 Kopi av Leikangerkrusifikset frå Rinde stavkyrkje. Foto: Jan Magne Borlaug Rinde er eit kunstverk frå tidsepoken 1120 -1150. Det har sitt opphav frå Rinde stavkyrkje som vart riven i 1866, og krusifikset vart sendt til Bergen Museum i desember 1864 og mottatt der i februar 1865. Soknekyrkja i Feios har truleg vore ein del av Leikanger prestegjeld frå reformasjonen. Denne reforma vart vedtatt i 1536 av kong Christian III i det dansk-norske riket, og gjennomført i 1537. Men krusifikset kom fram på kyrkjeloftet under rivingsprosessen av Rinde stavkyrkje. Les mer …
Jon Ånison Folsæ (Folseth) (1824-1882) var bonde og predikant. Foreldra var Åni Tarjeison Lønnegrav (1791-1857) frå Vrådal, gift 1814 med Torbjørg Jonsdotter Fjone (1785-1862) frå Nissedal. Åni hadde Naper i Vrådal og vert nemnd som Åni Naper.
Åni Tarjeison Naper kjøpte Folsæ Gnr. 93 i Hauggrend i 1830. Eine sonen Tarjei vart gift til ein gard i Randesund, Korsvig, ein annan son, Gunnar, tok over Naper og det vart difor til at Jon tok over garden Folsæ. Det var og to døtrer, Sigrid som vart gift på Bjåland i Lårdal og Birgit som vart gift på Lofthus i Fardal i Fyresdal.
Jon vart i 1865 gift med Olydia (Lydia) Arntsen (1824-1879) frå Alstahaug, husjomfru hjå prosten Teisner og dotter til sorenskrivar Arntsen. Ho var ei stille kristen kvinne som hadde stor tillit. Dei fekk ingen born. Heimen deira var ein veneheim som stod open for alle kristelege vener og alle som søkte hjelp og rettleiing. Les mer …
 Utsnitt av den første siden av Andebus og Norges eldste kirkebok. Utsnittet viser døpte i Andebu sogn 1623. Siden er noe skadet i kantene. Fra Arkivverket, skannede kirkebøker. En kirkebok (bokmål) eller ei kyrkjebok nynorsk er en protokoll der presten fører inn sine embetshandlinger, som dåp, introduksjon, konfirmasjon, vielse og begravelse. Kirkebøker kan også inneholde annen informasjon, ettersom de mange steder i perioder har fungert som et moderne folkeregister. Bøkene er blant de viktigste slektshistoriske kildene.Den første kjente kirkeboken ble innført i Toledo erkebispedømme av kardinal Francisco Ximenes de Cisneros i 1497. Årsaken var at kardinalen ønsket bedre oversikt over dåp og ekteskap i sitt område. Tidligere hadde man ikke hatt samme behov for permanente oversikter, ettersom befolkningen var lite mobil; de som flyttet på seg var stort sett enten svært rike personer som hadde alle papirer i orden, eller svært fattige personer som det uansett var vanskelig å ha oversikt over i et samfunn uten sikre identitetspapirer. Ordningen spredde seg raskt i Vest-Europa, og i 1563 ble det innført i katolsk kirkerett at alle sogn skulle føre kirkebøker.
På det tidspunkt hadde én kirke som brøt med Roma allerede innført tilsvarende ordning: Den 5. september 1538 bestemte Thomas Cromwell at alle sogn i Den engelske kirke skulle føre kirkebøker. Det tok en del år før ordningen ble gjennomført overalt i landet, ettersom mange prester fryktet at det dreide seg om forberedelser for ny skattlegging, men England må antagelig uansett antas å ha vært først ute med nasjonal lovgivning om kirkebøker.
Den eldste bevarte norske kirkeboken, som befinner seg i Statsarkivet i Kongsberg, er fra Andebu og begynner i 1623. De eldste norske kirkebøkene ser ut til å ha blitt til ved at de enkelte prestene selv har tatt initiativ til det, og det er mulig at det har eksistert bøker fra før 1623. Ved Kirkeritualet av 1685 og Christian Vs Norske Lov skulle føringen komme inn i regulære former, og fra 1700-tallet er det bevart kirkebøker fra de fleste prestegjeld i landet. Les mer …
| 
.jpg)