Tov Johannesen Murukleiv, kalt "Murukleiven", var fra Telemark. Han var i sin samtid en kjent stortyv, og det går fortsatt historier om Murukleiven i Heddal og distriktet rundt.Det finnes flere kilder som angir at Murukleiven skal være født på slutten av 1770-tallet, mest sannsynlig mellom 1776 og 1781 i Heddal. Foreldrene var Johannes Halvorsen født 1751 i Heddal og Åshild Tovsdatter født 1744 i Sauland sokn i Hjartdal prestegjeld. Når og hvor de giftet seg vet man ikke. Noen sekundærkilder hevder at foreldrene var innflyttere til Heddal, men det stemmer altså ikke. Faren, Johannes Halvorsen, var født på husmannsplassen Nykås under Landsverk i Lisleherad, anneks til Heddal prestegjeld. Murukleiven hadde sju søsken, Halvor født 1774, Gunnhild født i 1778, Ingeborg født i 1780, Aslaug født i 1781 og broren Ole (trolig født i 1782, men ikke innført i kirkeboka). To andre brødre døde tidlig. Hans ble født i 1785 og døde 1793, og John ble født 1789 og død samme år. Alle søsknene er født i Heddal. Les mer …
 Murbygningen engang på 1930-tallet. Foto: Falstadsenteret , opprinnelig Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn var en oppdragelsesanstalt for «vanartede gutter fra Trondhjemsområdet». Institusjonen ble åpnet i 1895 på gården Falstad nedre i Ekne i daværende Skogn kommune i Trøndelag.
Oppdragelsesanstalten ble stiftet i 1895 etter årelangt arbeid fra «Komiteen for opprettelsen av en oppdragelsesanstalt for forsømte gutter i det nordenfjelske Norge» (Falstadkomiteen). Bakgrunnen for deres arbeide var at det var ventet en ny lov vedrørende straffeforfølging av lovovertredende barn. Frem til dette tidspunktet var oppdragelsesanstalter i Norge lagt til isolerte øyer. I 1896 kom Lov om omsorg for forsømte barn («Vergemålsloven»), som var den første barnevernsloven i verden. I denne ble blant annet den kriminelle lavalder ble hevet fra 10 til 14 år. Loven gjorde skolehjemmene statlige og skulle være et stasningsfelt som skulle gi de yngste lovovertrederne opphold i statlige skolehjem i steden for fengselsstraff. Ordningen skulle også fange opp barn som ble ansett å ha store atferdsproblemer.
Institusjonens formål var «en kristelig Aand ledet Opdragelse at uddanne saadanne Gutter til hæderlige og nyttige medlemmer af Samfundet». I tråd med den tids nye tanker, skulle de som kom skjevt ut i samfunnet reddes og oppdras i stedet for å bli straffet og tuktet. Staten la til rette for sosiale tiltak rettet mot individer som falt utenfor samfunnets normer. Les mer …
 Brakkeleiren fotografert i forbindelse med befaring i 1956. (1956) Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største interneringsleiren for kvinner som ble mistenkt for å ha hatt sosial og seksuell omgang med tyske soldater under den tyske okkupasjonen av Norge.
Leiren ble opprettet på Hovedøya i den fraflyttede brakkeleiren etter tyske soldater 1. oktober 1945 og lagt ned i april 1946. Rundt halvparten av de internerte oppga Oslo som sin hjemadresse. De øvrige var enten tilreisende eller blitt overført fra andre, lokale leire etter hvert som de ble lagt ned. Mange ble også internerte fordi de etter krigens slutt oppholdt seg ved, og var på ulovlige besøk i oppsamlingsleirene for tyske soldater som ventet på hjemsendelse. Dette pågikk i nesten et år etter krigens slutt, til tross for at disse jentene på dette tidspunktet ikke hadde noe beskyttelsesbehov. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
Amund Torstensen Stavsmarken (født ca. 1796, død 1872) var en smed fra Stavsmarken på Vega som 29. mars 1837 ble anmeldt for falskmyntneri. Sammen med broren Ole og en 16 år gammel dreng ble han først dømt til døden, men straffene ble omgjort til livsvarig straffarbeid ved Slaveriet på Kristiansten festning for Amund og Ole, mens drengens straff ble ytterligere redusert. Amunds bror døde i fengselet etter få år, mens Amund skal ha blitt satt fri etter ni år.
I folketellinga 1865 bodde Amund på Stavsmarken som kårmann og smed, sammen med kona Elen Nilsdatter og sønnene Ole og Andreas.Sønnen Andreas oppgis å være 24 år, men han var i virkeligheten født 2. oktober 1839. Da var faren angitt som «Amund Thorstensen Marken, hensat i Trondhjems Fæstning for falskmyntnerie». Les mer …
| .JPG)
.JPG){kind=link}