Inntrykk og tanker på julereisen hjem i 1927.Overfylt tog ut fra
Oslo vestbanestasjon, masse julegjester på veg hjem til sine. Jeg plasserte kofferten min borte i en krok, og tok plass på den. Så satte toget seg i bevegelse. Langt borte over åsene i vest, kastet dagen sitt første lysskjær, mens vi kjørte forbi alle de kjente, små stasjonene utover til
Sandvika. Her kommer dagen, brytende den mørke natten. En blank vinterdag med kulde ser det ut til å bli. I kupeen ved siden av har noen tatt frem en reisegrammofon, mens skjess og valser skiftes annen hver gang. Lenger borte står noen og tar juledrammen, mens i et annen hjørne står et forelsket par og småprater. Det er kanskje første juleturen de har sammen?
Jeg skulle treffe en Skiensgutt på toget, men har ennå ikke sett noe til ham. Får se på Drammen stasjon, så han får de magasinene jeg har tatt med til ham. Stakkar, det er ikke godt å være arbeidsløs, især en julaften. Jeg liker meg dog best alene. Sitte her å se på folkelivet. Det er ikke alltid man liker å prate, aller minst på veg hjem en julekvell.
"Drammen stasjon. Åtte minutter!" Konduktørens rop lyder så selvsikkert, i motsetning til alle de nervøse, påtrengende passasjerer som skal av. Jeg lister meg ut, og i fullt firsprang til restauranten. ½ øl smaker godt, mens jeg ser meg rundt etter kjente. Det er ingen å se. Begriper ikke hvor Nilsen er, kan ikke finne ham, selv om jeg går langs hele vognrekken, speidende, hutrer og fryser.
Les mer … 17. maisteinen på Snåsa.
Foto: Arnt-Erik Selliaas
17. maisteinen på Snåsa er et minnesmerke over Grunnlovsvedtaket den 17. mai 1814, som står på Lyshusberget i Snåsa i Nord-Trøndelag. Den unge studenten og prestesønnen Ole Rynning fra Snåsa var til stede ved avdukingen av Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, og han lot seg begeistre av Wergeland og av stemningen ellers. Noen måneder seinere var han tilbake på Snåsa. Og han hadde fått en idé.
Ole Rynning var født i
Ringsaker på
Hedmark 1809 og kom til Snåsa sammen med familien i 1825. Faren,
Jens Rynning, var utnevnt til sogneprest på Snåsa, og han var en ekte opplysningsprest. Han var en
potetprest i egentlig forstand, for han læret snåsningene å dyrke
poteter. Men han var også en lojal tilhenger av
Karl Johan, som hadde blitt konge i 1818. Da kongen døde i mars 1844, skrev Rynning i kirkeboka: «Karl Johan er død» − som om han var en del av menigheten. Sønnen Ole hadde en helt annen oppfatning.
Les mer …