 Kompani Linges eneste kvinnelige medlem får Kongens fortj.medalje i gull. Overrekkelse ved general Sten Florelius til Ingebjørg Skoghaug. Avisklipp fra Dagbladet, 03.01.1950, s. 6 risikerte livet under andre verdenskrig. Men etter krigen ble det nesten stille om de modige kvinnene i motstandskampen. Når kvinnene nevnes er det gjerne i biroller; som vertinner i dekkleiligheter eller som konene til motstandsmenn. Det har kommet ut en og annen bok, dokumentar og noen avisartikler, men dette er predt materiale. Når titlene f.eks. lyder Kvinner i krig : gløtt inn i en forsømt samtidshistorie og Kvinnenes glemte kamp, så ser vi at vi har manglet et stort, samlende verk.
Kvinnene drev motstandsarbeid side om side med gutta. Deres mot var like stort og mange av deres venner ble arrestert, torturert og henrettet. Det er registrert 1003 navngitte kvinner som kjempet, flere tusen satt som politiske fanger og vi vet om en del som døde enten i kamper, i fangenskap, under tortur eller i selvmord.
Høsten 2020 kom det endelig et etterlengtet storverk; Mari Jonassen kom ut med "Norske kvinner i krig 1939-1945", et verk på over 600 sider. Dette verket fyller ut en stor, hvit flekk i okkupasjonshistorien. Historikeren Jonassen peker ikke bare på forsømmelsene som har preget tidligere framstillinger. Hun får et nytt og langt mer sammensatt bilde til å tre fram, basert blant annet på hundrevis av interjuer som hittil har ligget ubenyttet i arkivene på Norges hjemmefrontmuseum. Verket byr på en mengde ukjente historier fra hele landet og inneholder et omfattende navneregister. Les mer …
 Salve Lislevand. Foto: Hentet fra Våre falne. Salve Lislevand (født 27. mars 1894 i Åmli kommune, død 22. november 1943) var sjømann (matros) og krigsseiler. Han var sønn av Thomas Lislevand (1864-1947) og Sigrid f. Seljås (f. 1870) og ble gift i 1927 i Selje med Ragna Haugen.
Lislevand hadde befalsskole og examen artium. Han reiste til England og seilte i alliert transport som matros, sist på S/S "Slemmestad". Les mer …
 I Hålogaland var XU organisert på følgende måte: XU-201 Narvik med sideavdelingene XU-201D/Lødingen, XU-210 Lofoten, XU-220 Vesterålen og XU-230 Harstad. I tillegg ble den Liland-baserte motstandsgruppen «Greta» underlagt XU-201 under navnet XU-201 E/Greta. XU-201 var en avdeling av den britisk ledete etterretningsorganisasjonen XU som opererte i og rundt Narvik, Lødingen, Lofoten, Vesterålen og Harstad fra 1943 til 1945. Hovedformålet til gruppa var å få has på slagskipet «Tirpitz».
Håkon Pettersen (1908–1999) fra Håkvik i det som seinere ble innlemmet i Narvik kommune, ble arbeidsufør som følge av det han var med på under andre verdenskrig. Sønnen Jan Petter, født i 1946 skjønte langt om lenge hvem faren egentlig var; men det var først etter at hans far var død. Han fikk undersøkt farens og hans kamerater sine aktiviteter rettet mot okkupantens store nett.
Da Håkon Pettersen døde, kom det fram en rapport-kladd han hadde skrevet omkring sine virksomheter i det som hadde vært britenes tjeneste under den tyske okkupasjonen av Norge. Etter å ha saumfart 43 slike rapporter fra andre agenter kom Jan Petter fram til at 240 nordmenn hadde vært engasjert i virksomheten i denne regionen. Slik gikk det til at Jan-Petter Pettersen fikk et mer komplett bilde av sin far enn det han selv hadde dannet seg av ham. Faren var blitt arbeidsufør etter en dramatisk flukt over fjellet til Sverige for å komme seg unna tyskerne som da hadde sprengt nær alle lokale organer i XU 201.
Les mer …
 «Pol III» seilte sist under navnet «Arnøytrans» som brønnbåttransport Foto: Lars Røed Hansen var et bevoktningsfartøy som 8. april 1940 ble skutt i brann under det tyske angrepet. Skuddene mot skipet var de første på norsk område under krigen, og skipets kaptein, Leif Welding Olsen, ble krigens første norske offer. «Pol III»s varsling til Rauøy fort førte til at beredskapen kunne trappes ytterligere opp innover i fjorden, og kan derfor ha bidratt til at Oscarsborg var klar til å ta opp kampen da den tyske angrepsstyrken nådde Drøbaksundet. Fartøyet var opprinnelig en hvalbåt. Den ble bygd ved Akers mekaniske verksted, med byggenummer 429, og sjøsatt i 1926.
I 1939 ble «Pol III» satt i tjeneste som bevoktningsfartøy ved grensa til Oslo krigshavn ytterst i Oslofjorden, med Welding Olsen som skipper. Den 8. april ble beredskapen styrket i området, og «Pol III» hadde som oppgave å patruljere strekningen mellom Torbjørnskjær og Ferder. Omkring kl. 2300 oppdaget mannskapet mørklagte fartøy på vei innover fjorden. Welding Olsen ga ordre om å avfyre varselskudd og klargjøre til praiing. Den tyske torpedobåten «Albatros» ble sendt for å ta seg av båten, og rammet den kort tid etter at varselskuddet var avfyrt. Kl. 2310 avfyrte «Pol III» varselraketter, en hvit og to røde, slik at Rauøy fort ble klar over at en fremmed styrke var på vei. Mannskapet på «Albatros» åpnet da ild med mitraljøser. «Pol III» kom i brann, og Welding Olsen ble truffet i benet. Han ble alvorlig skadet, og druknet da han ikke klarte å ta seg opp i livbåten da «Pol III» ble evakuert. Les mer …
 Kommandotårnet på Stabben fort. Foto: Siri Iversen (2011) Stabben fort er et kystbatteri fra andre verdenskrig som ble oppført av okkupasjonshøren våren 1941. Det ligger på sørsida av Titran i Frøya kommune. Fortet ble forlatt i 1944, og formelt nedlagt i 1946.
Den tyske betegnelsen på fortet var Heeres Küsten Batterie 22./975 Melland-West. Det tilhørte Artillerigruppe Drontheim-West med hovedkvarter på Hemnskjela. Fortet inngikk i Atlanterhavsvollen. Det hadde kommandotårn, tre kanonstillinger og fire lyttestasjoner på Titran og Skipheia. Rekkevidden på kanonene var 22 km, hvilket betyr at de kunne treffe mål på Hitra. Fortet kom aldri i kamp, og det eneste skuddet som ble avfyrt skal ha vært resultat av et uhell. Det holdt på å treffe en tysk minesveiper. Årsaken til at de forlot fortet i 1944 var at skipsleia gikk innafor Hitra, slik at det var lite trafikk på Frøyhavet som fortet dekka. Les mer …
 Sigurd Hoel. (rundt 1935) Sigurd Hoel (født 14. desember 1890 i Nord-Odal, død 14. oktober 1960 i Oslo) var forfatter, litteraturkritiker og mangeårig innflytelsesrik litterær konsulent i Gyldendal forlag. Som forfatter ble han særlig kjent for sine psykologisk-realistiske romaner, blant annet Syndere i sommersol (1927) og Møte ved milepelen (1947). Sigurd Hoel var sønn av gårdbruker og lærer Lars Anton Hoel (1849–1920) og poståpner Elise Dorthea Nilsen (1853–1930).
Han ble gift i 1927 med lege Caroline («Nic») Schweigaard Nicolaysen (1905–1960) – bedre kjent som Nic Waal - ekteskapet oppløst 1936, deretter med sekretær Ada Mohn Ivan (1905–1981), ekteskapet oppløst. Les mer … | 
