3 står det at bibliotekene skal følge felles regler for lånesamarbeid.

Fylkeskommunen, ved fylkesbiblioteket eller liknende institusjoner, spiller en sentral rolle:

Etter § 6 skal fylkeskommunen ivareta regionale bibliotekoppgaver. Fylkeskommunen kan opprette avtaler om lånesamarbeid med en eller flere kommuner. Den teknologiske utviklingen har ført til at de fleste folkebibliotek nå tar ansvar for egne fjernlån uten å gå veien om fylkesbiblioteket. I tråd med denne utviklingen ble det i 2007 gjort justeringer i retningslinjene for reglement for fylkesbibliotekene, godkjent av Kultur- og kirkedepartementet 24. oktober 2007. Punktene som omhandlet fylkesbibliotekenes plikt til å ha egne samlinger og å bygge opp samlinger etter emnefordelingsplanen ble fjernet. Skolebibliotek har i utgangspunktet ingen forpliktelser, verken i forhold til lov eller sedvane, til å yte fjernlån til andre bibliotek.

Om fagbibliotekenes ansvar heter det:

Fagbibliotekenes samarbeid om fjernlån er ikke nedfelt i lovverket, men felles retningslinjer for fjernlån omfatter også disse bibliotekene. Offentlig finansierte bibliotek forventes å ta del i fjernlånsamarbeidet i Norge selv om det ikke er nedfelt i felles lov.

Bibliotekene samarbeider også internasjonalt om fjernlån.


Andre medier enn bøker, som mikrofilm, lydopptak, noter, filmer og artikkelkopier fra tidsskrifter som det lokale biblioteket mangler, er også å regne for fjernlån. Også fjernlån er gratis for sluttbruker, i alle fall i folkebibliotek.

Fjernlånet er ment å utfylle det lokale tilbudet med spesielt materiale, der man ikke kan regne med stor lokal bruk. Likevel sendes det en god del bestillinger også på vanlig, populært materiale i folkebiblioteksystemet, typisk når ventelistene blir lange og budsjettet i det lokale biblioteket ikke strekker til. Det varierer i hvilken grad bibliotek aksepterer og ekspederer slike bestillinger, men i de områdene av landet som dekkes av Norsk Bibliotektransport betyr ei ekstra bok ingen tilleggsutgift, så i eget fylke eller region kan dette føre til økt utnytting av samlingene.

Det gjelder egne regler for digitalt fjernlån.[2] Et bibliotek kan på bestilling sende elektroniske artikler til andre bibliotek, men her får låneren bare tilgang på terminal i sitt bibliotek.

Noe som også generer fjernlån, er tendensen, til at bibliotek gjennomgår samlingene grundig, før de kasserer i relativt stort omfang eller tilbyr materialet til Depotbiblioteket.[3] Dette har ført til store overskrifter i pressa, men blant annet har nasjonalbibliotekaren forsvart bibliotekene.[4] Bibliotekene trenger mer plass når de blant annet skal være lokalsamfunnets møteplasser, og i tillegg kan kassering forsvares med Nasjonalbibliotekets omfattende digitalisering av norsk materiale, der brukerne kan lese mye av det som nå kasseres, på egne maskiner.

Historisk utvikling

Tidligere ble fjernlån i Norge koordinert via en katalogkort-basert Samkatalog, som var en avdeling av Universitetsbiblioteket i Oslo, som den gang fylte rollen som nasjonalbibliotek. I dag løses arbeidet med å identifisere og lokalisere bøker ved hjelp av elektroniske kataloger som Sambok,[5] Bibsys[6] og Samsøk[7].

Fram til ca. 2000 fulgte de fleste fjernlånsbestillingene i folkebiblioteksystemet vedtatte låneveier; bestillingene gikk fra lånerens bibliotek til det lokale fylkesbiblioteket, som lånte ut fra sin samling eller bestilte fra et tredje bibliotek; fylkesbibliotek eller UBO; etter hvert Depotbiblioteket ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Deretter ble det stadig vanligere med fritt fjernlån, dvs. at bibliotek sender bestillinga dit de sjøl har lokalisert boka ved hjelp av bestandsdatabaser, se ovenfor. Blant annet derfor har flere fylkesbibliotek i det siste sluttet, helt eller delvis, å tilby fjernlån og utvikle egne samlinger. Transporttilbudet til Norsk Bibliotek Transport er med på å forme fjernlånssamarbeidet etter hvilke ruter de kjører, ved at ei ekstra bok ikke betyr noen tilleggsutgift, verken for sender eller mottaker.

Litteratur

  • Butenschøn, Cecilie: Fjernlån '94 (1994). Fulltekst i bokhylla.no.
  • Markussen, Svein: Web, samsøk og fjernlån (1999). Fulltekst i bokhylla.no.
  • Grimstveit, Aud: Bibliotekutvikling i små og mellomstore kommunar (2013). Fulltekst i bokhylla.no.

Referanser