Forside:Oppland

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 2. jan. 2020 kl. 11:00 av Cnyborg (samtale | bidrag) (Cnyborg flyttet siden Forside:Oppland fylke til Forside:Oppland)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Innlandet • Oslo • Vestfold og Telemark • Viken
TIDLIGERE FYLKE: Hedmark • Oppland (Distrikt: Hadeland • Land • Gjøvik og Toten • Gudbrandsdalen • Valdres)
KOMMUNE: Dovre • Etnedal • Gausdal • Gjøvik • Gran • Lesja • Lillehammer • Lom • Nord-Aurdal • Nord-Fron • Nordre Land • Ringebu • Sel • Skjåk • Søndre Land • Sør-Aurdal • Sør-Fron • Vang • Vestre Slidre • Vestre Toten • Vågå • Østre Toten • Øyer • Øystre Slidre
TIDLIGERE KOMMUNE: JevnakerLunner

Om Oppland
05 Oppland vapen.png
Oppland var et fylke som grenset mot Trøndelag, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Buskerud, Akershus, Oslo og Hedmark. Den 1. januar 2020 ble det slått sammen med Hedmark til nye Innlandet fylke. De to kommunene Jevnaker og Lunner ble samme dag overført til Viken fylke.

Det var et innlandsfylke, og landets eneste som verken hadde grense til hav eller annet land. Frem til 1919 var fylkets navn Kristians amt. Fylket består av de to dalførene Gudbrandsdalen og Valdres, samt de tre landskapene Toten, Hadeland og Land, noe som henspiller på fylkets våpen, en mogop med to blomster (dalførene) og tre blad (landskapene). Opplandene var fra gammelt av navnet på området innenfor («ovenfor») Viken. Omfattet både dagens Oppland (Vest-Oppland) og Hedmark (Øst-Oppland).   Les mer ...

 
Smakebitar fra artiklar
Kyr på Stølsvidda i Vestre Slidre
Foto: Svein Erik Ski

Den historiske vandreruta Stølsruta i Valdres går fra Tisleia på Stølsvidda i Nord-Aurdal kommune, gjennom Vestre Slidre til Hugastølen og Sørre Hemsing ved Vangsmjøse i Vang kommune. Ruta knytter stølene sammen. Her har folk og dyr ferdes i uminnelige tider. Her finnes spor etter kontinuerlig bruk fra steinalderens veidekultur fram til i dag.

Stølsruta ligger i Valdres Natur- og Kulturpark og er en av flere Historiske vandreruter lansert av Riksantikvaren og Turistforeningen i samarbeid.

Dette er beitedyras rike. Her har folk og beitedyr levd sammen sommer etter sommer i uminnelige tider og skapt det kulturlandskapet du ser i dag. Planter og dyr har gjennom flere tusen år tilpasset seg denne høstingskulturen, og mange sårbare og utrydningstruede arter finnes nettopp her. Dyra går fritt her oppe, og velger å komme hjem til melking. Samspillet mellom dyr og menneske er en gjensidig pakt.

Selv om dette er en historisk rute, er stølskulturen fremdeles levende. Antall støler i Norge har på 100 år blitt redusert fra ca 50000 til 900, og i 2018 var ca 190 støler i drift i Valdres. Her ligger de fleste støler sammen i stølslag i stølsgrender. Det er drift i de fleste stølslagene, og beitene blir brukt til både sau, amme- og melkekyr, amme-og melkegeiter og hester. På Fløten på Stølsvidda i Nord-Aurdal finner du det største stølslaget på 44 støler. Dette er kanskje det stølslaget i Nord-Europa. I dag er bare én av stølene i drift med melkeproduksjon.

  Les mer …

Sygard Stamstad i Lom. Store delar av sitt vaksne liv budde Tosten Olsen i Øvergrenda på husmannsplassar under Stamstad og andre gardar i nærleiken. Nordgard Stamstad, som kan skimtast i bakgrunnen, var lensmannsgard 1823-ca. 1846. Nabogarden Synstad var lensmannsgard etter det, fram til 1884, så var Sygard Stamstad og deretter igjen Synstad bustad for lensmannen fram til 1891. Tosten var godt kjend i desse gardane. Han var fleire gonger arrestant der. I bakgrunnen: Lomsegga og Fossbergom bygdesentrum.
(2011)
Tosten Olsen Oppnåsen (fødd i Skjåk 11. april 1829, død i Lom 1918) var husmannsson, og livnærde seg i vaksen alder som åkerbrytar, grøftegravar og med anna slags manuelt arbeid. Han fekk tidleg ord på seg for å vere ein rabagast og notorisk tjuvradd. Rettsprotokollane viser at ryktet ikkje var heilt ugrunna. Han vart også hugsa som ein god historieforteljar og skrønemakar. I likskap med ei rekkje samtidige representantar for bygdeproletariatet i Lom og Skjåk, er Tosten udøyeleggjord som ein av aktørane i Olav Aukrusts dikt «Aksion på Tande», under oppnamnet Musken.   Les mer …

Utsyn over ein del av Skjåk hovudsokn. Grendene Skjåkstronda (med Skjåk kyrkje) og Bersustronda på hitsida (sørsida) av Ottaelva, Aura (tverrelv frå Aursjoen) og grendene Reppen og Ramstadstronda på andre sida.
Foto: Hans P. Hosar (2011)
Geografien og ressursgrunnlaget i Skjåk har gjort at næringslivet heilt opp mot våre dagar i all hovudsak har vore jord- og skogbruksbasert. Dei store utmarksområda og høgfjellsstrekningane innan kommunen har vore utnytta som ein integrert del av gardsdrifta, og i nyare tid også til reiseliv, ferie- og fritidssyslar. Vassdraga har frå 1920-åra av vore utnytta til kraftproduksjon, seinast med utbygging av Øvre Otta på 2000-talet. Næringslivet er i dag etter måten differensiert, med eit ikkje ubetydeleg innslag av industri i bygdesenteret Bismo.   Les mer …

Møte i Lesja Fjellstyre kring 1956, Olaf Heitkøtter i midten bak.
Foto: Ukjent
Olaf Heitkøtter (fødd 26. mars 1928 i Sel, død 11. oktober 2013) vart i 1950 tilsett som den første fjelloppsynsmann på heiltid i Noreg, og var aktiv i naturforvalting og naturvern heile livet. I 1989 fekk han Kongens fortenestemedalje i gull for denne innsatsen.Olaf vart tidleg natur- og friluftsinteressert og meldte seg inn i Sel Fiskeforening alt i konfirmasjonsalderen. Denne foreininga dreiv med utsetting av yngel i elver og vatn, og dette var noko som interesserte Olaf i særleg grad. Han dreiv sjølvstudium i fiskeoppdrett og hadde planlagt å søkje seg inn på ein svensk fiskeriskule, men vart avbrote av militærteneste i Tysklandsbrigaden. Dette vart likevel ei viktig erfaring, for han var forlagt like sør for grensa til Danmark og fekk høve til å besøke fiskeoppdrettsanlegg der. Mange danske bønder hadde enkle anlegg og produserte fisk for sal, og nokre hadde òg små klekkeri der dei skaffa seg yngel til eige bruk eller sal.   Les mer …

Hans B. Osnes med familie kring 1910.
Foto: Gustav Osnes
Hans Berntsen Osnes (fødd i Ulstein 19. juni 1872, død same stad 14. oktober 1958) var lærar, gardbrukar, forretningsdrivande og pressemann. Han var aktiv i norskdoms- og fråhaldsrørsla og i lokalpolitikken. I ei jubileumsomtale da han runda 85 år, vart han karakterisert som «ein av sentrumsfigurane i bondereisinga i Møre og Romsdal». Han var engasjert i Landmannsforbundet frå 1906 og i Bondepartiet da det vart stifta, og var ei tid redaktør for bondebladet Sunnmøre Tidend. Han var også ein tiltaksmann som sette i gang ei rekkje moderniseringstiltak i heimbygda. I ei omtale frå 1919 blir han av ein sambygding karakterisert slik: «Hans B. Osnes er ein evnerik og energisk mann - full av idear og handlekraft, og det stend javnt eit friskt ver av han.»   Les mer …

Pollfoss hotell i september 2012. Fjelltoppen Framrusthovden i bakgrunnen.
Foto: Kristian Hosar

Pollfoss hotell og gjestehus ligg i Skjåk kommune, i Billingsdalen ved riksveg 15. Hotellet vart bygt i 1897 rett ved den spektakulære Pollfossen i Ottaelva, i skogterreng ved starten av fjellovergangen til Stryn (Nordfjord) og Geiranger (Sunnmøre). Før hotellet kom, var det skysstasjon der i nokre år.

Marknadsgrunnlaget har gjennomgåande vore turisttrafikken. Behovet og moglegheitene for hotelldrift kom med køyrevegane over fjellet på slutten av 1800-talet, Grotli-Geiranger (opna 1889) og Grotli-Stryn (1894). Særleg i dei fyrste tiåra var hotellet også søkt av helserekonvalesentar. Det tørre klimaet i Skjåk er godt for folk med luftvegsplager, og dessutan meinte ein at det skulle vere helsebot i det høge ozoninnhaldet i lufta ved Pollfoss.   Les mer …

Carl A. Hansen (t.h.) med sønnen Karl Andreas Hanssen (t.v.) og den ca. 4 år gamle sønnesønnen Rikard Kaarbø Høvde.
Foto: Utlånt fra Norsk Sjøfartsmuseum.
Carl Andreas Hansen (født i Suldal kommune i Rogaland 17. januar 1843, død 1935) var skipsbygger. Han vokste opp i Vang i Valdres hvor faren (som også het Carl Andreas Hansen) var sokneprest. Hansen var allerede en viden kjent og anerkjent skipsbyggmester/skipskonstruktør da han kom til Harstad i 1906. Her bodde han på Seljestad hos sin sønn, ordfører (i Trondenes) og advokat Karl Andreas Hanssen, som senere ble sorenskriver. Han kjøpte snart et område i Harstadhamn av Hans Fredrik Giæver, og startet skipsbyggeriet Harstad Skibsverft hvor han konstruerte og bygde fiskebåter i tre.Hansen hadde ingen annen skolegang enn den han fikk i hjemmet på prestegården, og det var snekker han ville bli og kom etter hvert i lære hos snekkemester Heichmann i Drammen, senere hos snekkermester Frantze i Kristiania og ble utlært snekkersvenn der. Som en del av utdannelsen gikk han på tegneskole og lærte både matematikk, frihånds- og konstruksjonstegning. Deretter praktiserte han tegning av skipskonstruksjoner og praktisk skipsbygging ved Brunchhorst & Dekkes Skipsverft i Bergen, som var landets største skipsbyggeri på den tiden. For å kunne utvikle seg videre i faget, ble han av denne arbeidsgiveren anbefalt å ta videreutdannelse i Amerika.   Les mer …

Martinus Høgåsen (midten) på arbeidarstemne på Hundorp i 1928. Dei to andre på biletet er Hans Baukhol og O.Broløkken
Ola Martinus Høgåsen (fødd 2. august 1900 i Grue, død 1964 i Vågå) var lærar, politikar, folkeminnesamlar, lokalhistorikar, nynorskforkjempar, diktar og sakprosaforfattar. Han blir oftast omtala berre som Martinus Høgåsen. Høgåsen gjorde seg sterkt gjeldande på ei lang rad samfunns- og kulturområde, mest regionalt i Gudbrandsdalen, men også på landsbasis. Han var norskdomsmann og sosialist. Han gjekk mykje i bunad, og omsette «Internasjonalen» til nynorsk. Det meste av yrkeslivet sitt verka han i Gudbrandsdalen (Nord-Fron og Vågå). I båe desse kommunane var han politisk aktiv for Arbeidarpartiet. I Nord-Fron var han mellom anna varaordførar i seks år, og i Vågå var han ordførar 1946-1951. Han var ein markant og aktiv motstandar av tyskar- og NS-regimet 1940-1945. Frå 1945 til han gjekk bort var han redaktør for Årbok for Gudbrandsdalen. Ola Martinus Høgåsen var fødd som eldstemann i ein syskenflokk på 10 på småbruket Høgåsen i Tjura krins i Grue kommune. Foreldra var Anton Høgåsen (fødd 1876) og Lina Høgåsen fødd Jensrud. Dei dreiv småbruket saman, og Anton hadde arbeid i skogen attåt. Bruket Høgåsen var opphavleg husmannsplass, men Anton hadde kjøpt den til sjølveige i 1895. Både på fars- og morssida hadde Ola Martinus svenske og finske innvandrarar i slekta. Han forfinska stundom namnet sitt til Mattio Reisanen. Ola Martinus voks opp i ein politisk engasjert og kulturelt interessert familie. Det var mykje forteljing og song i heimen. Både faren Anton og farfaren Martinus var radikale venstremenn.   Les mer …
 
Sjå óg
 
Eksterne ressursar
 
Kategoriar for Oppland
 
Andre artiklar