 «Styrbjørn» i Bjørvika 2014. Foto: Chris Nyborg D/S «Styrbjørn» er en slepebåt fra 1910. Den ble bygd ved Göteborgs Nya Verksted for Trafikaktiebolaget Grängesberg-Oxelösund. Båten kom snart etter til Narvik, hvor hun var i drift på havna helt til 1963. Med forsterka baug og kjøl kunne «Styrbjørn» også brukes som isbryter om nødvendig. På byggetidspunktet var «Styrbjørn» en av de kraftigste slepebåtene i Skandinavia.
Under slaget om Narvik ble «Styrbjørn» skadd og sank ved brygga i Narvik. Skadene var ikke verre enn at det var mulig å heve og reparere slepebåten. I 1950 ble det gjennomført en større ombygging i Gøteborg. I 1963 hadde derimot tida løpt fra båten, som ble solgt til Høvding Skipsopphugging i Sandnessjøen. Navnet ble endra til «Atlet». I 1965 ble båten lagt i opplag, og forfallet satte inn. Tilstanden var ikke god da Norsk Veteranskibsklub kjøpte henne i 1979. Klubben satte i gang med restaurering, med 1950-ombygginga som utgangspunkt. I 2005 var båten igjen operativ. Les mer …
Makkaur fyrstasjon ligger helt ytterst i Båtsfjorden. Fyrbygningen er en betongbygning med hvelvet tak og tårn på taket. Anlegget har klare likhetstrekk med betongbebyggelsen på Geitungen fyrstasjon i Rogaland, og Sletringen fyrstasjon i Sør-Trøndelag. Et 3. ordens lynblinkapparat, maskinhall med trykktanker til diafon tåkeanlegg og aggregater er intakt. Fyrbygningen og fyrvokterboligen er bevart fra før krigen. En tørrmurt vei går mellom fyrbygningen og den øvrige bebyggelsen. Denne omfatter boliger, uthus og tufter etter bolig og uthus. Bygningene ble revet så sent som på 1980-tallet og en dårlig tilpasset bygning som i dag brukes til bolig og maskinhus, ble satt opp utenfor tunet. En støpt vei fører ned til naust og landing. Fyrbygningen har en dominerende plassering på toppen av en knaus i et opprevet fjellandskap, og fyrbygningen er en av landets mest særpregede.
Fyrbygningen har høy arkitektonisk verdi som eksempel på betongbyggeri med sterke trekk fra industriarkitektur. Fyrstasjonen har miljøbetydning sett i sammenheng med det nedlagte fiskeværet Gamle Makkaur, og rester etter et tysk kystfort en km unna. Les mer …
Nils Skandfer (født 13. juli 1870, død 27. juni 1954 i Harstad) var båtbygger, verftseier og ordfører i Vefsn. Han kom opprinnelig fra Renså, som den gang var ei bygd i Trondenes kommune, seinere Skånland i Troms. Skandfer gikk ett år i lære hos båtbyggerlegenden Colin Archer i Larvik som 28-åring, og startet opp båtbyggeri på det nedlagte handelstedet Kulstadsjøen i Vefsnfjorden i 1903. På båtbyggeriet i Kulstadsjøen bygget han skøyter, kuttere og klippere, som fikk omdømme som meget gode båter. Båtbyggeriet var åpenbart av stor betydning for lokalsamfunnet, både som arbeidsgiver og i kraft av de økonomiske ringvirkningene virksomheten hadde for ymse underleverandører i Vefsn. Les mer …
Gildeskål kystlag i Gildeskål kommune i Nordland er tilsluttet Forbundet KYSTEN og har 19 medlemmer (2012?). Kystlaget arbeider med bevaring og bruk av tradisjonelle båter, bygninger og redskaper som har vært benyttet i generasjoner av kystens kvinner og menn.
Gildeskål Kystlag har pr. i dag fire båter som disponeres av lagets medlemmer. Tomay er en 40 fots kutter som er lagets største fartøy. Den brukes til ulike turer og transportoppdrag. Tomay har de siste årene hatt faste turer til Lofoten og VM i Skeifiske der medlemmer og andre interesserte har deltatt. Båten har i dag base på Sørarnøy, men kan disponeres av medlemmer i hele kommunen. Mye av aktiviteten i laget er knyttet til vedlikehold og drift av båtene. Kystlaget ble stiftet 1994. Les mer …
 Gulebuda i Rugsund. Foto: Gert Meyer (stiftet i 1993) er et lokallag av Forbundet KYSTEN, og dets virksomhet spenner fra det ytterste skjær til den inste fjordarmen. Kysten går så langt inn som en laks kan fare, og kystlaget er opptatt av at kystkulturen i fjorden er like viktig for kystlaget som ute ved kysten. Les mer …
 «Blücher» i 1939 Foto: A. Klein «Blücher» var en tysk slagkrysser som ble sjøsatt 8. juni 1937 og senket ved Oscarsborg festning i Drøbaksundet under angrepet på Norge den 9. april 1940. Skipet var da flaggskip for invasjonsgruppen som skulle innta Oslo. Senkningen medførte store forsinkelser og ga dermed konge, regjering og Storting en mulighet til å komme seg ut av byen.
Kl. 0421 den 9. april var «Blücher» på skuddhold fra Oscarsborg, som ligger på en holme der Oslofjorden er som trangest. Sikteutstyret på festningen fungerte ikke som det skulle, men festningskommandant Birger Eriksen kjente alle skjær og holmer, og bedømte avstanden riktig. Festningen hadde tre 28 cm kanoner fra Krupp, som hadde blitt stilt opp i 1893. To av dem, «Moses» og «Aron», var bemannet, mens det ikke fantes nok trente mannskaper til å betjene «Josva». Eriksen ventet til skipene var så nær at treffsikkerheten var svært god i mørket. «Blücher» passerte linjen Badeparken - Småskjær på ca 950 m. Av ukjent årsak ønsket Eriksen å treffe ca 6 m over vannlinjen og beordret derfor avstand 1400 m.
Den første granaten traff Haupt-Fla-Einsatzstand nest øverst i stridsmasten over broen. II artillerioffiser kapitänleutnant Erich Puchammer ble drept og flere i hans stab såret. Trolig ble kommunikasjonen fra øvre plattform, Vormarsch, slått or I artillerioffiser overlot kommandoen til III AO på broen. Han beordret umiddelbart ildåpning mot selvvalgte mål. Militært sett gjorde første skudd liten skade på fartøyet.
Like etter traff neste granat nær flyhangaren og en brann brøt ut. Granaten slo ned og hull i panerdekket. Trolig ble damptilførselen til 1. turbin, senterpropellen, ødelagt. Samtidig falt et av de tre E-verkene ut og fartøyet mistet omtrent halve strømforsyningen.
De gamle kanonene på Oscarsborg tok tid å lade om, og mannskapene var delvis rekrutter med lite trening, så man fikk bare avfyrt disse skuddene. «Josva» var ladd, men mannskapene fikk ikke siktet den inn i tide. Les mer … | 
