Om forsiden
Eiker er kjent som bygdenavn tilbake i
middelalderen, og det var egen tingkrets og
leidang.
Eker len ble opprettet i
1388, men omfattet også
Modum,
Sigdal og
Krødsherad, samt
Kobbervik ved
Drammensfjorden. Seinere kom dette området under
Akershus len, men Eiker var igjen eget len i perioden fra
1602 til
1660.
Eiker har også vært et prestegjeld, som omfattet sognene Haug (hovedsognet), Fiskum, Bakke og Nedre Eiker. Eiker herred ble opprettet i 1838, og i 1885 delt i Øvre Eiker og Nedre Eiker.
Nye arkeologiske funn viser at det har bodd mennesker på Eiker for 11.000 år siden, og en rekke funn fra ulike epoker dokumenterer at det har vært stor aktivitet i dette området. Det mest kjente av disse oldfunnene er Hoen-skatten, som er den største gullskatt fra vikingtida som er funnet i Skandinavia.
Områdets nyere historie er preget av beliggenheten mellom det som i lang tid var to av Norges største byer, Drammen og Kongsberg. Skogbruk, tømmerfløting og sagbruksdrift var viktige næringsveier på Eiker ved siden av jordbruket. Det var også betydelig bergverksdrift, både i regi av Kongsberg Sølvverk, Hassel Jernverk, Eidsfos Jernverk og andre. I tillegg vokste det tidlig fram andre former for industri, som Krogstad Spigerfabrik, Ekers Papirfabrik, Solberg Spinderi, samt teglverk, kalkbrenneri og diverse annen industri.
Fra 1870-tallet og framover var treforedlingsindustrien dominerende, med fire
cellulosefabrikker, tre
papirfabrikker og tre
tresliperier. Av disse er det i dag kun
Hellefoss AS som fortsatt er i virksomhet. Av andre støree bedrifter fra nyere tid kan nevnes
Den norske Galoge-og Gummivarefabrik, som fortsatt er i drift under navnet
Trelleborg-Viking.
Mal:Portal liste
Mal:Portal liste
Mal:Portal liste
Smakebiter fra artikler
Martinus Høgåsen, sosialist i bunad, representerer ein hovudstreng i språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen, nemleg kombinasjonen av norskdom og sosialisme. Frå ei arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken
Språkskiftet til nynorsk i Gudbrandsdalen tok til på eit tidleg tidspunkt jamført med andre delar av Austlandet. Som den fyrste kommunen aust for Langfjella innførte Lom landsmålet som skulemål alt i 1899. Grannebygda Skjåk kom etter ni år seinare med nokre av skulekrinsane sine, medan Østre Gausdal i den andre enden av dalen gjennomførde språkskiftet for alle sine skulekrinsar det same året 1908. Med omsyn til opplæringsmålet i folkeskulen var språkskiftet praktisk tala fullt gjennomført i distriktet før 1940.
Frå fyrst av var det norskdoms- og venstremiljø som stod i fronten for språkskiftet. Sidan vart det eit markant innslag av nynorskaktivisme også innan arbeidarrørsla i distriktet, noko som er med på å forklare den massive suksessen for målstrevet i 1930-åra. Stor skilnad i tidspunkt for språkskiftet i likearta grannebygder gjer det elles openbert at særskilde omstende og lokalt verkande aktørgrupper har hatt mykje å seie for utfallet.
Etter krigen har språkskifteprosessen vorte mykje reversert, særleg i dei sørlege bygdene.
Les mer…
Smakebiter fra artikler
Ungdomsbilete av Jacob Aaland. Fotograf ukjent.
Jacob Aaland (fødd i
Innvik i
Stryn kommune 27. april 1865, død på
Sandane i
Gloppen 18. oktober 1950) var lærar og lokalhistorikar. Med sine bygdebøker frå
Nordfjord under samletittelen
Nordfjord frå gamle dagar til no er han ein av dei som har hatt størst innverknad på utviklinga av innhald og form i denne sjangeren. Jakob Aaland verka som folkeskulelærar i 48 år. Fyrste stillinga etter lærareksamen var i
Sigdal 1884-1886, så i
Brevik 1887-1890,
Kragerø 1891-1892 og frå 1892 til 1932 i
Bergen ved Fortunen og seinare Lungegården skule. I åra 1914-1919 hadde Aaland statsstipend for å drive med bygdebokarbeidet, og var ute av skulearbeidet. I denne perioden heldt han til på
Nordfjordeid, og var da redaktør i
Fjordenes Blad. Jacob Aaland var Venstre-mann, og sat ei tid som representant i Bergen bystyre. Han hadde fleire tillitsverv i Bergen, mellom anna var han formann for
Bergen lærersamfund.
Les mer…
Glassmaleri av St. Torfinn av Hamar i St. Olav domkirke i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Torfinn av Hamar eller Sankt Torfinn (født 1243 (ant.), død 8. januar 1285) var biskop av Hamar og ble etter sin død helligkåret.
Man vet lite om hans bakgrunn utover at han var fra en nokså velstående slekt fra Trøndelag. Muligens var han cistercienser, og man vet at han var i Nidaros i 1273 og 1277. I sistnevnte år ble han oppgitt som vitne ved sættargjerden i Tønsberg, hvor Magnus Lagabøte lovte å respektere kirkens rettigheter og tillate frie valg innen kirken.
I
1278 ble han valgt til biskop av Hamar, og bispeviet av
Jon Raude. Han tok aktivt del i erkebiskop Jons strid mot
formynderregjeringen som fulgte Magnus Lagabøte, ettersom adelen da forsøkte å gå tilbake på kong Magnus' løfter fra sættargjerden. De ønsket å kontrollere bispevalgene, og mente at verdslige myndigheter skulle kunne kreve skatt fra geistligheten. I
1282 ble Jon Raude,
Andres av Oslo og Torfinn landsforvist på grunn av dette.
Les mer… Ein typisk Olaviuskniv
Foto: Narve F. Birkeland
Olavius Nilsen født 19. januar 1860, død 5. september 1927, kom til
Volda frå
Hatlelid,
Førde i
Sunnfjord, og markerte seg som ein knivmakar utanom det vanlege. Han kom ved århundreskiftet 1800/1900, der han sette opp eit hus ved elva, eit stykke frå annan busetnad. Som betaling for tomta gjorde han ein del arbeid på garden som eigde området. Elles livnærde han seg med ein del jakt og fiske. Men mest med å vere knivmakar.
Les mer…
Glassmaleri av St. Torfinn av Hamar i St. Olav domkirke i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Torfinn av Hamar eller Sankt Torfinn (født 1243 (ant.), død 8. januar 1285) var biskop av Hamar og ble etter sin død helligkåret.
Man vet lite om hans bakgrunn utover at han var fra en nokså velstående slekt fra Trøndelag. Muligens var han cistercienser, og man vet at han var i Nidaros i 1273 og 1277. I sistnevnte år ble han oppgitt som vitne ved sættargjerden i Tønsberg, hvor Magnus Lagabøte lovte å respektere kirkens rettigheter og tillate frie valg innen kirken.
I
1278 ble han valgt til biskop av Hamar, og bispeviet av
Jon Raude. Han tok aktivt del i erkebiskop Jons strid mot
formynderregjeringen som fulgte Magnus Lagabøte, ettersom adelen da forsøkte å gå tilbake på kong Magnus' løfter fra sættargjerden. De ønsket å kontrollere bispevalgene, og mente at verdslige myndigheter skulle kunne kreve skatt fra geistligheten. I
1282 ble Jon Raude,
Andres av Oslo og Torfinn landsforvist på grunn av dette.
Les mer… Ein typisk Olaviuskniv
Foto: Narve F. Birkeland
Olavius Nilsen født 19. januar 1860, død 5. september 1927, kom til
Volda frå
Hatlelid,
Førde i
Sunnfjord, og markerte seg som ein knivmakar utanom det vanlege. Han kom ved århundreskiftet 1800/1900, der han sette opp eit hus ved elva, eit stykke frå annan busetnad. Som betaling for tomta gjorde han ein del arbeid på garden som eigde området. Elles livnærde han seg med ein del jakt og fiske. Men mest med å vere knivmakar.
Les mer…
Glassmaleri av St. Torfinn av Hamar i St. Olav domkirke i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Torfinn av Hamar eller Sankt Torfinn (født 1243 (ant.), død 8. januar 1285) var biskop av Hamar og ble etter sin død helligkåret.
Man vet lite om hans bakgrunn utover at han var fra en nokså velstående slekt fra Trøndelag. Muligens var han cistercienser, og man vet at han var i Nidaros i 1273 og 1277. I sistnevnte år ble han oppgitt som vitne ved sættargjerden i Tønsberg, hvor Magnus Lagabøte lovte å respektere kirkens rettigheter og tillate frie valg innen kirken.
I
1278 ble han valgt til biskop av Hamar, og bispeviet av
Jon Raude. Han tok aktivt del i erkebiskop Jons strid mot
formynderregjeringen som fulgte Magnus Lagabøte, ettersom adelen da forsøkte å gå tilbake på kong Magnus' løfter fra sættargjerden. De ønsket å kontrollere bispevalgene, og mente at verdslige myndigheter skulle kunne kreve skatt fra geistligheten. I
1282 ble Jon Raude,
Andres av Oslo og Torfinn landsforvist på grunn av dette.
Les mer… Ein typisk Olaviuskniv
Foto: Narve F. Birkeland
Olavius Nilsen født 19. januar 1860, død 5. september 1927, kom til
Volda frå
Hatlelid,
Førde i
Sunnfjord, og markerte seg som ein knivmakar utanom det vanlege. Han kom ved århundreskiftet 1800/1900, der han sette opp eit hus ved elva, eit stykke frå annan busetnad. Som betaling for tomta gjorde han ein del arbeid på garden som eigde området. Elles livnærde han seg med ein del jakt og fiske. Men mest med å vere knivmakar.
Les mer…