 F.A. Wessel-Berg, 1890. Foto: Ukjent/Nasjonalbiblioteket Frederik August Wessel-Berg (fødd i Sem i Tønsberg 27. juni 1809, død på Kongsvinger 8. november 1895) var jurist og embetsmann. Namnet er mest kjent frå Wessel-Bergs reskriptsamling, ei fem bands utgåve av kongelege befalingar og føresegner frå einevaldstida 1660-1813.
I åra 1840–1845 gjennomførte Wessel-Berg eit storarbeid med utgjevinga av kongelege befalingar og føresegner («Rescripter, Resolutioner og Collegial-Breve») frå einevaldstida 1660–1813. Dette vart gjort ved sida av full stilling i departementet i tillegg til det han sjølv kallar «andre heterogene Sysler». Det resulterte da også i at han vart overarbeidd og fekk eit mentalt samanbrot, slik vi vel å tolke formuleringa hans i forordet til siste bandet: «en Nervesvækkelse og derpaa følgende heftig Nervefeber». I det same forordet uttrykkjer han takksemd til faren, den røynde juristen og ivrige pioner innan den nasjonsbyggande historieskrivinga, J. Chr. Berg: Farens «ualmindelige Hukommelse, samt grundige og klare Oversigt over Materien, i Forbindelse med hans rige Skat af Notater og Samlinger herhen hørende, har baade været mig til stor Lettelse ved mit Arbeide og derhos tjent til at give samme en større Fuldkommenhed». I 1847 gav han ut registerbandet til reskriptsamlinga. Han skriv der i forordet at registeret «for en stor Deel» er utarbeidd av kand.jur. Hjalmar Gjertz.
Les mer …
 Kongsvinger stasjon i 2007. Foto: Trond Strandsberg ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.
Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.
Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.
Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer. Les mer …
 Fra sundstedet på Sæter. Alfred Rustad i knickers var eier av bilen som ble fraktet over Glomma i en spesialdesignet ferge beregnet for transport over elver og sund av karjoler og senere biler. Foto: Ukjent (ca. 1930) og småbruket Sætersundet (gnr. 54/6) i tidligere Vinger kommune har fått navnet etter sundstedet på eiendommen. Dette var nok ikke noe offentlig sundsted siden behovet for overfart over Glomma mellom Sæter og Rustad søndre var forholdsvis liten, og ikke slik som ved Tråstadsundet nær Kongsvinger 4 km lenger sør. Opprinnelig lå husene på Sætersundet nede ved elva hvor det også var båtstø. Senere ble bebyggelsen lagt på oversiden av riksveien. Les mer …
 Portrett av Christen Scmidt (født 22. februar 1727 i Vinger, død 6. oktober 1804 i Christiania) var superintendent av Christiania fra 1773 til sin død.
Han ble student i 1745 og tok teologisk embetseksamen i 1748. Han hadde først en tid som huslærer i Norge. Han virket som skipsprest fra 1752, og var i den forbindelse blant annet på Trankebar. Fra 1759 var han sokneprest i Nebbelunde på Lolland. I 1769 ble han utnevnt til sokneprest i Asmindrød på Sjælland og samtidig slottsprest på det kongelige slott Fredensborg. Dette plasserte ham midt i begivenhetenes sentrum under Johann Friedrich Struensee tid som de facto statsleder. Schmidt deltok aktivt i sammensvergelsen som førte til at Struensee og Brandt ble avsatt i januar 1772 og henretta april samme år. Som belønning for sin rolle i hendelsene ble Schmidt utnevnt til dansk hoffprest. Han ble så utnevnt til superintendent (biskop) i Christiania i 1773, et embete han innehadde til sin død.
I sin tid som superintendent ble han kjent som en «tuktemester». Han krevde orden i rekkene, og nedsatte en rekke ganger prosteretter mot prestene i stiftet. Han var, i motsetning til sin sønn Frederik Schmidt, teologisk konservativ. Mens sønnen ble kjent som en fremtredende representant for opplysningsteologien, er faren blitt karakterisert som en «senfødt representant for ortodoksien» (Valkner), med front både mot opplysningsteologene og mot pietismen. Men både biskopen og sønnen ble kjent som motstandere av herrnhutisme og haugianismen. ( Hans Nielsen Hauge virka som predikant i perioden 1796 til 1804, det vil si i Schmidts siste åtte år som superintendent.) Les mer …
 Martinius Foseid (1852-1922) var en av de største landhandlerne i Lillestrøm. Han satt i kommunestyret i flere perioder der han representerte Venstre. Foto: Akershusbasen. (1852-1922) var fra Brandval i Solør. Han kom til Lillestrøm i 1883, og etablerte samme år en landhandel som etter kort tid ble en av stedets største forretninger. Vareutvalget ble etter hvert utvidet, og landhandelen fikk navnet Martinius Foseid. Kolonial, manufaktur, kraftfor og gjødning. Handelshuset ble kalt Foseidgården, og bygningens hjørne mellom Storgata og Voldgata ble kalt Foseidhjørnet.
I 1890 giftet han seg med Karen Marie Olsdatter Sørum (f. 1868). Hennes far, Ole Sørum, som eide og drev gården Vestre Sørum, eide også store grunneiendommer i Lillestrøm. Martinius Foseid fikk leid og kjøpt flere tomter av svigerfaren der han satte opp bygninger til ulike formål.
Foseid var ordfører i Lillestrøm bygningskommune i ni år. Dessuten var han medlem i Skedsmo herredsstyre og formann i skolestyret. Som forretningsmann hadde han flere tillitsverv. Blant annet var han formann i Lillestrøm handelsstands forening og medlem av direksjonen i Kjøpmannsbanken i Kristiania.
Foseidhjørnet var i flere tiår et møtested der menn møttes på ettermiddagstid, særlig i helgene, og uformelt diskuterte tidsaktuelle spørsmål. Noen ganger ble tvister oppgjort, og det hendte at slagsmål forekom etter heftige diskusjoner. Les mer … | 
