Forside:Akershus

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 2. jan. 2020 kl. 10:31 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Cnyborg flyttet siden Forside:Akershus fylke til Forside:Akershus over en omdirigering)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken
TIDLIGERE FYLKE: Akershus • Buskerud • Østfold
DISTRIKT: Asker og Bærum • Follo • Romerike
KOMMUNE: Asker • Aurskog-Høland • Bærum • Eidsvoll • Enebakk • Frogn • Gjerdrum • Hurdal • Lillestrøm • Lunner • Lørenskog • Nannestad • Nes • Nesodden • Nittedal • Nordre Follo • Rælingen • Ullensaker • Vestby • Ås

Om Akershus
02 Akershus vapen.png
Akershus (fra norrønt akr, åker, og hús, borg eller kastell) var et fylkeØstlandet. Det ble den 1. januar 2020 en del av nye Viken fylke. Det omkranset det meste av Oslo, og grenset ellers mot Østfold, Buskerud, Oppland og Hedmark. Med i overkant av en halv million innbyggere var Akershus nest største fylke etter Oslo etter folketall. En rekke fylkeskommunale funksjoner var felles for Oslo og Akershus. Administrasjonssenteret for Akershus fylke lå i Oslo. Hele fylket inngikk i Stor-Oslo.

Fylket besto av tre regioner. I sør Follo, i nord Romerike, og i vest de to kommunene Asker og Bærum som en enklave mellom Oslo og Buskerud. Historisk sett har det vært få byer i Akershus. Enkelte ladesteder, som Hølen og Son har hatt bystatus, men man har ikke fått noen større byer som i nabofylkene. I senere år har fire kommuner gitt bystatus til tettsteder: Lillestrøm i Skedsmo (1997), Sandvika i Bærum (2003), Ski (2004) og Drøbak i Frogn (2006).   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Kongsvinger stasjon i 2007.
Foto: Trond Strandsberg
Kongsvingerbanen ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.

Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.

Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.

Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer.   Les mer …

Portrett av Hulda Garborg
Foto: Gustav Borgen/Nasjonalbiblioteket
Karen Hulda Garborg (fødd 22. februar 1862Stange, død 5. november 1934 i Asker) var forfattar, folkeopplysar og samfunnsdebattant. Ho var ein av dei viktigaste frontfigurane innan norskdomsrørsla frå 1880-åra fram til sin død, i glanstida for den kulturelle venstrenasjonalismen. Ho gav ut mellom 40 og 50 bøker, av dette mest romanar og skodespel. Mange av dei provoserte og vekte sterk debatt, spesielt dei som dreia seg om emne relaterte til feminisme og kjønnsliv. Mest kjend er ho truleg for arbeidet sitt med bunader og folkeviseleik, og ikkje minst for å ha vore ei hovuddrivkraft i skipinga av Det Norske Teatret i Kristiania. På byrjinga av 1900-talet var ho ein av hovudpersonane i eit tett miljø av framståande «norskdomsstrategar» på Hvalstad i Asker, den såkalla Askerkretsen. Hulda Garborg har vore kalla ein nasjonal strateg og kulturentreprenør, kulturnasjonalistisk ideolog og institusjonsbyggar. Ho vart spesielt tonegjevande for det norske i klesdrakt, folkedans, matvanar og andre kulturelle ovringar. Ho tok avstand frå kvinnesaksrørsla i samtida, men kan like fullt reknast som ein feministisk pioner, ikkje minst kva gjeld likestilling mellom mann og kvinne på kjønnslivets område.   Les mer …

Gillis Bielke.
Foto: Studentene fra 1901 (1951)
Gilles Siegfried de Ponton Bielke (født 4. juli 1881 i Kristiania, død 15. juli 1966) var bankmann og lokalpolitiker for Høyre i Bærum. Han var plantasjebestyrer på Cuba mellom 1907 og 1917 og norsk konsul i landet fra 1912. Tida beskreiv han slik i Studentene fra 1901. «Det var ti interessante lærerike år med banan-, kokos- og kakaoplantning, kvegdrift, hugst av ceder, mahogni. (...) To revolusjoner oplevet jeg og ikke helt ublodige».   Les mer …

Anders Haneborg på et maleri fra 1810, fotografi fra Haneborg-familiens stamtavle.
Anders Haneborg (født 15. januar 1767, død 31. juli 1847) var gardbruker og stortingsmann. Han hadde i sin ungdom en militær karriere, og deltok i både tyttebærkrigen i 1788 og krigen mot Sverige 1814. Som gardbruker drev han slektsgarden Mellom-Haneborg i Aurskog, der han videreførte farens arbeid med å drive garden på dyktig vis. Haneborg satt på to storting, i 1818 og 1821, der han markerte seg mot gamle privilegier i flere saker.   Les mer …

Larsens Våbenforretning på Stortorget 13b i Kristiania.
Foto: Daniel Georg Nyblin (ca. 1890)
Hans Larsen (født 15. desember 1823, død 6. januar 1907) var børsemaker. Han var født på Øststun Store Kvevli i Blaker, og var sønn av Lars Kristoffersen Kvevli (1797-1868) og hans første kone Lisbet Paulsdatter (1798-1826). Han etablerte Larsens Våbenforretning i Kristiania, som var svært kjent i samtida, og var også en habil skytter. Ikke minst var han læremester for Erik Jørgensen, som senere ble en av mennene bak Krag-Jørgensen-geværet. Børsemakergata i Drammen har fått navnet sitt etter Larsen.   Les mer …

Soknekirken St. Paul i Bergen.
St. Paul menighet er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer.   Les mer …

Venjerbakken i 1920-åra.

Venjerbakken er en gard i Eidsvoll kommune, ca. 1 km øst for Eidsvoll verk, like nord for Bøn. En egen artikkel om navnegarden Venjer gjør rede for betydningen og de varierende skrivemåtene av forleddet «Venjer» i stedsnavnet. Dagens eiere skriver Vengerbakken.

I Johan A. Vengers tid som bruker 1873-1917 ble garden drevet opp til å bli en av de største og beste gardene i bygda. Stortingsmann og statsråd Anders Venger var eier og bruker 1917-1935. Barnebarnet Amund Venger (1943-2013), statssekretær og generalsekretær i Norges Bondelag, var bruker fram til 1990. Venjerbakken er i dag en korngard på ca. 490 dekar åkerjord pluss en del mark og ca. 600 dekar skog.   Les mer …

Khuong Viet tempel på Kurland i Lørenskog
Foto: André Clemetsen
Innvandring til Lørenskog kommune er et viktig tema i kommunens historie, da den er Norges tredje største innvandrerkommune (2008). Til innvandrerbefolkningen regnes gjerne personer som selv har innvandret til Norge (førstegenerasjonsinnvandrere), eller personer der begge foreldrene er født i utlandet, og der alle besteforeldrene også er utenlandsfødte (etterkommere). Det har alltid vært innvandrere i Lørenskog. Men innvandrerbefolkningens størrelse og sammensetning har variert: Omkring 1910 – altså et par år etter at Lørenskog ble egen kommune – var omtrent 2 prosent av befolkningen utenlandske statsborgere. Ti år senere var tallet økt til ca. 7 prosent. Langt de fleste var svensker.   Les mer …
 
Se også
 
Eksterne ressurser
 
Kategorier for Akershus
 
Andre artikler