 Tegning av Vestfossen meieri fra begynnelsen av 1950-tallet. var en bedrift som lå i Storgata i Vestfossen i Øvre Eiker kommune. Den startet i 1884 og var i drift fram til 1957, da den gikk inn i Eiker meieri i en sammenslutning med to av de andre meieriene i kommunen, Hokksund meieri og Fiskum meieri. Selskapet var et aksjeselskap fram til 1942, da det ble omdannet til andelslag etter pålegg fra myndighetene. Aksjonærene og andelshaverne var de lokale leverandørene. I perioden 1897-1909 ble meieridriften bortforpaktet, men for øvrig ble virksomheten drevet av selskapet, med en ansatt bestyrer og betjening. Helt fra starten solgte meieriet melk lokalt, og fra 1910 drev det også assortert landhandel under navnet «Vestfossen Meieri & Handelsforretning». Dette selskapet eier fortsatt den gamle bygningen, der det fortsatt er dagligvarehandel. Les mer …
 Mortenssaga i 1927. Foto: Petter Kristiansen/Eiker Arkiv hadde gode betingelser i Eikerbygdenes til dels bratte åser og mange bekker. Faktisk var Eiker et av landets første distrikter med en stor grad av utnyttelse av vannressursene, og møller var det aller første de ble benyttet til. Gårdene lå nær bekkene, og det gjorde det enkelt å regulere vassdragene. Allerede for 5-600 år siden oppdaget gårdbrukerne denne muligheten, og forsto å gjøre nytte av den. Det var så mange kverner eller møllebruk at man også kunne dekke behov utenfor Eiker, og det var kort avstand til det voksende bysamfunnet ved Bragernes. Begrepene mølle og kvern dekket samme innretning, men hadde noe ulik teknikk. Kvern som ble drevet med vannkraft ble tatt i bruk allerede på 1200-tallet, og vannkrafta ble enten fanget opp av et vasshjul (mølle), eller kvernkall (kvern).
Kvernkallen ble mest benyttet på vanlige gårdskverner, mens større bygdekverner brukte vasshjulet. Det var viktig arbeid å male korn, og prosessen tok lang tid. Les mer …
 Storgata i Hokksund omkring 1915. Storgata er hovedgata i Gamle-Hokksund, som er den eldste delen av byen Hokksund i Øvre Eiker kommune. Gata går fra Hokksund bru til Slottebakkken, en strekning på drøyt 500 meter.
Gateløpet oppsto i løpet av 1600- og 1700-tallet ved at det ble satt opp hus på begge sider av Sundstedet, der Kongeveien krysset Drammenselva. Gata er tydelig på kart fra slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, men navnet «Storgata» var neppe i bruk, i og med at dette var den eneste gata på stedet. Heller ikke på et mer detaljert kart fra 1891 brukes dette navnet. Dette kartet viser at husene i Husregister for Haugsund med nummer fra 11 til 67 lå i tilknytning til Storgata. Les mer …
 Et tog på vei ut fra Krøderen stasjon. Bygningen til høyre benyttes til innlosjering av frivillig personale på banen. (2004) Krøderbanen er en jernbanelinje på 26 km som går fra Vikersund til sørenden av innsjøen Krøderen i Buskerud. Byggingen ble påbegynt i 1870 og åpnet i 1872. På Vikersund var det forbindelse til Randsfjordbanen. Passasjertrafikken ble lagt ned i 1958 mens godstrafikken fortsatte frem til 1985. Stortinget vedtok samme år at Krøderbanen sammen med Krøderen stasjon skulle bevares for ettertiden som museumsjernbane.
Krøderbanen var ved åpningen smalsporet (1067 mm sporvidde), men ble ombygget til normalspor (1435 mm) i 1909. Tømmertransport fra Hallingdal til Drammen var banens viktigste inntektskilde. Fra Krøderen stasjon i sørenden av innsjøen var det forbindelse med dampbåt til Gulsvik. Båtturen tok 2 1/2 time med D/S «Haakon Adelsten» (fra 1861), «Krøderen» og «Norefjeld». Siste dampbåt gikk i 1925. Da strekningen Voss - Gulsvik på Bergensbanen ble tatt i bruk 10. juni 1908, var det stor trafikk på Krøderbanen, men etter at Bergensbanen åpnet til Hønefoss og Oslo i 1909, ble det kun lokaltrafikk på Krøderbanen.
Krøderbanen er i dag museumsjernbane. I sommerhalvåret kjører Norsk Jernbaneklubb tog med damplokomotiv som har blitt en turistattraksjon. Stasjonsområdet på endestasjonen Krøderen er fredet. I tillegg til endestasjonene er det stasjoner på Snarum, Sysle og Kløftefoss. Les mer …
 Vestfossen fotografert i juni 2009 fra åsen øst for tettstedet. Vestfossen er et tettsted i Øvre Eiker i Buskerud. Stedet har 3136 innbyggere (2016). Vestfossen ligger ved Vestfosselva og er bygd opp rundt Holmefoss, som opp gjennom historien har vært grunnlag for en mangfoldig industri. Stedet har også vært et knutepunkt i ferdselen på vannveien mellom Drammensvassdraget og Eikeren med de nordre delene av Vestfold, samt i varetransporten mellom Drammen og Kongsberg. Stedet ligger på Sørlandsbanen, og togene på strekningen Kongsberg-Eidsvoll stopper ved Vestfossen stasjon. Riksvei 35 går gjennom sentrum og krysser E 134 rett nord for Vestfossen. Stedet har barne-og ungdomsskole, legekontor og tannlege samt idrettsanlegg, svømmehall og flerbrukshall. Det er lokalt handelssentrum for den vestlige delen av Øvre Eiker, med dagligvareforretninger, optiker, blomsterforretning, bensinstasjon, restauranter og kiosker. Stedet har også flere mindre industribedrifter, blant annet på Kubberud Industriområde. Flere profesjonelle kunstnere og kulturvirksomheter er etablert rundt Vestfossen, blant annet i tilknytning til Vestfossen Kunstlaboratorium, Arena Vestfossen og Fredfoss Kulturpark. Stiftelsen Kulturhovedstaden Vestfossen koordinerer den lokale kulturvirksomheten.
Les mer …
 Jo varmere i været, jo skumlere blir utforkjøringene i Skarverennet. Foto: Christian Haugen/Flickr, 2011 er et turrenn som går langs Hallingskarvet fra Finse eller Haugastøl til Ustaoset i slutten av april. Det ble arrangert første gang i 1974, og siden den gang er antall deltakere mer enn tidoblet. Arrangørene har de siste årene satt et tak på 12 200, noe som først og fremst skyldes begrenset togkapasitet til Finse. Billettene til 2015-rennet ble «klikket bort» i løpet av 19 sekunder. Skarverennet er et av verdens største mosjonsrenn. Det var Håkon Ringdal som fikk ideen til rennet. Som turistsjef i Hol fra 1973 var han opptatt av å trekke folk til reiselivskommunen også utenom høysesongene, og «helse i hvert stavtak» skulle vise seg å bli glimrende markedsføring av kommunen som reisemål. De første to årene var det Geilo turistlag med Ringdal i spissen som sto som arrangører, støttet av idrettslaget og andre frivillige. Fra 1976 overtok Geilo idrettslag arrangementet med Ringdal som viktig støttespiller. Les mer …
 Peter Flor 1842. Maleri av Mathias Stoltenberg. Pierre Poumeau (Peter) Flor (fødd 25. september 1775 i Vestre Aker, nå Oslo kommune, død 8. april 1848 i Drammen) var offiser, jurist, publisist og politikar. Det franske namnet hans skuldast oppkalling etter general Pierre Poumeau i Christiania, men Flors førenamn har vanlegvis vorte fornorska til Peter både i samtida og i ettertid. Flor vart kjend som ein radikalt liberal politikar, som i dei fyrste åra etter 1814 stod i fremste rekkje i motstanden mot Karl Johans forsøk på å endre grunnlova i monarkisk og unionsfremjande retning. Flor var sentral i «Den gamle opposisjonen» på stortinga 1818-1822. På stortinget 1821 vart denne opposisjonen omtala som Det Flor-Hoelske parti etter han og meiningsfellen Jacob Hoel.
Peter Flor var son av auditør og regiments kvartermeister (og titulær generalkrigskommissær) Jens Lorentz Flor (1731-1806) og Maren Bolette Heegaard. Peter var fødd på garden Lilleaker i Vestre Aker. Om han voks opp der, er uvisst. Faren kjøpte seinare garden Haugbo i Asker og slo seg ned der med familien. Det er mogleg at Peter allereie flytta heimefrå på det tidspunktet. Mora Maren Bollette Heegaard døydde, og faren gifta seg opp att med Abel Margrethe Schnitler. I følgje Ovenstads militærbiografiar skal paret ha blitt separert etter berre eit par års barnlaust ekteskap. Les mer …
 Ole E. Krokmogen på 80-årsdagen (Niri Vangestad). (fødd 31. juli 1871 i Flesberg i Numedal, død 1962) blei kalla Numedalsdiktaren. Han voks opp i heller små kår som den eldste av sju sysken. Ole måtte derfor tidleg lære å hjelpe seg sjøl. Om vinteren var det å vera med i skogen, og om sommaren var det gjeting. Faren, Eivind Eivindson Krokmogen, var postførar for ruta Kongsberg–Uvdal. Ole fekk såleis lett tilgang til lesestoff. Skulegongen blei det heller lite med. Dei trong han heime, og den gongen var det ikkje så farleg om ungane til fattigfolk var borte nokre dagar av og til. Alt med han sat på skulebenken tok han til å laga små vers. Da amtsskulen kom til Vangestad i 1884, vart det retteleg fart i lesinga. Lærarane der blei merksame på lesehugen til guten, og dei lånte han bøker i fleng. Han heldt fram med å laga vers. Les mer … | 
.jpg)
.jpg)
