Forside:Nordreisa kommune

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

ØSTLANDET • SØRLANDET • VESTLANDET • MIDT-NORGE • NORD-NORGE
Nordland • Troms • Finnmark
Sør-Troms • Midt-Troms • Nord-Troms
Balsfjord • Tromsø • Karlsøy • Lyngen • Storfjord • Kåfjord • Nordreisa • Skjervøy • Kvænangen

Om Nordreisa kommune
1942 Nordreisa komm.png
Nordreisa kommune i Troms grenser til Skjervøy i nord, Kvænangen og Kautokeina i øst, Finland i sør og Kåfjord i vest. Administrasjonssenteret er Storslett. Kommunens navn kommer fra Reisaelva.

Tradisjonelt har Nordreisa vært en jordbrukskommune, men jordbruket, med sauehold som viktigste form, drives nå stort sett som støttenæring. Fiske ble viktigere etter 1972, da kommunen overtok kystområder fra Skjervøy. Indstrien er beskjedent utbygd. Turisme har blitt en viktig næringsvei i kommunen.

Kommunen tilsvarer det tidligere Nordreisa prestegjeld, med Nordreisa sokn som eneste sokn. Prestegjeldet er erstatta av Nordreisa kirkelige fellesråd, som tilhører Troms prosti i Nord-Hålogaland bispedømme. Kommunen tilhører Nordreisa og Kvænangen lensmannsdistrikt og ligger i Lyngen tingretts område.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Tjæremiler i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Tjære var den største handelsvaren i Reisadalen i Nordreisa kommune, og var en viktig inntektskilde for familiene. Prosessen fra begynnelse til slutt, det vil si fra brytinga av ved til brenning av mila, tok omlag ett år og krevde kunnskap, samarbeid og hardt arbeid.

Gjennom hele prosessen krevdes samarbeid – og ikke minst kunnskap om hvor tjæremila skulle ligge, hvordan den skulle bygges og hvor varmt det måtte være for å få tjæra ut av treet uten at det ble så varmt at veden tok fyr. Det var først og fremst kvenene som brakte med seg kunnskapen om hvordan man kunne produsere tjære av fururøtter. Tidligere skal folk fra Reisadalen ha blitt omtalt som tervalantalaisia - tjærekvener. Det var et stort behov for tjære, særlig til impregnering av båter og til dels også fiskeredskaper og garn. Tjæra ble også brukt som medisin mot forkjølelse.

Ofte lå mila langt fra bebyggelsen, noe som vises i de mange tjæremilbunnene langs vandreruta. Store avstander påvirket ikke bare selve byggingen og brenningen av mila, men også transporten av tjæra ned fra dalen. Fra Imo ble tjæra hentet med hest og slede på vinterstid, og deretter videre fra Nedrefoss med tømmerflåte om våren. Vanligvis fikk man 20-25 tønner per flåte nedover elva. Det var en risikofylt transport da det fantes mange vanskelige steder å forsere i elva. Tjærebrenninga gikk mot slutten på 50- og 60-tallet med unntak av et fåtall miler i Reisadalen i senere år. Kulturminnene som vitner om næringa, tjæremilene, er imidlertid svært tallrike og antakeligvis den kulturminnetypen det finnes flest av i den skogkledde dalbunnen.

Eksterne lenker

Kilder

  • Sophus Aars: Erindringer fra mitt liv i skog og paa elv. Kristiania 1916
  • Emil Hansen: Nordreisa bygdebok, Nordreisa kommune, 1957
  • Bente Imerslund: Kvenske stedsnavn i Nordreisa, Nordreisa kommune, 1993
  • Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Nordreisa kommune inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[3] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.

Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø

  Les mer …

Skogbruk i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Skogen var en viktig ressurs for befolkningen i dalen, som i stor grad levde av en kombinasjonsnæring basert på jordbruk og skogbruk. Både tømmer og tjære var skogsprodukter Reisadalen i Nordreisa kommune ble kjent for. Hvordan skogen har blitt drevet, har imidlertid blitt påvirket av en rekke faktorer, hvor retten til å forvalte og bestemme har stått sentralt.

Historie

Forstvesenets øksemerke på ei furu
Foto: Lise Brekmoe/NTRM

I 1666 overdro kong Fredrik III av Danmark og Norge alt krongods i «Nordlandene» til våpenleverandør Irgens som betaling for krigsgjeld. Dermed havnet det som i dag er Nordland og Troms fylker på private hender, og det skulle gå nøyaktig 200 år før staten på ny kom på banen. Selv med private eiere, hadde befolkningen hatt vidtrekkende skogrettigheter, og det var liten kontroll med uttak av tømmer og trevirke.

På midten av 1800-tallet inntraff imidlertid en rekke endringer. Etter at Skjervøygodsets eier, enkefru Ovidia Lyng, døde i 1848, ble Skjervøy-godset på Havnnes solgt. Først til ”Foreningen til Ophævelse af Leiliendingsvæsenet i Skjervø” i 1851, og deretter til staten i 1866. Myndighetene hadde i en rekke år vært bekymret for fremtiden til skogene i hele Nord-Norge – plukkhogst og mangelen på kontroll av uttaket, hadde medført at folk hentet ut den beste skogen til båter og bygninger. Igjen stod dårlig skog, som ikke bare var uegnet til bruk, men som også hindret ny, sterk skog fra å spire frem.

Både hoggingen av skogen og rydding av nye gårder ble strengt regulert etter kjøpet. I 1865 ble det ansatt en skogfogd i Nordreisa kommune som håndhevet lover og reguleringer. Forstvesenet stod for all avvirkning av skogsproduktene, og materialet ble solgt på auksjon. For befolkningen ble det blinket ut tømmer til gårdsbygninger etter bestemte avgifter. Fra å ha hatt stor frihet, skapte en slik inngripen i etablert sedvane mange protester fra befolkningen, som følte seg både urettferdig behandlet og overkjørt av myndighetene. Situasjonen ble noe bedre etter at man begynte å selge utblinkede trær på rot til både folk fra bygda og utenfra. Disse stod deretter selv for å føre tømmeret til sagbruket. Tømrings- og fløtningsarbeidet ga arbeid og inntekter til mange i årene frem mot 2. verdenskrig.

Det var imidlertid krigen som skulle representere den største trusselen mot skogen i Reisadalen. Etter krigen var skogen mellom Baskabut og Bilto, en strekning på nærmere 3 mil, fullstendig rasert. Heldigvis var reproduksjonsevnen til skogen i behold, og kombinert med et rikt frøår i 1947 og skogreisingsarbeid i etterkrigsårene, er det få spor som vitner om situasjonen i 1945.



Eksterne lenker


Kilder

  • Sophus Aars: Erindringer fra mitt liv i skog og paa elv. Kristiania 1916
  • Emil Hansen: Nordreisa bygdebok, Nordreisa kommune, 1957
  • Bente Imerslund: Kvenske stedsnavn i Nordreisa, Nordreisa kommune, 1993
  • Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Nordreisa kommune inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[4] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.

Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø {{#coordinates:}}: kan ikke har mer enn én primærtagg per side

  Les mer …

Kulturminner fra reindrifta i Reisadalen er ett av temaene som formidles langs historisk vandrerute Reisadalen. Reisadalen og fjellområdene rundt er vår- og høstbeiteland for store reinflokker som trekker gjennom områdene på sin ferd mellom sommerbeiter ved kysten i Nordreisa, Kvænangen og Kåfjorden og vinterbeiter ved Kautokein/Guovdageaidnu. Dette er et flyttmønster som går langt tilbake i tid. Mange av kulturminnene du kan se langs den historiske vandreruta, spesielt på strekningen Imo - Ráisjávri, er tilknyttet den reindriftssamiske historien. Kulturminner
Én av mange registrerte árran i Reisadalen. Det er fort gjort å gå forbi teltboplasser og árran dersom de er gjengrodde.
Foto: Rudi A. Mikalsen/Sametinget

Den vanligste kulturminnetypen er árran, som er den samiske benevnelsen for et steinsatt ildsted i lávvu eller gamme. Árran er ovale eller rektangulære i formen, og gjerne åpne i kortenden.Mange av disse er godt synlige på overflaten, selv om de er flere hundre år gamle. En nøyaktig datering av boplassen er som oftest kun mulig gjennom dateringer av trekull fra ildstedet. Gjennom utgravninger av reindriftssamiskeboplasser vet vi at slike árran har vært i alminnelig bruk siden 1400-tallet, men det fins også dateringer tilbake til 600-tallet (eldre jernalder). De forskjellige lokalitetene som er registrert med árran kan for det meste betegnes som boplasser over kortere eller lengre tid, mens noen få trolig kun har fungert som utendørs ildsteder brukt bare en dag. Lokaliseringen av árran forteller også noe om bruken av området og årstidene de har vært brukt. Høstboplasser karakteriseres ofte av god tilgang på vann, ved nærhet til elver, og til brensel, ved nærhet til skog. Ved utgangen av 2018 var det registrert over 100 árran i Reisa nasjonalpark.

I tilknytning til ildstedene, er det vanlig å finne en rekke andre kulturminner som gieddier (enger etter gjerdeplasser), borri (matgjemmer og kjøttgjemmer i ur eller inntil steiner) og groper (melkegroper til oppbevaring av reinmelk). Gjemmene ligger gjerne i nordvendte hellinger og søkk, der det er kjølig og snøen holder seg lenge, eller på toppen av rygger og høydedrag med god trekk. Gjemmene synes som groper med voll av stein kastet ut i ur, eller som steinsatte kammere i tørre bakker og grusrygger.

I tillegg til selve ildstedet/árran, kan man på teltboplassen også finne en sirkel med steiner. Disse har en jevn innbyrdes avstand til hverandre mellom to og fire meter utenfor selve árran. Steinene er restene etter at man har sikret teltduken, ved å tynge den ned slik at ikke vinden fikk tak i den.



Eksterne lenker


Kilder

  • Reisa nasjonalpark: Reisa nasjonalpark 1986-2016.
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981
  • Rudi A. Mikalsen og Stine Benedikte Sveen: Reisa nasjonalpark og Ráisduottarháldi landskapsvernområde, Nordreisa kommune, Troms fylke. Registrering av kulturminner og kulturmiljø, Manndalen 2011
  • Sonja Westrheim: Registreringer av fastekulturminner i Reisavassdraget, Tromsø 1981


Historiske vandreruter logo.png Artikkelen Nordreisa kommune inngår i prosjektet «Historiske vandreruter». Målet med dette prosjektet er å øke kjennskapen til og bruken av gamle ferdselsruter med både kulturhistoriske og friluftslivsmessige kvaliteter. Den Norske Turistforening (DNT) og Riksantikvaren samarbeider om prosjektet.[5] Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via prosjektforsida og denne alfabetiske oversikten.

Koordinater: 69.1977346° N 22.3940912° Ø {{#coordinates:}}: kan ikke har mer enn én primærtagg per side

  Les mer …

Nordang Rossvoll, som var bestyrer for Bøndernes Kooperative Handelslag fra 1925, ble fylkeslagets formann i 1928.
Forløperen til Troms Kooperative Fylkeslag ble stiftet mandag den 20. april 1908 i Tromsø under et fellesmøte arrangert av kooperative handelslag i Tromsø stift. Møtet var sammenkalt for å drøfte hva lokalforeningene nordpå burde foreta seg i forbindelse med det økende presset fra motstanderne av den kooperative ide. Hvor mange kooperative foreninger det var i Tromsø stift, som den gang omfattet alle de tre nordnorske amtene, har vi ikke funnet ennå, men på møtet i Tromsø møtte det representanter fra sju lag, fra Narvik i sør til Nordreisa og Lyngen i nord. Kravet overfor landsforeningen ble å få et engroslager i Trondheim.   Les mer …

Luno.
Foto: G.Holmstad, NNFA
(2010)
Luno er en sjark som hører til Nordnorsk Fartøyvernsenter og Båtmuseum i Gratangen kommune. Byggeverft og årstall er ubekreftet. Sjarken er klinkbygget i furu. Den ble levert uten motor og overbygg. Forhøyet og påbygd styrhus, innstallert motor ved Danielsens Båtbyggeri, Harstad i 1955. Sjarken er ikke ferdigstilt, og har etter sigende stått i naust på Sør-Rollnes fram til 2009. Tidligere eiere er Emil Mikalsen og Gunnar Karlsen, Ibestad. Nordnorsk Fartøyvernsenter overtok fartøyet i 2010. Deres målsetting er å rigge og utruste sjarken til 1950-talls standard.   Les mer …

Forbrukersamvirket NORDs mange avdelinger
Forbrukersamvirket NORD ble vedtatt opprettet i representantskapsmøte i Tromsø Samvirkelag den 8. desember 1992. Den nye organisasjonsplanen kom i virksomhet fra 1. januar 1993. En ny æra startet i forbrukersamvirket i Nord-Norge. Plutselig var dette blitt en tilnærmet geografisk helhet, men noe manglet enda for at man kunne si det: Midt-Troms var ikke med og i Indre Troms Samvirkelag hadde man sin egen modell.

Fra før hadde Lyngen Samvirkelag, Storfjord Samvirkelag og Balsfjord Samvirkelag sluttet å eksistere som selvstendige samvirkelag. De var avdelinger underlagt Tromsø Samvirkelag. Fra 1. januar 1993 kom også Storslett Samvirkelag med i dette fellesskapet. Malangen Samvirkelag ble fusjonert med Tromsø Samvirkelag den 1. januar 1995.

  Les mer …
 
Se også


 
Eksterne ressurser
Forside:Nordreisa kommune/Eksterne ressurser
 
Kategorier for Nordreisa kommune
ingen underkategorier
 
Andre artikler