Forside:Prosjektgruppen Historisk infrastruktur

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 19. mai 2017 kl. 08:31 av Cnyborg (Samtale | bidrag)

(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til: navigasjon, søk

Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Toll- og skipsanløpslister • Kobbereksportprosjektet • Branntakstprosjektet • Prishistorisk database • Formidling • English summary

Om Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Prosjektgruppen Historisk infrastruktur er en uavhengig prosjektgruppe som i perioden 2014 til våren 2017 hospiterte på Norsk lokalhistorisk institutt. Etter NLIs sammenslåing med Nasjonalbiblioteket fra 1. januar 2017 er Historisk infrastruktur blitt en del av Tidvis AS. [1]

Historisk infrastruktur sitt mål er å gjøre tilgjengelig historisk kildemateriale for et bredt publikum. Hovedmålgruppen er særlig skolen, det historieinteresserte publikum og forskere. Tilgjengeliggjøringen av kildematerialet har blitt gjort ved å transkribere, digitalisere og legge ut historisk kildemateriale fra 1600-, 1700- og 1800-tallet i egenutviklede søkbare databaser. Formidlingsarbeidet har tatt form av en utstilling med aktivitetsopplegg, undervisningsopplegg for skoler, flere radioserier og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.

Historisk infrastruktur springer ut av et delprosjekt tilknyttet NTNU sin grunnlovssatsning «Grunnloven og regionene» fra 2011. Delprosjektet resulterte ikke bare i en forskningsartikkel, men også en database. Databasen inneholdt informasjon om innførte varer hentet fra tollbøkenes summariske varelister for et knippe år på slutten av 1700-tallet fra et utvalg norske tollsteder, samt handelsstatistikk fra 1835. Med støtte fra Forskningsrådets Grunnlovssatsning ble det i løpet av 2013 utviklet en brukervennlig og søkbar databaseinfrastruktur der forskningsdataene ble gjort tilgjengelig for publikum. Denne databasen danner utgangspunktet for prosjektgruppen Historisk infrastrukturs videre arbeid.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Kobberkjele produsert i Singsås i 1885. Singsåskobberet var viden kjent, og bygda hadde aktive kobberslagere fra 1600-tallet og helt fram til omkring 1945.
Foto: Norsk Folkemuseum
Kobberslager eller kobbersmed var betegnelsen på de som lagde kobbertøy, altså kjøkkenutstyr, brennevinsapparater, stamper og bøtter og annet av kobber. Den første referansen til en kobbersmed i Norge er fra Bergen, der en katlasmi∂r er nevnt i 1282. Kjeltepinker eller kjelesmed var også vanlige navn på yrket. Storhetstida for yrket var gjennom 1700-åra og fram til 1850. Etter dette tok blikkenslagerne over det meste av produksjonen.

Den eneste byen som fikk et laug for kobberslagere var Bergen. Håndverket ble skilt ut som eget fag på 1400-tallet. Vi vet ikke sikkert når lauget i Bergen ble grunnlagt; det er nevnt første gang i 1674, men kan være fra middelalderen. Kobberslagernes nærmeste yrkesbrødre var gjørtlerne, som støpte i messing og bronse. Som yrkesnavnet tilsier brukte kobberslagerne hammer og ambolt for å forme metallet. På 1700-tallet begynte de også å bruke trykkbenker for å forme produktene, og senere kom også valser.

  Les mer …

Det tidlige Tønsberg lens tolldistrikt omfattet alle ladestedene fra Sandebukta til Vrengen. I 1663 ble Holmestrand utskilt som eget tollsted, mens en ladeplass som Melsomvik fortsatte å utlaste trelast uten egne tollprivilegier. Her måtte skipperen innom tollboden i Tønsberg for å utkvittere lasten. I den tidlige trelasteksportperioden fra 1500-tallet foregikk mye av utskipingen slik direkte fra stranda, men etter hvert som skogene langs kysten ble hugd ut måtte produksjonen skje innover i landet og trelasthandelen flyttet seg til byene i nærheten av store vassdrag. Da Tønsberg ikke har noen slike naturlige vassdrag (byen ble grunnlagt lenge før dette ble viktig)tapte den i konkurranse med de store trelastbyene rundt Oslofjorden: Drammen, Christiania og Halden. Tønsberg hadde allikevel en stor handelsflåte langt inn på 1700-tallet, men handelen ble faset over fra trelasthandel med Holland til småhandel med Danmark.   Les mer …

Risør 1817
Foto: ukjent/kilde
Risør fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Arendal i 1723. Risør var en av havnene med flest skipsanløp i hele Norge på slutten av 1700-tallet. Båtene var allikevel relativt små og mange gikk i pendelfart med jernvarer og trelast til Danmark. Med seg hjem fra Danmark hadde disse med seg korn og andre fødevarer.   Les mer …

Utsikt over Christiania havn 1800. Fra Gamle Christiania-billeder.
Christiania tollsted betjente den største importhavna på Østlandet på 1700-tallet. Byen hadde vært et handelssentrum helt siden vikingtiden, men fikk et oppsving i trelasthandelen med blant annet England fra tidlig på 1600-tallet. Flere utenlandske handelsmenn og investorer innvandret til byen i denne perioden og grunnla dynastier som skulle prege byen i flere århundrer; for eksempel trelastfaktoren James Collett som kom hit i 1683. Byen kom til å bli preget av trelasthandelen, men fungerte også som importhavn av luksusvarer ved siden av mat- og nyttevarer som korn og tekstiler. Nevnes kan for eksempel at Christiania var en stor mottager av fargestoffer. Både til den spirende tekstilindustrien på Østlandet, men også til hjemmefarging og til bygninger og interiør. Utvalget fargestoffer nærmest eksploderte rundt midten av århundret.   Les mer …

Slaget på Bergens Våg i 1665 mellom nederlenderne og engelskmennene
Foto: Arnold Bloem/
Bergen tollsted: Bergen ble tidlig en transitt- og omlastingshavn for fisk nordfra, et lukrativt marked som brakte tyske handelsfolk til byen. Hanseatene fikk helt grep om fiskehandelen omkring 1350: en stilling de holdt i flere hundre år. Det hanseatiske kontor ble nedlagt i 1754. Bergen hadde hatt ansvar for islandshandelen til midt på 1400-tallet og forestod også en periode handelen på Grønland. Eksporten fra Bergen var på 1700-tallet i all hovedsak fisk, men også noen skinnprodukter. Bergen utmerker seg også som en havn hvor det ble importert mange eksotiske og luksuriøse varer. I 1786 ble det for eksempel importert 14 fuglebur, ca. 100 kg gurkemeie, 100 stråhatter og 37000 hårnåler.   Les mer …

Vereenigde Oost-Indische Compagnie- VOC
Handelskompanier oppsto på 1600-tallet for å fordele risikoen ved de store, oversjøiske handelsekspedisjonene som var farefulle, og ikke minst dyre. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var lang. Det tok ofte flere år før skipene, hvis det returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger til å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært en stor investor, ofte staten som stod bak, solgte man andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler fikk, når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake, tilsvarende andel av overskuddet. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.   Les mer …
 
Prosjekter
 
Eksterne ressurser
 
Prosjektrapporter
 
  1. Tidvis AS.