Helga Kristiansen (født Aavik den 28. januar 1913 i Støren kommune, død 30. oktober 1990 i Steinkjer) var en sydame med interesse for politikk og korsang. Hun utviklet en rettferdssans der kjernen ble arbeiderklassens frigjøring. Hun ble leder i det lokale arbeiderungdomslaget, og innvalgt i herredsstyret som landets yngste kvinnelige representant, og hun gjorde mer enn sin plikt også da det gjaldt som mest. Hun ble mor til tre og sydde heime for naboer og kjente til hun fikk fast ansettelse som sydame ved Samvirkelaget Steinkjer. Hun stod last og brast med arbeidersangen gjennom hele sitt voksne liv, og var formann i Steinkjer Damekor i åtte av de 20 årene hun satt i styret. Hun mottok flere utmerkelser fra Norsk Sangerforbund. Helga var yngste barn i en søskenflokk på seks med 14 år mellom eldste og yngste. Far Erik ( 1873- 1965) var født på en husmannsplass under Aavik i Åsen, og mor Helene ( 1875- 1941) kom fra samme kår i Sør-Trøndelag. Han tok seg tidlig arbeid utafor heimen og ble ansatt i jernbanen ( NSB), hvor han først tjenestegjorde som banevokter med base på Støren stasjon og seinere ble han banevokter på Hell-Sunnan-banen langs strekningen Byafossen– Sunnan. Familien bosatte seg da på Steinkjerbakken og seinere i Gammelvegen på Byafossen, som lenge etterpå ble til Reinsvegen i det som den gang var Egge kommune. Les mer …
 Kart over Gauldalsskredet fra boka "Lerfaldet i Guldalen i 1345" av Helland, Amund og utgitt av Cammermeyer 1895. Gauldalsskredet var en skred- og flomkatastrofe i Gauldalen i september 1345. Kildematerialet fra perioden er tynt, men islandske annaler forteller om skredet og flommen som fulgte. Den eldste av kildene, i Lagmannsannalene, ble skrevet tre år etter katastrofen av presten Einar Havlidesson. To andre kilder er noe yngre, men gir troverdig informasjon.
Kildene forteller at skredet gikk ved Kvasshylla omkring tre km nord for Støren. Massene gled ut i Gaula, som ble demmet opp til en insjø fjorten km oppover i dalen, helt til Bones. 25 gårder ble helt ødelagt av flommen. Da demningen brast var den tretti til førti meter høy, og vannmassene oversvømte dalen helt ned til Melhus. Totalt i raset og de to flommene skal over femti gårder og sju kirker ha blitt ødelagt, og 500 mennesker omkom. Skålholtannalene forteller: «Jorden og vannet slukte alt sammen, mennesker og garder. Der er nå senere blitt sandstrekninger og ødemarker, men først var der vann og bløyte, så folk ikke kunne komme frem». Les mer … | 
