Forside:Rettleiing og metode

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Om Rettleiing og metode
Treskjærerverktøy.

Metode og rettleiing i Lokalhistoriewiki skal ha tre hovedfunksjoner: verktøybod, klasseværelse og tankesmie.

Inni gamle Hals skule på Tustna.

Verktøyboden rommer artikler om ulike hjelpemidler og teknikker for lokalhistorisk arbeid. Det viktigste verktøyet er kildebruk og kildekritikk. Men det er også en lang rekke andre arbeidsredskaper og hjelpedisipliner som lokalhistorikere kan ha nytte av. Det kan være gardsnamn, datering, bilder som kilder, spørrelister til minneinnsamling eller gardshistorie osv.

Forbregdsmia fra Oppdal, nå på Sverresborg - Trøndelag Folkemuseum.

Klasseværelset skal fungere som et lærested der vi alle, hele tiden, veksler mellom å være lærere og elever. De fleste av oss har noe å lære bort. Alle har noe å lære. Undervisningen vil dels være rettet mot bruken av redskapene i verktøyboden, dels mot det teori- og praksisfeltet som lokalhistorien utgjør. Dette kan gjøre oss i stand til begrunne valgene vi gjør når vi forsker og skriver eller engasjerer oss i lokalhistorisk kulturvernarbeid. Hvordan rekonstruerer vi fortiden ved hjelp av kildene? Hvordan bygger vi opp forklaringer og anvender teori? Hvilken betydning har sammenlikning som metode? Hvilke sjangre eller litterære framstillingsmåter kjennetegner lokalhistorien? Hvordan brukes lokalhistorien i ulike sammenhenger?

Tankesmia skal fungere som et forum for fri fagdebatt, et sted der vi kan reflektere over lokalhistorien som kunnskapsfelt – i fortid, samtid og framtid. Hva er egentlig lokalhistorie? Hvor går fagets grenser? Hvilke normer har styrt lokalhistorien? Hva har lokalhistorikerne skrevet om, og hvordan har de gjort det? I metodekategorien er det også orienteringer om aktuelle lokalhistoriske prosjekter og konkrete forprosjekter til lokalhistoriske verker.

 
Smakebit{{{Flertall(er/ar)}}} fra artikl{{{Flertall(er/ar)}}}
Spørrelister om samvirkelagene: Som hjelp i arbeidet med å skrive artikler om den mangfoldige samvirkelagsbevegelsen i Norge, har det blitt utarbeidet to spørrelister. Tanken er at både sentrale og mer perifere aktører i samvirkelagene kan intervjues (eller skrive selv) om sine erfaringer og minner knyttet til lagene. Dette vil forhåpentligvis være et godt arbeidsverktøy for å studere og skrive om samvirkelagene.

thumb
Foto: Stemne på Telemark Folkehøgskule i 1917. Det å skrive om skulene i ei bygd er eit døme på sektorhistorie. Men skriv ein om berre ein skule er det heller institusjonshistorie.

Når ein granskar og framstiller historia til ein utvald del eller eit enkeltaspekt av lokalsamfunnet, kan vi kalle det sektorhistorie. Det kan vere ei bestemt næring, ei sosialt eller kulturelt distinkt gruppe, eit kulturfenomen eller noko anna.

Nokre døme på utgjevne bøker i sjangeren lokal sektorhistorie kan vise spennvidda:

  • Balvoll, Gudmund: Jordbruket i Vik fram til 1950. Utg. av Vik lokalhistoriske arkiv, 2001.
  • Fossen, Asbjørn: Småkårsfolk i ei Romeriksbygd [Aurskog]. Eget forlag, 1991).
  • Hove, Peter: Haram kyrkjesoge. Haram skulesoge. Haram bygdebok, 1975.   Les mer …

Sjanger kan bety to ting i tilknytning til lokalhistorie. På den ene side er lokalhistorie i seg selv en sjanger (disiplin) innen historiefaget, akkurat som globalhistorie, sosialhistorie, forsvarshistorie eller kvinnehistorie. På den annen side kommer lokalhistorien til uttrykk gjennom ulike sjangre som gards- og slektshistorie, årbøker og andre. Det er denne betydningen av sjanger-begrepet som skal drøftes her. Feltet deles gjerne i eldre sjangere, typisk topografisk-historiske beskrivelser og beskrivelser fra nasjonalhistorien, og beskrivelser som oppstod med det lokalhistoriske gjennombruddet som skjedde på 1900-tallet.   Les mer …

Slekta på Halsbogen under Hals på Tustna i 1931.

Gards- og slektshistorie består, som det framgår av sjølve nemninga, av to hovudkomponentar:

  • Gardshistoria tek for seg garden, bruket eller plassen sett som bustad og "småsamfunn", som driftseining og eigedomsobjekt.
  • Slektshistoria gjev oversyn over dei familiane som til kvar tid har budd i dei einskilde heimane, med meir eller mindre fyldige persondata.

I bygdeboksamanheng er gards- og slektshistoriebøkene til vanleg ordna etter gards- og bruksnummer, dvs. etter det offentlege registeret – matrikkelen – som blir ført over grunneigedomar. Dei gardsnummera som i hovudsak er gjeldande også i dag, vart innført med matrikkelen 1886.

Når bygdeboka følgjer dette systemet, blir det skrive eit kapittel for kvart gardsnummer, med underkapittel for kvart enkelt bruksnummer etter kvart som nye eigedomar/driftseiningar/bustader blir skilde ut.   Les mer …

Peder Engerlaus Koch (17931859), fut og sorenskriver i Salten på midten av 1800-tallet. Rundt ham sitter fem av barna hans.
Bilder som kilde har blitt et viktig redskap i historieforskningen. Bilder kan gi mye informasjon, men må også behandles med varsomhet fordi de kan misforstås. Kildekritikk må altså utøves også med bilder, men redskapene for dette er ikke nødvendigvis de samme som for kritisk behandling av tekst. Bakgrunnen for at bildet ble laget spiller en rolle både ut fra om det kan være politiske eller andre hensyn bak framstillinga, og i forhold til om det er lagt mye arbeid i å få det realistisk. Illustrasjoner til eldre aviser eller pamfletter ble ofte laget svært raskt, og kunne ha liten forbindelse med virkeligheten. De kan ofte sammenlignes med bruk av mer eller mindre relaterte arkivfoto i dagens aviser, de er illustrasjoner som gir lite informasjon om det som beskrives i teksten de står til, men som øker leserens interesse for å lese teksten. I andre tilfeller kan bildet være av stor kvalitet, for eksempel en gravering som viser en nå tapt arkeologisk gjenstand i en katalog.   Les mer …

Første del av Sandnes´ artikkel fra 1981.

Totalhistorie er betegnelsen på en historiefaglig forskningsnorm som siden 1980-åra har hatt en sterk posisjon innen norsk lokalhistorisk forskning. Begrepet 'totalhistorie' er blitt tilskrevet de franske historikerne Lucien Febvre og Marc Bloch, som regnes som grunnleggerne av den såkalte Annales-skolen. I norsk sammenheng ble den totalhistoriske normen introdusert av professor Jørn Sandnes i 1981, men på dette tidspunktet hadde den allerede en viss posisjon særlig innenfor agrarhistoriske og demografihistoriske miljøer, som begge hadde forbindelser med fransk historieforskning.

Ambisjonen om totalhistorie ble formulert slik av Sandnes i et foredrag i 1997: «[G]od lokalhistorie, i betydningen allmenn region-, bygde- og byhistorie, bør være totalhistorie, dvs. gi en samlet framstilling av alle sider ved lokalsamfunnet og menneskene der i fortida: økonomi og produksjon, arbeid, samarbeid, familieliv, konflikter, sykdom, plager, pasjoner, tanker, ideer, religion, forhold til naturen osv.» Kjernen i denne formuleringen er selvsagt påstanden om at lokalhistorien bør gi en samlet framstilling av alle sider ved lokalsamfunnets fortid, hvis den skal kunne karakteriseres som god lokalhistorie.   Les mer …
 
Eksterne ressurser
Forside:Rettleiing og metode/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Rettleiing og metode
Kategorien Rettleiing og metode ikke funnet
 
Mest lest