 Glasshytten ved Værket. Her ble kobolt blandet med pottaske og smeltet sammen til glass. Foto: Sindre Skrede (13. juli 2005) ( Blaafarveværket) (egentlig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift ved Åmot i Modum kommune i Buskerud. Det var Norges største industribedrift på 1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i 1770-årene. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen Benjamin Wegner på vegne av et konsortium som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren Wilhelm Christian Benecke. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. Les mer …
Kongssagene er navnet på et område på Åmot i Modum. Det ligger ved Drammenselva og Simoas møtepunkt ved Kongsfoss. Hele området nedenfor og syd for fossen tilhørte før reformasjonen biskopens «Biskopsrud». Allerede den gang var det flere sagbruk ved fossen, og de første sagene var trolig såkalte flomsager.
«Biskopsrud» ble kongens gård etter reformasjonen og navnet på gården ble etter hvert til Buskerud. Naturlig nok ble sagene og fossen kalt Kongssagene og Kongsfossen. Kongshaug/Kongshøy i nærheten var også kongens eiendom. Kongen solgte Buskerudgodset i 1688 og det hadde deretter flere eiere. Peter Collett kjøpte godset i 1762 og det var i Colletfamiliens eie fram til 1883. Les mer …
Randsfjordbanen ble anlagt som jernbane fra Drammen via Hokksund, Vikersund, Tyristrand, Hønefoss, Hen, Eggemoen i Buskerud til Randsfjord stasjon i sørvestenden av Randsfjorden ved Jevnaker i Oppland, med sidespor fra Hokksund til Kongsberg. Hovedlinjen ble åpnet 1868, sidesporet 1871. Banen var opprinnelig smalsporet (1067 mm), og den ble utvidet til normalspor i 1909.
Over Drammen er det forbindelse til Oslo med Drammenbanen og Vestfoldbanen. Over Hokksund er det forbindelse med Sørlandsbanen i retning Kongsberg, Kristiansand og Stavanger. I Vikersund greiner den nedlagte Krøderbanen av, mens på Hønefoss greiner Roa-Hønefossbanen av mot nordøst og Bergensbanen mot nordvest. Ved Hen stasjon greinet sidebanen Sperillbanen av mot Finsand ved Sperillen i årene 1926 til 1957. Les mer …
 Tømmerfløting på Simoa. Fløterne er Kristian S. Warhuus, Hans Linnerud, August Warhuus. Foto: Ukjent. Bildet må være tatt på 1920-tallet. er ei elv i Buskerud som renner gjennom kommunene Sigdal og Modum. Elva har hett Sigm(á), som trolig betyr «elva som siger». Første ledd er trolig av «síga» (sige, gli). Siste ledd er «á» (dvs. å, elv).
Elva starter i Flå kommune, noen kilometer nord for Haglebuvatna og heter først Haglebuelva for deretter å skifte navn til Eggedøla fram til Solevann. Den skifter navn til Simoa ved utløpet av dette og renner ut i Soneren. Fra Sonerns utløp ved Prestfoss følger den et sørøstlig løp til den renner ut i Drammenselva ved Åmot, noen kilometer sørøst for Blaafarveverket. Les mer …
 Kongssagene Brug ved Kongsfoss, Åmot i Modum 1890.
Gregersen bodde i 1. etasje, Mørch i 2. etasje i den hvite, toetasjes bygningen oppe til venstre i bildet. Kongssagene Brug var det første tresliperiet i Modum og det tredje i Drammensdistriktet. Det var anlagt av svogrene Johan Gregersen og Otto Mørch. Anlegget var i sin helhet konstruert og montert av Myrens verksted ved Akerselva i Kristiania. Bruket ble bygd i 1870 ved Kongsfossen, nær elva Simoas utløp i Drammenselva. Produksjonen var i gang i 1871 og opphørte i 1937/38.
Beliggenheten tilfredsstilte behovene for lønnsom drift. Vannkraft til turbinene fikk de fra fossen. Det var god tilgang på tømmer via elvene. Få år tidligere hadde kommunen bygd bru over Drammenselva (Åmodt bro), noe som ytteligere forenklet den korte transporten av den ferdige massen fra sliperiet i Kongssagene til jernbanestasjonen som lå på den andre siden av elva.
De første årene besto arbeidsstokken av 13 mann, men den økte i løpet av 1870-årene til om lag 20. Det var primitive forhold i tresliperiet og opptaking av tremassen var tungt arbeide med mye vannsøl. Ferdig masse ble lempet i strisekker for hånd, for deretter bli presset i sekker til plater. Platene ble så pakket i trekasser for transport. Årsproduksjonen ved slutten av 1870-årene var 2000 tonn. Les mer … | 
