Flekktyfus

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Flekktyfus er en sjukdom som overføres mellom mennesker av kroppslus og enkelte insekter. Før antibiotika ble tilgjengelig hadde den dødelighet på opp mot førti prosent. Den har særlig opptrådt i krigstid, men også i andre tilfeller der mennesker lever tett på hverandre med dårlige hygieniske forhold har den opptrådt epidemisk. Sjukdommen omtales ofte bare som tyfus, men dette er et problematisk navn fordi det også har blitt brukt om tyfoidfeber. De to sjukdommene har liknende symptomer, og det var først rundt midten av 1800-tallet at de ble identifisert som to forskjellige sjukdommer. Flekktyfus har også blitt omtalt blant annet som landfarsott og sprinkelsott; også når man kommer over disse navnene må man være klar over sammenblandinga med tyfoidfeber.

Sjukdommen opptrer i en epidemisk og en endemisk form, forårsaka henholdsvis av Rickettsia prowazekii og Rickettsia typhi. I Norge har den endemiske flekktyfusen kun forekommet i enkelte importerte tilfeller, så i denne artikkelen tar vi primært for oss den epidemiske varianten. Flekktyfus forårsaker alvorlig høy feber, utslett (flekker) og kan også angripe flere organer i kroppen. Ofte påvirker den hjernen.

Første gang epidemiske flekktyfusen ble beskrevet var på 1500-tallet. Den forekom etter dette hyppig under kriger helt fram til første verdenskrig. Etter 1918 var det særlig i Sovjetunionen og andre land i Øst-Europa at den var utbredt. Under andre verdenskrig ble den igjen utbredt både blant soldater og sivile, og ikke minst herjet den brutalt i konsentrasjonsleirene. Smitteveien gjennom lus ble kartlagt i 1909, og bakterien ble identifisert i 1916. Under andre verdenskrig ble det utvikla en vaksine, og i tillegg ble insektmidlet DDT brukt mot lus.

I Norge ble det mellom 1872 og 1940 meldt fra om omkring 3500 tilfeller av epidemisk flekktyfus, med en dødelighet på omkring 10 prosent. Under andre verdenskrig var det en del tilfeller blant russiske krigsfanger og blant tyske soldater som hadde vært på Østfronten. Det ble også overført smitte til lokalbefolkninga i noen tilfeller; verst var det i Måsøy i Finnmark der ti sivile ble smitta.

Etter andre verdenskrig er ikke sjukdommen påvist i Norge.

Litteratur og kilder