 Norbom Fredriksen var fisker fra Pjåken i Son i Vestby kommune, hvor han blant annet var styremedlem i Soon og Omegns Fiskerforening. (født 4. oktober 1913 i Son, død samme sted 24. november 1996) kom fra en familie som hadde vært fiskere i flere generasjoner, og han var også selv fisker hele sitt yrkesaktive liv. Han ble tidlig fagorganisert, og hadde i mange år verv i Oslofjordens fiskerlag og andre fiskeforeninger. Ved siden av fisket spilte han piano, og spilte i brylluper og lignende sammen med søstra si, Ellen. Både han og kona, Randi stilte til lokalvalg for Arbeiderpartiet. Norbom satt blant annet i manntallsnevnden for forsikringspliktige fiskere, i vergerådet og som varamann til skjønnhetsrådet. Les mer …
 Frithjof Ingier. Foto: Faksimile fra Aker 1837-1937. Kommunens styre og forvaltning gjennem hundre år. (1940) Frithjof Ingier (født 13. juli 1849, død 6. mai 1906 i Ouchy i Sveits) var godseier og lokalpolitiker (H) i Aker.
Familie
Frithjof Ingier var sønn av Helle Ingier (1810-1884) og Mathea Rosenberg (1822-1897). Han var først gift med Johanne Ingier (1851-1937), ekteskapet oppløst i 1900, deretter i 1905 med Kristine von der Lippe (1868-1934)
Liv og virke
 Her ved Hvervenbukta lå hovedhuset på Stubljan, som brant i 1913, på toppen av den lille bakken til høyre. Paviljongen ble ikke flammenes rov, og står fremdeles.
Ingier var fra farens død eier av Stubljan i Aker. Dette var hovedsetet i Ljangodset som omfattet en rekke gårds- og skogseiendommer i Aker, Nesodden, Oppegård, Ski, Ås og Kråkstad, kjøpt av bestefaren Lars Ingier (1760–1828) i 1799. Blant disse var Hvitebjørn i Oppegård, som sammen med Stubljan dannet den opprinnelige kjernen i Ljansgodset. Sag- og skogbruksfirmaet M. & H. Ingier (etablert av Helle Ingier og hans bror Marius i 1850) hørte også til, herunder det store sagbruket Ljansbruket. Les mer …
Samuel Halvorsen Fane (født 1624-1627, trolig på Skjeggerud, død 1675 på Vaterland i Kristiania) regnes som den mest betydningsfulle treskjærer og miniatyrplastiker i Fanefamilien. Samuel laget drikkebeger til den danske kongen på bestilling og har sammen med sin far Halvor Tordsen Fane og nevø Halvor Andersen Fane laget betydelige arbeider for ettertiden. Det er godt mulig også andre slektninger har bidratt med treskjæring av ypperste klasse, men like navn har bidratt til å gjøre søk etter opphavet på en rekke drikkekanner vanskelig. Samuel bodde på Glopperud, en gård som i dag er forsvunnet, men er den samme som nåværende Halstad i Ski. Det antas at mange av hans arbeider er laget mens han bodde på Halstad. Les mer …
 Dampbåten Fønix ved Svartskog brygge. Foto: Fridtjov Grann-Meyer (ca 1900)  Annonse for sommerens rutetider for dampskipet Bundefjorden, 1874. Anløpsstedene var Brevik, Haslum, Presteskjær, Sørbystrand og Hellvik på vestsida av fjorden og Svartskog, Rødsten og Bekkensten på østsida av fjorden i tillegg til Malmøykalven i Aker. Bryggene på Svartskog er samlenavnet på de tre hovedbryggene i Svartskog-området i Oppegård.
Bekkensten brygge tilhørte Ljansbruket og var den eldste av bryggene på Oppegård-siden. Fra gammelt av var det båtforbindelse herfra til Nesodden og det var fraktemenn som da sto for transporten. Bryggene på Svartskog og Bålerud/Rødsten er begge bygget i 1874. Tidlig på 1930-tallet ble det opprettet flere anløp ved Ingierstrand bad for sommerrutene på tidlig 1930-tallet, enkelte i bruk fram til 1970.
Fram til 1939 var det rutebåt til Oppegårds tre anløp, da var det ikke lenger grunnlag for videre trafikk siden bussen var et raskere fremkomstmiddel inn til byen. Bussen ventet på Bekkensten brygge og fraktet passasjerene videre. I dag er Bekkensten brygge helt borte, Svartskog brygge er også veldig redusert. Bare Bålerud brygge kan fortsatt brukes i dag. Les mer …
 Kjøvangen, passe øde og allikevel ganske kort vei fra sentrum, var et populært sted å ta inn spritlaster. Foto: Marthinius Skøien Smuglertiden i Son refererer til forbudstiden fra 1916 til 1927. I denne perioden var det forbudt å omsette brennevin i Norge, og fra 1917 til 1923 også hetvin. Son i Vestby kommune ble i perioden kjent som et smuglerparadis, hvor brennevinskanner ble losset fra båter på torget mer eller mindre åpenlyst. Arthur Omre bodde en periode i Son, og var involvert i smuglingen. Han skrev om dette i romanen Smuglere, og sier der blant annet: «Nå går jeg noen få dager og driver og kan ikke bestemme meg til noe, blir endelig med noen karer som har en svær affære fore nede i Son.».
Brennevinet ble tatt i land flere steder i Son. Noe foregikk som nevnt på torget, men det meste ble tatt inn på mer bortgjemte steder som Kjøvangen, Hulvik og andre bukter i nattens mulm og mørke. Det meste ble lastet på hestekjerrer og fraktet videre innover i landet, til Vestby, Oslo og andre steder. De som bodde oppover i Erikstadbygda kunne senere fortelle at de ofte hørte kjerrehjul og kjørekarer som hoiet på nattestid. Man må gå ut fra at bråkingen fra kjørekarene skyldes at det ble en del smaksprøver underveis. Les mer … | 
