Forside:Leksikon: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
m (lokalhistoriewiki.no:Leksikon flytta til Forside:Leksikon over omdirigeringsside)
m (Tilbakestilte endring av Flowingflow (samtale · blokker) til siste versjon av Cnyborg)
(Én mellomliggende versjon av en annen bruker er ikke vist)
(Ingen forskjell)

Sideversjonen fra 12. aug. 2013 kl. 17:03

Mal:Portal fokus Mal:Indeks i navnerom

Mal:Portal tickerboks

Mal:Portal randomteaser

Lappekodisillen, tillegg til grensetraktaten av 1751 mellom Danmark–Norge og Sverige. Lappekodisillen tok sikte på å regulere en rekke problemer som oppsto som følge av at den nytrukne grensen på strekningen mellom Femunden/Jemtland og Nordis­havet skar igjennom en rekke samiske bruks- og bosettingsområder. I første rekke hjemlet lappekodisillen de ­nomadiske flyttsamene fortsatt rett til fri ferdsel og overflytting med sine reinhjorder. Flyttsamene måtte imidlertid velge statsborgerskap i det ene eller andre riket – ut fra nærmere bestemmelser om lokaliseringen av deres vinterbeiter – og de måtte for ettertiden betale leie for bruken av den andre statens grunn, og i forveien oppgi antallet rein de flyttet med. Mot en mindre avgift ble flyttsamene dessuten sikret rett til visse tilleggsnæringer under sine sesongopphold, til fiske og kobbefangst i havet på norsk side, og til jakt og fiske i ‘lappmarkene’ på svensk side. Dessuten inneholdt lappekodisillen særregler for en egen, begrenset samisk rettspleie, vedrørende tvistemål utløst av selve sesongflyttingene.   Les mer…
Sommersiden av en primstav.Ill.: K.R.
Primstav, kalenderstav av tre, brukt i middel­alderen og noe inn i nyere tid. Primstaven var en evigvarende (syklisk) kalender, der hver dag i året var markert med et hakk eller en strek. Helligdager fikk i tillegg særskilte tegn, gjerne med grunnlag i den kirkelige tradisjonen som var knyttet til dagen (helgenattributter og lignende). Disse tegnene ble i folkelig tradisjon ofte sterkt forvansket eller omformet, for eksempel slik at de kom mer i overensstemmelse med den årlige arbeidssyklusen på en gård.   Les mer…
Sorenskriver (også kalt tingskriver). I. Skriverstillingen ble opprettet ved kongelig forordning av 31. juli 1591 (NRR III s. 201) etter begjæring fra den norske adel under Christian IV’s hylling i Oslo tidligere samme år (Akts. no. st. hist. I s. 111.) Dette var en konsekvens av at det året før var blitt bestemt at bygdetinget (se dette) skulle være regulær førsteinstans i et nytt hierarkisk oppbygd rettsapparat (NRR III s. 134 ff.). Bygdetingets nye status medførte imidlertid uvante og tunge byrder for tingets dømmende organ – lagretten (se dette). Sorenskriveren skulle være lagrettens hjelpesmann og virke som bygdetingets sekretær, men han fikk ingen domsmakt. Ifølge brevet av 1591 kunne han imidlertid gi lagretten råd. ...
II. Allerede i 1592 var det blitt bestemt at sorenskriver skulle underholdes ved sportler og en fast årlig avgift som ble pålagt allmuen: sorenskrivertollen. Bestemmelsene fra 1592 ble inntatt i C.4. no. lov, som bestemte at sorenskriver skulle ha 4 skilling for hvert brev han skrev for allmuen, og at sorenskrivertollen skulle utredes med 4 skilling av hver fullgård og 2 skilling av halv- og ødegårdene (C.4. no. lov I, 4).   Les mer…
Siida, samisk bruksfellesskap, bestående av flere samarbeidende familie- eller husholdsenheter, som utnytter et felles flyttings-, fangst- eller ressursområde. Rekkevidden og det konkrete innholdet av fellesskapet har variert over tid og mellom forskjellige regioner, i tråd med kulturell variasjon og forskjelligartet næringsutvikling hos de samiske samfunn. Under den eldre jakt- og fangsttilpasningen utgjorde siida både et geografisk, sosialt og økonomisk fellesskap. Flertallet av siidaer omfattet gjennomsnittlig fra 6 til 14–15 familiehushold, som i fellesskap utnyttet vilt-, fiske- og beiteressursene innenfor et avgrenset område gjennom en årlig flyttesyklus. En enkelt siida kunne imidlertid også omfatte så mange som 25–30 hushold. De enkelte familiene var oftest knyttet til hverandre gjennom avstamning og giftermål/svogerskap.   Les mer…
Ill.: K.R.
Masovn, ovnstype til framstilling av råjern. Masovn ble første gang tatt i bruk i Norge i 1622 (Bærum Jernverk). Fig. viser en masovn av vallonsk type (etter Rinman: Bergverks-Lexicon). Kjernen i masovnen var pipa (a), som på vallonske ovner hadde sirkulært tverrsnitt. Den var bygd opp av noenlunde ildfast sandstein (stellstein, b) omgitt av en bakmur (c). Deretter fulgte en sandfylling (d), en ringmur (e), en fylling av gråstein og leire (f) og endelig yttermuren, som ble holdt sammen med ankerjern. Rundt toppen av pipa var kransen bygd. Herfra foregikk påfyllingen (beskikningen) av ovnen, et arbeid som ble utført av kullharkere og oppgivere (oppsettere). Kransen hadde røykåpning i taket. Masovn ble fyrt nedenfra, og temperaturen ble brakt i været ved hjelp av 1–2 store belger (tysk Gebläse, n.) (g) plassert i belgbrystet (h) og drevet med vasshjul som gjerne sto i et tilbygd hjulhus. Når masovnen skulle settes i drift («påblæses»), ble pipa fylt med kull som ble holdt glødende i 14 uker inntil masovnen var gjennomvarm.   Les mer…
Reitbruk, åkerbruksform, karakterisert ved at arealet var delt opp i forholdsvis mange små åkrer, som normalt var skilt fra hverandre av slåttemark eller liknende. Åkerstykkene (reitene) ble bearbeidet med spade og grev og hadde som regel uregelmessig fasong, tilpasset naturforholdene. Reitene ble kraftig gjødslet og tilsådd år etter år uten hvile; i så måte tilsvarer reitbruk det danske envangsbrug. I nyere tid er reitbruk kjent særlig fra Sør- og Vestlandet.   Les mer…