Forskjell mellom versjoner av «Folkevandringstida»

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m
 
(6 mellomliggende revisjoner av 3 brukere er ikke vist)
Linje 1: Linje 1:
'''Folkevandringstiden''' er i norsk historie perioden fra omkring år 400 til 550. Navnet kommer av at det i Europas historie skjedde store folkeforflytninger i perioden etter hunernes bevegelser på 200- og 300-tallet. Norge ble ikke direkte berørt av disse folkevandringene, men man har allikevel valgt å bruke navnet på perioden mellom [[romersk jernalder]] og [[merovingertiden]].  
+
'''Folkevandringstida''' er i norsk historie perioden fra omkring år 400 til 550. Navnet kommer av at det i Europas historie skjedde store folkeforflytninger i perioden etter hunernes bevegelser på 200- og 300-tallet. Norge ble ikke direkte berørt av disse folkevandringene, men man har allikevel valgt å bruke navnet på perioden mellom [[romersk jernalder]] og [[merovingertida]].I enkelte land kan starten på folkevandringstida dateres fra så tidlig som 300 til så sent som 700. 
  
I europeisk historie regnes folkevandringstidens start til omkring år 300 og den avslutning til omkring år 700.
+
Vi mangler skriftlige kilder fra Skandinavia, men det finnes kilder som forteller om germanske stammer lenger sør, og som dermed beskriver liknende kulturer. Dette er en rik periode med tanke på arkeologiske funn, noe som fører til at vi allikevel vet mye om samfunnet i folkevandringstida. Blant kjente funn kan nevnes [[Rosslandsguden]] og [[Snartemofunnene]].
 +
 
 +
== Samfunnsorganisering ==
 +
Det fantes ikke noe Norge i form av en enhetlig statsdannelse i folkevandringstida. Det er også uklart i hvor stor grad vi kan snakke om riker - småkongedømmer eller liknende - i Norge i perioden. Det vi er sikre på er at det fantes et aristokrati som sto på toppen i et hierarkisk samfunn. På toppen var jordeierne, og helt på bunnen ufrie [[Trelldom|treller]]. I mangel av en stat, måtte folk søke beskyttelse hos de som satt på toppen av denne pyramiden, og dette skjedde gjennom lojalitetsavtaler og allianser. Det er sannsynlig at en betydelig andel av de som satt på gårder var selveiere, men under forutsetning at de var lojale mot den mektigste høvdingen i sitt område. I tillegg er det sannsynlig at mange jordbrukere måtte betale en form for leie, ikke ulikt det senere konseptet [[Leilending|leilendinger]].
 +
 
 +
Slektskretsen var sentral i samfunnet. Tanken om at de fremste i samfunnet hadde et direkte bånd til gudene ser ut til å ha festa seg i denne perioden. Arkeologiske funn og beretninger fra andre germanske stammer tyder på at det var vanlig å gifte bort døtre og å sette bort sønner til fostring for å skape sterkere bånd mellom slekter. Mange funn av smykker som trolig er av baltisk opphav peker mot at man også inngikk slike allianser med folk utenfra.
 +
 
 +
For den som skulle holde på en maktposisjon var også personlighet svært viktig. En av de viktigste egenskapene var hell; man skulle for eksempel ikke bare være dyktig i strid, men også heldig. Et attraktivt utseende var også et pluss.
 +
 
 +
Videre var det viktig at man satt på rikdom, og for de mektigste kom denne i stor grad gjennom arv. Den viktigste rikdommen var jord man kontrollerte. Stedsnavnsgransking peker mot at det i yngre romertid og folkevandringstida foregikk et indre landnåm, som hadde adelens storgårder som utgangspunkt.
 +
 
 +
== Folkestammer ==
 +
På kontinentet preges perioden av det vestlige Romerrikets sammenbrudd, og nyorganisering etter de store folkevandringene. Selv om Romerriket gikk under, etterlot det seg mange innovasjoner. Også Skandinavia ble påvirka av dette, og vi ser blant annet at skriftspråket, mål og vekt-systemet og militær organisasjon påvirkes av romerne i perioden. Samtidig er det slik at mens mange germanske stammer på kontinentet ble kristne og begynte å organisere seg på nye måter, forble Skandinavia prega av stammesamfunn gjennom perioden.
 +
 
 +
Goteren [[Jordanes]], som skrev omkring år 550, er den første som beskriver Skandinavia - øya Scandza - på en måte som tyder på at han faktisk hadde kunnskap, og ikke bare tredjehåndsberetninger. Han nevner flere folkeslag som er mulige å identifisere. I nord hadde man ''adogit'', som levde i midnattssolens land. De knyttes gjerne opp mot de senere håløygene. ''Screrefennae'' tolkes som 'skridfinner', trolig [[samer]]. ''Suehans'' er trolig 'svear', en av hovedstammene i Sverige. Han nevner også stammer so ''raumariciae'' og ''ragnaricii'', oftest tolka som folk fra [[Raumarike]] og [[Ranrike]], men de kan også ha vært fra [[Ringerike|Hríngaríki]]. ''Grannii'' var trolig fra [[Grenland]], og ''ranii'' fra [[Romsdal]]. Han nevner også mange grupper som det ikke er mulig å plassere.
 +
 
 +
Arkeologen [[Haakon Shetelig (1877–1955)|Haakon Shetelig]] mente at det hadde eksistert et slags rike på Sør- og Vestlandet i folkevandringstida, og senere tegna arkeologen [[Bjørn Myhre]] opp et kart med flere småriker langs kysten fra Grenland til [[Sogn og Fjordane]]. Andre har hevda at det også fantes slike riker på Østlandet, som Romerike, Ringerike og Ranrike. I hvor stor grad det faktisk var noen slike organiserte riker er svært usikkert, og vi kan uansett ikke tenke oss dem som moderne statsdannelser med faste grenser, men som løsere nettverk rundt aristokrater.
 +
 
 +
== Krigføring ==
 +
Det er registrert omkring 400 [[Bygdeborg|bygdeborger]] i Norge, hvorav de fleste var i bruk i yngre romertid og folkevandringstida. Selv om det er teorier om at de ikke bare ble bygd som forsvarsanlegg, tyder anleggstypen og plasseringa på at behovet for å beskytte seg mot fiender var til stede. Dette handla nok ikke om krigføring i større skala, men om mindre raid mot naboområder.
 +
 
 +
En spesiell funntype i Norge er tufter etter store [[naust]] langs kysten, særlig fra [[Jæren]] og nordover. Disse har vært store nok til å romme krigsskip, og ettersom det finnes mer enn 250 av dem ser det ut til å være en grad av organisasjon som lå bak. Muligens ligger opphavet til [[Leidang|leidangen]] i denne tidlige militære organiseringa.
 +
 
 +
Våpentypene endrer seg i perioden. Mens man tidligere hadde sverd, lanse og kastespyd etter romersk mønster - og ofte romerske våpen eller imitasjoner av disse - ble øksa innført som stridsvåpen i folkevandringstida. Det er vanskelig å si om dette bare er en våpenteknologisk utvikling - økser er langt mer effektive mot skjold enn andre våpentyper - eller om det kan ha en sammenheng med at vanlige folk i større grad trekkes inn i krigføring og bruker det de har. Andre våpentyper, og særlig sverd, er krigsredskaper med liten nytteverdi for andre enn profesjonelle krigere, men øksa er i utgangspunktet et landbruksredskap som kan brukes i strid. Fra dette utvikla det seg så etter hvert rene stridsøkstyper.
 +
 
 +
== Krise ==
 +
Det er tydelige tegn på at det oppsto ei krise på slutten av folkevandringstida. Man har ødegårdsanlegg på Jæren, i [[Agder]] og andre steder, der fraflytting er datert til midten av 500-tallet. På det indre Østlandet ser man på samme tid endring i bruken av utmarksressurser, og at jernvinner og fangtanlegg blir forlatt. Pollenanalyser peker mot sterk tilbakegang i åkerbruket, etter at det mange steder hadde vært intensiv dyrking i 500 år. Områder med mange og rike funn fra folkevandringstida, kan være nesten uten funn fra [[merovingertida]] som fulgte. Man finner også flere nedgravde skatter fra slutten av perioden enn fra tidligere i den, noe som tyder på utrygge forhold.
 +
 
 +
Det har vært vanskelig å finne årsakene til denne krisa. Naturkatastrofer kan ha spilt en viss rolle, og da spesielt et vulkanutbrudd i 536 som førte til kaldere klima. Dette har blitt tolka som starten på den norrøne tradisjonen om fimbulvinteren. Den justinianske pesten i 540-åra kan ha hatt konsekvenser for Skandinavia. Man tror ikke at den nådde vårt område, men endringene på kontinentet kan ha ført til endringer i handelsmønstre som gjorde det vanskeligere å overleve i Norge. Andre faktorer som er nevnt er vandring fra Sør- til Nord-Norge og endringer i maktstrukturen.
 +
 
 +
== Litteratur og kilder ==
 +
 
 +
* [https://snl.no/folkevandringstiden Folkevandringstiden] i ''Store norske leksikon''.
  
[[Kategori:Folkevandringstida|  ]]
 
 
[[Kategori:Jernalderen]]
 
[[Kategori:Jernalderen]]

Nåværende revisjon fra 14. jun. 2022 kl. 06:21

Folkevandringstida er i norsk historie perioden fra omkring år 400 til 550. Navnet kommer av at det i Europas historie skjedde store folkeforflytninger i perioden etter hunernes bevegelser på 200- og 300-tallet. Norge ble ikke direkte berørt av disse folkevandringene, men man har allikevel valgt å bruke navnet på perioden mellom romersk jernalder og merovingertida.I enkelte land kan starten på folkevandringstida dateres fra så tidlig som 300 til så sent som 700.

Vi mangler skriftlige kilder fra Skandinavia, men det finnes kilder som forteller om germanske stammer lenger sør, og som dermed beskriver liknende kulturer. Dette er en rik periode med tanke på arkeologiske funn, noe som fører til at vi allikevel vet mye om samfunnet i folkevandringstida. Blant kjente funn kan nevnes Rosslandsguden og Snartemofunnene.

Samfunnsorganisering

Det fantes ikke noe Norge i form av en enhetlig statsdannelse i folkevandringstida. Det er også uklart i hvor stor grad vi kan snakke om riker - småkongedømmer eller liknende - i Norge i perioden. Det vi er sikre på er at det fantes et aristokrati som sto på toppen i et hierarkisk samfunn. På toppen var jordeierne, og helt på bunnen ufrie treller. I mangel av en stat, måtte folk søke beskyttelse hos de som satt på toppen av denne pyramiden, og dette skjedde gjennom lojalitetsavtaler og allianser. Det er sannsynlig at en betydelig andel av de som satt på gårder var selveiere, men under forutsetning at de var lojale mot den mektigste høvdingen i sitt område. I tillegg er det sannsynlig at mange jordbrukere måtte betale en form for leie, ikke ulikt det senere konseptet leilendinger.

Slektskretsen var sentral i samfunnet. Tanken om at de fremste i samfunnet hadde et direkte bånd til gudene ser ut til å ha festa seg i denne perioden. Arkeologiske funn og beretninger fra andre germanske stammer tyder på at det var vanlig å gifte bort døtre og å sette bort sønner til fostring for å skape sterkere bånd mellom slekter. Mange funn av smykker som trolig er av baltisk opphav peker mot at man også inngikk slike allianser med folk utenfra.

For den som skulle holde på en maktposisjon var også personlighet svært viktig. En av de viktigste egenskapene var hell; man skulle for eksempel ikke bare være dyktig i strid, men også heldig. Et attraktivt utseende var også et pluss.

Videre var det viktig at man satt på rikdom, og for de mektigste kom denne i stor grad gjennom arv. Den viktigste rikdommen var jord man kontrollerte. Stedsnavnsgransking peker mot at det i yngre romertid og folkevandringstida foregikk et indre landnåm, som hadde adelens storgårder som utgangspunkt.

Folkestammer

På kontinentet preges perioden av det vestlige Romerrikets sammenbrudd, og nyorganisering etter de store folkevandringene. Selv om Romerriket gikk under, etterlot det seg mange innovasjoner. Også Skandinavia ble påvirka av dette, og vi ser blant annet at skriftspråket, mål og vekt-systemet og militær organisasjon påvirkes av romerne i perioden. Samtidig er det slik at mens mange germanske stammer på kontinentet ble kristne og begynte å organisere seg på nye måter, forble Skandinavia prega av stammesamfunn gjennom perioden.

Goteren Jordanes, som skrev omkring år 550, er den første som beskriver Skandinavia - øya Scandza - på en måte som tyder på at han faktisk hadde kunnskap, og ikke bare tredjehåndsberetninger. Han nevner flere folkeslag som er mulige å identifisere. I nord hadde man adogit, som levde i midnattssolens land. De knyttes gjerne opp mot de senere håløygene. Screrefennae tolkes som 'skridfinner', trolig samer. Suehans er trolig 'svear', en av hovedstammene i Sverige. Han nevner også stammer so raumariciae og ragnaricii, oftest tolka som folk fra Raumarike og Ranrike, men de kan også ha vært fra Hríngaríki. Grannii var trolig fra Grenland, og ranii fra Romsdal. Han nevner også mange grupper som det ikke er mulig å plassere.

Arkeologen Haakon Shetelig mente at det hadde eksistert et slags rike på Sør- og Vestlandet i folkevandringstida, og senere tegna arkeologen Bjørn Myhre opp et kart med flere småriker langs kysten fra Grenland til Sogn og Fjordane. Andre har hevda at det også fantes slike riker på Østlandet, som Romerike, Ringerike og Ranrike. I hvor stor grad det faktisk var noen slike organiserte riker er svært usikkert, og vi kan uansett ikke tenke oss dem som moderne statsdannelser med faste grenser, men som løsere nettverk rundt aristokrater.

Krigføring

Det er registrert omkring 400 bygdeborger i Norge, hvorav de fleste var i bruk i yngre romertid og folkevandringstida. Selv om det er teorier om at de ikke bare ble bygd som forsvarsanlegg, tyder anleggstypen og plasseringa på at behovet for å beskytte seg mot fiender var til stede. Dette handla nok ikke om krigføring i større skala, men om mindre raid mot naboområder.

En spesiell funntype i Norge er tufter etter store naust langs kysten, særlig fra Jæren og nordover. Disse har vært store nok til å romme krigsskip, og ettersom det finnes mer enn 250 av dem ser det ut til å være en grad av organisasjon som lå bak. Muligens ligger opphavet til leidangen i denne tidlige militære organiseringa.

Våpentypene endrer seg i perioden. Mens man tidligere hadde sverd, lanse og kastespyd etter romersk mønster - og ofte romerske våpen eller imitasjoner av disse - ble øksa innført som stridsvåpen i folkevandringstida. Det er vanskelig å si om dette bare er en våpenteknologisk utvikling - økser er langt mer effektive mot skjold enn andre våpentyper - eller om det kan ha en sammenheng med at vanlige folk i større grad trekkes inn i krigføring og bruker det de har. Andre våpentyper, og særlig sverd, er krigsredskaper med liten nytteverdi for andre enn profesjonelle krigere, men øksa er i utgangspunktet et landbruksredskap som kan brukes i strid. Fra dette utvikla det seg så etter hvert rene stridsøkstyper.

Krise

Det er tydelige tegn på at det oppsto ei krise på slutten av folkevandringstida. Man har ødegårdsanlegg på Jæren, i Agder og andre steder, der fraflytting er datert til midten av 500-tallet. På det indre Østlandet ser man på samme tid endring i bruken av utmarksressurser, og at jernvinner og fangtanlegg blir forlatt. Pollenanalyser peker mot sterk tilbakegang i åkerbruket, etter at det mange steder hadde vært intensiv dyrking i 500 år. Områder med mange og rike funn fra folkevandringstida, kan være nesten uten funn fra merovingertida som fulgte. Man finner også flere nedgravde skatter fra slutten av perioden enn fra tidligere i den, noe som tyder på utrygge forhold.

Det har vært vanskelig å finne årsakene til denne krisa. Naturkatastrofer kan ha spilt en viss rolle, og da spesielt et vulkanutbrudd i 536 som førte til kaldere klima. Dette har blitt tolka som starten på den norrøne tradisjonen om fimbulvinteren. Den justinianske pesten i 540-åra kan ha hatt konsekvenser for Skandinavia. Man tror ikke at den nådde vårt område, men endringene på kontinentet kan ha ført til endringer i handelsmønstre som gjorde det vanskeligere å overleve i Norge. Andre faktorer som er nevnt er vandring fra Sør- til Nord-Norge og endringer i maktstrukturen.

Litteratur og kilder