Mens mange fyrstasjoner langs kysten kunne være isolert i lange perioder på grunn av dårlig vær og mye sjøgang, ligger landinga til Asenvågsøya fyrstasjon ( Bjugn kommune, Sør-Trøndelag) i en av kystens best skjermete naturhavner. Vågsøya, som fyret ligger på, har navn etter vågen som skjærer seg inn i lendet, med øya Asen som levegg mot sør. Rundt vågen står fortøyingspåler og merker tett – et minne om at vågen var godt søkt i seilskutetida, mens en ventet på bør eller bedre vær. Det er usikkert når en begynte å anvende jernbolter og ringer til fortøyninger her i landet, men sikre spor har vi iallfall tilbake til 1500-tallet. Da sørget danskekongen Fredrik 2. for at det kom bolter på Flekkerøya ved Kristiansand, som var en av de mest besøkte og internasjonale havnene i Sør-Norge. Slik kunne kongen sikre seg inntekter fra handelsfartøyene. Les mer …
Sandvikoddden fyrstasjon i 2003. Foto: Dag Terje Filip Endresen Sandvikodden fyrstasjon ligger på en odde ved det tidligere strandstedet Sandvigen i innseilingen til Arendal. Fyrbygningen er laftet og har tårn med lyktehus i gavlen. I 1934 ble fyrdriften erstattet med et høyt særpreget tårn med fyrlykt som er satt opp rett foran fyrbygningen. Anlegget omfatter uthus, naust og landing. Stasjonen ble opprettet samtidig med Store og Lille Torungen fyrstasjoner og har funksjonell og visuell forbindelse med disse. Anlegget ligger som en del av den verneverdige bebyggelsen i Sandvigen.
Sandvikodden fyrstasjon er lite endret utvendig siden fyrtårnet ble forhøyet i 1894 og har høy aldersverdi. Den karakteristiske sammensetningen av bygninger med den gamle fyrstasjonen og den nyere lykten foran, viser den fyrtekniske utviklingen. Sandvikodden fyrstasjon har stor miljøbetydning i sammenheng med bebyggelsen i Sandvigen, og fyrhistorisk interesse ved sin forbindelse med Store og Lille Torungen fyrstasjoner. Les mer …
Kjeungskjær fyrstasjon. Foto: Per Hillesund Kjeungskjær fyrstasjon ligger på et lite skjær utenfor Ørlandet. Fyret er et 20,6 m høyt, åttekantet steintårn. Lykten er plassert på taket og fyrtårnet ble forhøyet i 1906. Naustet står tett inntil tårnet. Interiørene er i hovedtrekk bevart med blant annet en leilighet med seks sovekabiner. Den originale, franske optikken er i funksjon. En støpt vei og bro går langt utover i sjøen til landingen.
Landingsforholdene er brukbare i godt vær. Fyrstasjonen ligger i et område som er fuglelivsfredet etter lov om naturvern.Kjeungskjær er en meget særpreget fyrstasjon, og anlegget har stor miljøbetydning for Uthaug havn rett innenfor. Les mer …
Jomfruland fyr i 2005. Foto: Sean Hayford O'Leary
Jomfruland fyrstasjon ligger på øya Jomfruland utenfor Kragerø. Øya er en del av raet som går gjennom området. Fyrstasjonen har to fyrtårn; et 22m høyt, tegltårn fra 1839, som i dag står uten lyktehus, og et 31m høyt støpejernstårn fra 1938. Jerntårnet har 2. ordens linseapparat. Ved siden av tegltårnet ligger assistentboligen. Litt lenger unna ligger boliger og uthus gruppert i et tun omgitt av frodig vegetasjon. Anlegget omfatter også kjøkkenhage og drivhus og vei ned til landingen hvor naustet ligger. Fyret danner overettlinje med Djupodden fyrlykt. Fyrområdet er foreslått regulert til offentlig formål/spesialområde for bevaring etter plan- og bygningsloven.
Jomfruland fyrstasjon er et særpreget anlegg med de to høye fyrtårnene ved siden av hverandre med sin beliggenhet i det flate ralandskapet på Jomfruland. Tårnene representerer ingeniørkunst fra to forskjellige perioder og viser utviklingen i fyrarkitekturen. Fyrstasjonens verneverdi er først og fremst knyttet til tårnene. Anlegget er videre et eksempel på en fyrstasjon som ligger i nær tilknytning til annen bebyggelse og anlegget har miljøskapende verdi i området. Les mer …
Finnvær fyrstasjon er en del av «fyrkjeden» Sula, Vingleia, Finnvær og Halten fyrstasjoner på Sør-Trøndelagskysten. Fyrbygningen er en 1 1/2 etasjes eternittkledd trebygning med et lavt taktårn på nordvestre takflate. Under eternitten sitter den gamle panel, som er hvitmalt med en rød vertikal stripe. Maskinhus og uthus ligger tett samlet ved fyrbygningen og tuft etter fjøs ligger et stykke unna. Støpte trapper og vei fører ned til naust og landing. Bro og molo inngår også i anlegget. Svært mye av det eldre fyrtekniske ustyret er bevart, blant annet den opprinnelige linsen og et intakt klippapparat. Etter nedleggelsen ble fyrdriften erstattet av en lykt i et glassfibertårn, med strøm fra et solcellepanel. Området ligger i Froan naturreservat som er vernet etter lov om naturvern. Les mer …
Færder fyr i 2008 Foto: Ole Gaasø
Lille Færder fyrstasjon, oftest bare kalt Færder fyr (også skrevet Ferder), er et fyr på Lille Færder, den midterste av tre øyer kalt Tristeinene i Færder kommune i Vestfold. Det ligger ytterst i Oslofjorden, og markerer grensa mellom fjord og hav. Det første fyret på stedet ble reist i 1697. Området er svært værhardt med farlige farvann, og fyret har derfor vært av stor betydning for sjøfarendes sikkerhet.
Det første fyret sto på Store Færder, nord for dagens fyr. Det ble reist av Jacob Christian Wølner (1660–1708) fra Drammen, og var først i hans eie og deretter forpaktet bort som et privat fyr. For retten til å drive fyret måtte han betale en avgift på 50 riksdaler for kongebrevet. Dette ga ham også rett til å kreve inn kull fra skipsfarten. Fyret var rett og slett en åpen, smidd fyrgryte hvor det ble brent kull. I løpet av et år gikk det med rundt 540 tønner kull. I 1799 tok myndighetene over, og i 1802 sto et tårn med lykt klart. I 1852 ble dette erstattet av et linseapparat og petroleumsdrevne fyrlamper i et nytt tårn. Les mer …
|