Forside:Rettleiing og metode

Om Rettleiing og metode Treskjærerverktøy. Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie. Inni gamle Hals skule på Tustna. Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv. Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum. Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger? Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.   Smakebiter fra artikler Fotoalbum fra Møre og Romsdal. Foto: Halvar Hatlen (2009) Kildekritikk er et redskap for å avgjøre hvordan man skal tolke kilder. Innen nordisk og tysk historieskrivning regnes den kildekritiske metode som et helt sentralt element i historikerens arbeid. Kildekritikken bidrar til at man kan avgjøre hvordan man skal vektlegge ulike kilder, hvordan man avgjør konflikter mellom ulike kilder og hvordan man tolker kilden.   Les mer … Slekta på Halsbogen under Hals på Tustna i 1931. Gards- og slektshistorie består, som det framgår av sjølve nemninga, av to hovudkomponentar: Gardshistoria tek for seg garden, bruket eller plassen sett som bustad og "småsamfunn", som driftseining og eigedomsobjekt. Slektshistoria gjev oversyn over dei familiane som til kvar tid har budd i dei einskilde heimane, med meir eller mindre fyldige persondata. I bygdeboksamanheng er gards- og slektshistoriebøkene til vanleg ordna etter gards- og bruksnummer, dvs. etter det offentlege registeret – matrikkelen – som blir ført over grunneigedomar. Dei gardsnummera som i hovudsak er gjeldande også i dag, vart innført med matrikkelen 1886. Når bygdeboka følgjer dette systemet, blir det skrive eit kapittel for kvart gardsnummer, med underkapittel for kvart enkelt bruksnummer etter kvart som nye eigedomar/driftseiningar/bustader blir skilde ut.   Les mer … Peder Engerlaus Koch (1793–1859), fut og sorenskriver i Salten på midten av 1800-tallet. Rundt ham sitter fem av barna hans. Bilder som kilde har blitt et viktig redskap i historieforskningen. Bilder kan gi mye informasjon, men må også behandles med varsomhet fordi de kan misforstås. Kildekritikk må altså utøves også med bilder, men redskapene for dette er ikke nødvendigvis de samme som for kritisk behandling av tekst. Bakgrunnen for at bildet ble laget spiller en rolle både ut fra om det kan være politiske eller andre hensyn bak framstillinga, og i forhold til om det er lagt mye arbeid i å få det realistisk. Illustrasjoner til eldre aviser eller pamfletter ble ofte laget svært raskt, og kunne ha liten forbindelse med virkeligheten. De kan ofte sammenlignes med bruk av mer eller mindre relaterte arkivfoto i dagens aviser, de er illustrasjoner som gir lite informasjon om det som beskrives i teksten de står til, men som øker leserens interesse for å lese teksten. I andre tilfeller kan bildet være av stor kvalitet, for eksempel en gravering som viser en nå tapt arkeologisk gjenstand i en katalog.   Les mer … Byliv i Grimstad. Foto: Kristian Hilsen (1973) Byhistorie er et omfattende og tøyelig begrep, så tøyelig at enkelte historikere har argumentert for at byhistorie ikke bør betraktes som en avgrenset disiplin i det hele tatt, men snarere som et elastisk sekkebegrep, hvor man kan plassere vidt forskjellige studier av byen som historisk fenomen. Denne mangetydigheten reflekteres både i den internasjonale fagdebatten og i den norske historiefaglige tradisjonen, og den avspeiles på det vitenskapelige plan ved at vi kan skille mellom tre hovedtyper av byhistoriske studier: Bymonografien, ulike varianter av såkalt lokalisert historie eller tematisk historie, altså case-studier eller punktundersøkelser der formålet er å prøve ut et generelt fenomen på et avgrenset materiale.   Les mer … Fagwiki er en term som brukes for å beskrive en wiki som er fagspesifikk for en profesjon og som har mekanismer, metoder og regler for å understøtte en faglig holdbar artikkelproduksjon med kilder og kvalitetssikring. En slik wiki er skrevet ut fra de aktuelle fag eller fagområders perspektiv, på en populærvitenskapelig måte, og med internlenking for å forklare vanskelige begreper der de ikke beskrives fortløpende i teksten. En fagwiki er ikke en stående invitt til å bruke faglighets- og vitenskaps-retorikk for å fremstå som objektiv i diskusjoner, men et mål for å skrive faglig holdbare artikler på en form som gjør det mulig for faginteressert lesermasse å forske videre på egen hånd.   Les mer … Syntese: Helheten er mer enn summen av de enkelte deler. Her illustrert ved en detalj fra Georges Seurats (1859-91) bilde La Parade, malt med pointillistisk teknikk. Foto: Georges Seurat. La Parade (1889) Syntese betyr sammenstilling (gresk synthesis). Innenfor humaniora eller åndsvitenskap betegner ordet syntese helt generelt en forening av et mangfold til en helhet slik at den framstår som en enhet («helheten er mer enn summen av de enkelte delene»). Syntese er et vanskelig begrep. Ofte stilles det i opposisjon til analyse. Syntese dreier seg om bygging, analyse om spalting; syntese om konstruksjon, analyse om kritikk. Skillet mellom syntese og analyse går igjen i nesten alle vitenskaper. En historisk syntese er en sammenfattende teori eller framstilling av en nærmere bestemt historisk enhet. Den historiske syntesen er dermed overordnet andre og mindre omfattende framstillinger, som kan sies å utgjøre byggesteiner i syntesen. Når vi formulerer oss på denne måten, gir vi inntrykk av at en framstilling må være svært omfattende for å kunne kalles en historisk syntese. Ordet blir reservert for studier av svært lange kronologiske perioder eller svært store territorielle enheter, for eksempel av typen Immanuel Wallerstein: Det moderne verdenssystem, der forfatteren gir en syntetiserende framstilling av framveksten av det kapitalistiske jordbruk og den europeiske verdensøkonomi i perioden 1450 til 1640, basert på sosiologisk forskning og en rekke historiske enkeltstudier. Men begrepet syntese kan også forstås på en mer relativ måte. Vi kan snakke om synteser på forskjellige nivåer, nærmest som et hierarki – som for eksempel kan strekke seg fra lokale enheter, via regioner og nasjoner til transnasjonale konfigurasjoner eller for den saks skyld «verdenssystemer». En syntese på ett nivå kan være underordnet en delteori på et høyere eller mer omfattende nivå, som Ottar Dahl har påpekt.   Les mer …		Eksterne ressurser Forside:Rettleiing og metode/Eksterne ressurser   Kategorier for Rettleiing og metode Kategorien Rettleiing og metode ikke funnet   Mest lest