Margrete Valdemarsdatter (født 1353, død 28. oktober 1412) var først dronninggemalinne ( 1363– 1380) og siden regjerende dronning av Norge ( 1388–1412), og regjerende dronning av Danmark ( 1375–1412) og Sverige ( 1389–1412).Margrete var datter av Valdemar IV av Danmark, også kjent som Valdemar Atterdag. Bare ti år gammel, i 1363, ble hun gift med den 23 år gamle Håkon VI Magnusson av Norge. Dette var et politisk motivert ekteskap, som skulle forsegle en skjør fredsavtale mellom Danmark og Norge. Under bryllupet lå hennes bror Christoffer, Valdemars eneste sønn, dødelig såret i et siderom til kirken etter å ha deltatt i slaget ved Øresund. Han døde under bryllupet. Margrete hadde en eldre søster, Ingeborg, som døde i 1370. En annen søster, som også het Margrete, døde i 1350. Les mer …
 Nyköpingshus og Nyköpingsån. I 1317 forsøkte Erik Magnusson av Södermanland å ta over makta i Sverige sammen med hertug Valdemar. De tatt til fange av Birgers menn på Nyköpingshus slott i desember 1317. De ble holdt i et av borgtårna, og begge døde i februar 1318. I følge den lokale historien ble nøkkelen til fangehullet kastet i elva utenfor slottet. Foto: Siri Iversen (2015) (født i 1280-åra i Sverige, død 1318 på Nyköpingshus slott i Sverige) var hertug av Södermanland, et landskap øst i Svealand. Han var en sentral person i maktspillet i Norden tidlig på 1300-tallet, og oppholdt seg i perioder i Norge. I 1308 inntok han Oslo, men klarte ikke å ta Akershus festning og måtte etter en tid flykte. Noen år senere ble han gift med den norske kongsdattera Ingebjørg Håkonsdotter. Les mer …
 Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895. Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.
Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem». Les mer …
Eker len ble opprettet av dronning Margrete, som den 6. mars 1388 ga adelsmannen Bengt Nikolasson en forlening som besto av Eiker, Modum og Tverrdalene samt skipstollen og kongskjøpet ved Kobbervik. Lenet ble gitt som pant for gjeld som kronen hadde til Bengt, og han fikk rett til alle kronens inntekter i området, både den årvisse leidangsskatten og bøter som tegngjeld og fredkjøp. Den eneste innskrenkningen i lensherrens rettigheter, var at han ikke kunne dømme i ubotamål. Med opprettelsen av dette lenet, ble det etablert en helt ny administrativ enhet. Eiker hadde tidligere tilhørt Oslo-sysla, mens Kobbervik sognet til Vestfold og Modum og Tverrdalene til Opplandene. Det er blitt spekulert i om opprettelsen av lenet kan ha sammenheng med tidlig bergverksdrift eller planer om dette. Det er imidlertid mer sannsynlig at årsaken var et ønske om å økt kontroll med den voksende trelasthandelen i Drammensvassdraget. Etter 1448 kjenner en ikke flere som er omtalt som lensherre eller sysselmann på Eiker, men først fra 1525 vet en med sikkerhet at Eiker var underlagt Akershus slottslen. I 1603 ble Eker på nytt opprettet som eget len av kong Christian IV. Bakgrunnen for dette var driften av det Egerske bergverk og anleggelsen av smeltehytte i Vestfossen i 1602. Oppsynsmannen ved dette bergverket, Lorens von Hadelen, ble utnevnt til lensherre, og Sem ble igjen lensherreresidens, etter at den i mer enn 60 år hadde vært i privat eie. Les mer …
 Bohus festning 2005. Foto: Wikimedia Commons Bohus festning ligger ved den gamle norske sørgrensen, der Gøtaelven deler seg i to. Håkon V Magnusson startet byggingen i 1308, for å sikre landets grense mot sør. Tidligere hadde han også iverksatt byggingen av Akershus og Vardøhus festninger. En krønike beretter at festningen ble bygget i tre, men allerede i 1310 beskrives den som en festning av stein og tegl. Festningen hadde tilnærmet rektangulær form, med fire hjørnetårn, et tårn på østmuren og en portbygning og en vindebro på vestmuren. Rundt borggården lå det langs murene residensbygning, tjener- og kjøkkenfløy, borgstue, kapell, festsaler og kasematter. Det var også bombesikre hvelvinger og solide utenverker. Utstrekningen var svært begrenset, bare ca 250 x 150 meter, fordelen var at da trengtes ingen stor bemanning. På 1400-tallet regnes den som Norges sterkeste festning.
Festningen har vært beleiret til sammen 14 ganger. Under den nordiske sjuårskrigen ble den kraftig ødelagt, da 250 svenske soldater kom helt inn i et av tårnene, og dette gikk i luften da kruttlagret eksploderte. Dette er senere kjent som «den bohusiska smällen». Les mer …
 Sydfløyen i 2007. Døra til venstre på veggen gikk i følge Sinding-Larsens rekonstruksjon til den opprinnelige lønngangen over til Jomfrutårnet og kunne brukes til å kontrollere inngangskorridoren en etasje lenger ned. er en av bygningene på det opprinnelige Akershus slott i Oslo. Den regnes for å ha blitt oppført ca. 1300. Bygningen er i dag særlig kjent for slottskirken, som ligger i første etasje. I andre etasje er det saler, og i kjelleren fangeceller og lønnganger. Det var i dette bygget Riksarkivet tilbrakte sine første år. Ytre mål er 13 x 33 meter, som gjør bygget større enn Nordfløyen, men noe mindre enn Håkonshallen i Bergen.I eldre historiografi het det at Sydfløyen ble reist utenfor festningen i Christian IIs tid som visekonge på Akershus. Teorien bygger blant annet på et skrift av den tyske presten Reimar Kock, som hadde vært til stede på festningen i 1532 og vandret i salene som han tilskrev Christian II. Også en anonym slottsskriver som på slutten av 1500-tallet forfattet festningens historie, regnet Christian II som byggmesteren bak sørfløyen og murene som strakte seg ned dit fra Vågehals og Fuglesang. Les mer … | 
