 Åge Bakke i verkstedet sitt, omkring 1985. Foto: Privat album (født 24. juli 1914 i Elverum, død 14. juli 1998 i Lillehammer) var lærer/rektor, kordirigent og felemaker. Han bodde i Lillehammer fra slutten av 1950-tallet til sin død, bare avbrutt av noen år i Engerdal. Han var gift med Ellen Ingeborg Bakke (født Strand) fra Stor-Elvdal. De hadde to barn, Knut Otto Bakke og Kari Østerud (født Bakke). Les mer …
Reidar Mollgard (født Reidar Dehn Monsen 4. juni 1900 i Biri, død 1980 i Gjøvik) var pressemann og lokalhistoriker. Mollgard var ansatt i forskjellige borgerlige aviser i Gjøvik samt i Østlendingen i Elverum. Hans mest kjente bok er Gjøviks byhistorie, På fedres gamle veier, som kom ut til 100-årsjubileet i 1961.
Mollgard var redaksjonssekretær i Gjøvik-avisa Vestopland fra 1924 til 1940. Under krigen hadde han samme stilling i den nazifiserte Østlendingen. Hans opptreden under okkupasjonen var sikkert en viktig årsak til at han ca. 1946 bytta etternavn til Mollgard. Men han fikk alt i 1946 ny pressejobb, da som redaktør i Bondeparti-organet Samhold. Da avisa fire år seinere fusjonerte med Venstre-bladet Velgeren, fikk Mollgard stilling som nyhetsredaktør. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Folkvang var lærerskolens første tilholdssted. Elverum lærerskole ble etablert i 1892 av Olav Andreas Eftestøl, under navnet Elverum friseminar. Seminaret ble raskt populært, og seks år tidlig på 1900-tallet hadde det flest uteksaminerte kandidater av alle landets lærerskoler. Den opprinnelig private skolen ble overtatt av staten i 1937, og lærerskolen på Hamar ble samtidig flytta til Elverum. Fra 1937 til 1967 (?) var det offisielle navnet Elverum offentlege lærarskule, deretter Elverum lærerskole (1967-75?) og Elverum lærerhøgskole (1975-1994). Skolen ble i 1994 en del av Høgskolen i Hedmark, og i 2007 ble allmennlærerutdanninga sentralisert til Hamar.
Elevene på skolen ble ei stund kalt ristlapper. Halldis Moren Vesaas gikk der 1925-28, og skriver at klengenavnet «var vanleg i mi tid på Elverum lærarskule. Kva kom det av? Av seminarist kanskje? Det heitte vi og stundom, sameleis som skulen framleis iblant heitte seminar.» Les mer …
Elverum er en kommune i Innlandet fylke, som tilsvarer bygda Elverum. Den ligger lengst sør i Østerdalen, og grenser mot Åmot i nord, Trysil i nordøst, Våler i sør og Løten i vest. Administrasjonssenteret er Leiret, også kalt Elverum. Elverum kommune ble opprettet i 1838, og har beholdt de samme grensene fram til i dag. I september 1996 vedtok kommunen å erklære seg som bykommune. Navnet «Elverum» kommer av norrønt Alfarheim, det vil si «elvheim». Kommunevåpenet viser en gullfarget ugle mot rød bakgrunn. Ifølge Store Norske Leksikon viser ugla til «Elverums betydning som utdanningssted», mens fargene symboliserer nasjonal forsvarsevne i aprildagene 1940. Les mer …
Elverum, lokalt kjent som Leiret, er kommunesenteret i Elverum kommune. Det omtales ofte som Elverum, som er poststedets navn, eller som Elverum sentrum, men lokalt brukes Elverum oftest som navn på hele kommunen eller prestegjeldet. Tettstedet vokste frem rundt Christianfjeld festning, som ble anlagt i 1683. Området der bosetningen vokste opp het Øverleiret, og var en del av festningens område. Etterhvert ble det kalt Elverum Leir, og så Leiret.
Sentrum har fått et bymessig preg, og i 1996 valgte kommunen å erklære seg selv som bykommune. Bebyggelsen som står i dag er for det meste fra 1940- og 1950-årene og senere, spesielt i sentrum. Årsaken til dette er at Leiret ble utsatt for tysk terrorbombing under angrepet på Norge i 1940. Etter at Stortinget og Regjeringen hadde holdt møte på Hamar fortsatte de nordover til Elverum, og de vedtok der Elverumsfullmakten som tillot regjeringen å styre landet i eksil inntil krigen var over. Den 10. april ble tyskerne stoppet ved Midtskogen, og den 11. april ble Leiret bombet. Etter bombingen stod bare noen få hus igjen, mens et tyvetalls av de største bygningene lå i ruiner. Et av husene som klarte seg var det gamle lensmannskontoret med fengsel, som i dag huser flere butikker. 35 mennesker, ble drept i, eller som følge av angrepet. Tapstallene hadde sannsynligvis vært høyere dersom ikke folk dagen før, etter flere flyalarmer, hadde fått henstilling om å komme seg ut av sentrum. Leiret var det stedet på Østlandet som opplevde de største ødeleggelsene under krigen. Les mer …
| 
