 Luftfoto av Store Mykju. Foto: Widerøes Flyveselskap Mykju store, gnr. 65/1, er et gardsbruk i Løten kommune på Hedmarken. Det oppsto omkring 1695, da garden Mykju ble delt i Mykju store og Mykju lille, også kalt Kråkhaugen (gnr. 65/3). Bruket har i dag adresse Budorvegen 560-562. Ved delinga hadde Mykju store en skyld på 1 ½ hud, mens Mykju lille hadde skyld på ½ hud. Garden var krongods fram til 1833. Bruket er registrert som «Mykju» i Stedsnavnregisteret, men som «Mykju store» i matrikkelen.
Den 7. november 1757 ble garden ramma av brann. Ei bu med loft og vedskjul brant ned, og gardsfolket mista mye husgeråd, senger, kister, lin, gangklær og møbler. Den daværende brukeren, Lars Halvorsen Mykju, erklærte fem dager senere på tinget at han hadde havna i fattigdom på grunn av brannen. Les mer …
 Flyfoto av Morthov. Foto: Widerøes Flyveselskap (1951) er en gard i Løten kommune på Hedmarken. Den ligger sør i Bergfjerdingen, og ser ut til å ha vært del av en eldre gard med navnet Hov. Den ble på et tidspunkt delt, og den nordre delen ble Halsteinshov mens den søndre ble Morthov.
Oluf Rygh klarte ikke å forklare førsteleddet i navnet. Han mente det var rimelig at mort- burde komme fra et personnavn. Det eneste navnet han finner som likner noe er Marteinn, men lydovergang fra Marteinshov til Morthov stemmer ikke med språkutviklinga på Hedmarken. En mulighet er at det kommer fra murti, som er kjent fra Island som et tilnavn på en kortvokst person. Bygdebokforfatter Jørgen Barthold Morthoff, som sjøl kom fra garden, mente at forklaringen murti er den mest sannsynlige.
Morthov var en tid i adelseie, og ble i 1609 makeskifta med kronen. Den ble registrert som ødegard i 1612, og var så halvgard i 1616. Det året sies det også at den var bondegods, så kronen må allerede ha kvitta seg med den. Garden har siden vært i bondesjøleie. Les mer …
 Niels Thorshaug Foto: Ukjent/Veterinærmuseet. Hentet fra Schjerven 1999. Niels Thorshaug (født 21. november 1875 på Løten, død 9. oktober 1942) var veterinær. Han var utdannet i København, og virket først i en årrekke som veterinær i fødekommunen Løten, hvor han en periode også var ordfører. Mellom 1927 og 1941 var Thorshaug veterinærdirektør. Fra denne posisjonen var han aktiv i arbeidet for etablering av Norges veterinærhøgskole, som ble offisielt åpnet i 1936.
Thorshaug hadde en rekke verv, blant annet var han medlem av sentralstyret i Den norske veterinærforening 1917–25, formann i Oslo Dyrlægeselskap 1930–41, og mangeårig formann i Foreningen til dyrenes beskyttelse. Les mer …
 Kristoffer Svartbækkens grav på Løten. Foto: Jensens (2007) Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.Saken mot Svartbækken kom på et tidspunkt da dødsdommer ble stadig sjeldnere. Høyesterett vurderte derfor å idømme livsvarig fengsel. Men den kaldblodighet som kjennetegnet drapet, det usle motiv som forelå, hans følelseskalde fremtreden under straffesakene, hans lange rulleblad som uforbederlig forbryter, samt vitnemålet fra Svartbækkens prest, ble bestemmende da dommerne skulle fastsette straffen. Den 20. november 1875 fant de fem dommerne enstemmig at Svartbækken måtte idømmes dødsstraff.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.
Les mer …
 Flyfoto av brenneriet. (1949)  Det tidligere brennerianlegget huser blant annet et utsalg for Løiten Lys. Foto: Jan-Tore Egge ble opprettet i 1855 i Løten kommune på Hedmarken. Brenneriet produserte blant annet et utvalg likører, karveakevitter, og andre ferdigvarer. Etter hvert ble konkurransen i brennevinsmarkedet så sterk at man opprettet en egen avdeling i Christiania. I 1874 kjøpte man derfor Karl XIIs gate 7, der Løiten Brænderis Destillasjon ble anlagt. På Løiten Brænderis Destillasjon foregikk det etter hvert krydring, forskning, og distribusjon under Anders Løwlies ledelse, og der ble Løitens akevitter utviklet. Oppskriftene som ble utviklet der, ble senere overtatt av Vinmonopolet i 1927. Vinmonopolets produksjonsselskap Arcus, krydrer etter samme reseptene i dag som den gang. Les mer … | 
