Forside:Prosjektgruppen Historisk infrastruktur

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Toll- og skipsanløpslister • Kobbereksportprosjektet • Branntakstprosjektet • Prishistorisk database • Formidling • English summary

Om Prosjektgruppen Historisk infrastruktur
Prosjektgruppen Historisk infrastruktur er en uavhengig prosjektgruppe som i perioden 2014 til våren 2017 hospiterte på Norsk lokalhistorisk institutt. Etter NLIs sammenslåing med Nasjonalbiblioteket fra 1. januar 2017 er Historisk infrastruktur blitt en del av Tidvis AS. [1]

Historisk infrastruktur sitt mål er å gjøre tilgjengelig historisk kildemateriale for et bredt publikum. Hovedmålgruppen er særlig skolen, det historieinteresserte publikum og forskere. Tilgjengeliggjøringen av kildematerialet har blitt gjort ved å transkribere, digitalisere og legge ut historisk kildemateriale fra 1600-, 1700- og 1800-tallet i egenutviklede søkbare databaser. Formidlingsarbeidet har tatt form av en utstilling med aktivitetsopplegg, undervisningsopplegg for skoler, flere radioserier og vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler.

Historisk infrastruktur springer ut av et delprosjekt tilknyttet NTNU sin grunnlovssatsning «Grunnloven og regionene» fra 2011. Delprosjektet resulterte ikke bare i en forskningsartikkel, men også en database. Databasen inneholdt informasjon om innførte varer hentet fra tollbøkenes summariske varelister for et knippe år på slutten av 1700-tallet fra et utvalg norske tollsteder, samt handelsstatistikk fra 1835. Med støtte fra Forskningsrådets Grunnlovssatsning ble det i løpet av 2013 utviklet en brukervennlig og søkbar databaseinfrastruktur der forskningsdataene ble gjort tilgjengelig for publikum. Denne databasen danner utgangspunktet for prosjektgruppen Historisk infrastrukturs videre arbeid.   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Fra 1767 ble det pålagt alle bygg i norske byer å ta ut brannforsikring. Dette ble registrert i branntakster som fremdeles er bevart på statsarkivene (Bilde: Oslo domkirke. Maler: Edy)

I 1765 ble det påbudt å tegne brannforsikring for alle bygninger i norske kjøpsteder. I 1767 ble den statlige brannforsikringsinnretning ”Den almindelige brandcasse” etablert. Byggene i landets kjøpsteder ble taksert og registrert i Branncassens med detaljer som spenner fra byggematerialer, formfordeling og antall etasjer, til detaljer om interiør som jernovner, tapeter inn i protokoller, og arkivert. For bygningene på landet var det frivilling å tre frivillig inn i ordningen.

I Christiania (Oslo) var situasjonen noe annerledes. Byen hadde hatt en privat forsikringsordning siden 1755 og ordningen ble derfor frivillig her. Dette har den konsekvens at materialet for Christiania er noe uoversiktlig, mens de andre kjøpstedene i Norge har komplette og godt organiserte protokoller.

Brannkassematerialet i Norge på 1700-tallet kan således deles opp i tre kategorier, som skiller seg kvalitativt fra hverandre. Branntakstprotokollene fra kjøpstedene i Norge i perioden 1767-1814, Landbygningenes branntaksasjonsforretninger 1767-1814 og materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» i samme periode. De to førstnevnte finnes i arkivet etter Kommersekollegiet – kjøpstedenes branntakster finnes også som duplikat i stiftsamtarkivene – mens materialet etter «Christiania bys brannassuransecasse» (den private brannkassen) finnes i arkivet etter Christiania magistrat.   Les mer …

Prospekt av Halden av Jacob Conning fra 1699. Tilhører Norsk Folkemuseum
Foto: Jacob Coning /kilde
Halden ble grunnlagt som kjøpstad i 1665 med navnet Fredrikshald oppkalt etter Fredrik III. Tollstedet Halden – som før 1660 kaltes enten Idd og Marker len eller Halden med Knivsøy og Svinesund eller bare Svinesund – har røtter lengre tilbake: Det ble utskipet trelast fra munningen av Haldenvassdraget og elva Tista i hvert fall siden 1500-tallet. Tollprotokollenes lister over inn- og utførte varer fra og til Halden er bevart fra midten av 1660-årene. Fra disse varelistene kan vi se at det allerede i 1685 ble innført 3,5 tonn tobakk (7466 pund) samt eksotiske varer som kamelhår, kanel og kapers. Dette i tillegg til de sedvanlige korn- og fetevarer fra Danmark. Eksporten gjennom 1700-tallet bestod i hovedsak av ulike trelastprodukter til England, Frankrike og Danmark. Halden hadde også et sukkerraffineri som bidro med sukker til mange norske havner. Aalborg, København og Rørvig i Danmark var av de viktigste oversjøiske handelspunktene til kjøpmennene i Halden på slutten av 1700-tallet.   Les mer …

I februar 1770 ble det annonser for blant annet Bohe-te og grønn te i Norske Intelligenz-Seddeler.

Te var blant de eksotiske varene som globaliseringen av handelen på 1700-tallet brakte til Norge. Teen ble gjennom 1700-tallet kjøpt fra Kina, som ved å ha monopol på tedyrking og salg til europeerne, maktet å kontrollere den internasjonale tehandelen. I løpet av 1820- og 1830-tallet klarte europeerne likevel å røve til seg teplanter, som de så lykkes å plante i sine egne asiatiske kolonier. Teen som kom til Norge på sent 1700- og tidlig 1800-tall har nok likevel hatt sin opprinnelse i Kina.

Te nevnes ikke veldig ofte i norske samtidige beretninger eller beskrivelser av måltid. Der den er nevnt, kan det synes som den var forbeholdt mer spesielle anledninger, gjerne med en søt kake til.   Les mer …

Tegning av kakaofrukt. Det er frøene, kakaobønnene, som brukes til å lage sjokolade. Fra Franz Eugen Köhler, Köhler's Medizinal-Pflanzen utg. 1897.

Kakao var den første av drikkene med eksotisk opphav som ble populære i Europa. Europeerne møtte drikken i Sør-Amerika, og brakte den med seg tilbake til Europa. Først kom den til Spania, men den spredde seg etterhvert også til andre europeiske land. I Europa ble den tilpasset lokal smak ved at man i større grad kokte den på melk, ikke vann, slik den opprinnelig ble servert. Etterhvert som økt tilgang på sukker økte gjennom 1600- og 1700-tallet ble det også brukt i kakaoen.

Trolig kom det noe kakao til Norge alt på 1600-tallet, men de fleste av de tidlige sporene finner vi på 1700-tallet. Disse forteller litt om tilgjengelighet både målt i mengde og pris, men også i lys av kjøpekraft.   Les mer …

Tollboden i Arendal.

Arendal fikk kjøpstadsprivilegier samtidig med Risør i 1723 og etter en lengre drakamp med Kristiansand. Arendal hadde lange tradisjoner som utskipingssted for trelast og handelsmøteplass for hollandske skippere og lokale bønder og handlende i hvert fall siden tidlig på 1500-tallet. På 1700-tallet var fremdeles trelasthandelen stor på grunn av stadig tilsig av tømmer fra det omfangsrike Arendalsvassdragte med Nidelva som hovedåre. Mange av byens skippere gikk også på fraktfart på havner på Østlandet og i utlandet. Byen hadde også en del innenlandsskippere som fraktet jernmalm fra Solberg-gruvene og andre gruver i Arendalsdistriktet til jernverk østover.

Grimstad lå under Arendal, men fikk egen tollbetjent i 1780 som følge av at Froland jernverk hadde fått losse- og lasterett for verkets produkter og for varer man trengte på verket. Det var imidlertid svært svært få skipsanløp inn og ut av Grimstad de første årene og i 1786 er det kun registrert ett inngående og to utgående skip. I 1794 var det tre inngående og fire utgående skip. Alle skipene gikk til eller fra Danmark eller andre innenlandske havner.   Les mer …

Vereenigde Oost-Indische Compagnie- VOC
Handelskompanier oppsto på 1600-tallet for å fordele risikoen ved de store, oversjøiske handelsekspedisjonene som var farefulle, og ikke minst dyre. Utgifter for skip, mannskap og last måtte dekkes, og ferden var lang. Det tok ofte flere år før skipene, hvis det returnerte, kom i havn med varer som kunne dekke utleggene. For å spre risikoen, men fremdeles sikre at det kom inn nok penger til å finansiere reisen, ble det utviklet en ny måte å organisere finansieringen på. Der det tidligere hadde vært en stor investor, ofte staten som stod bak, solgte man andeler i ekspedisjonen til privatpersoner. Slik fikk man inn mange små summer som til sammen dekket kostnadene. De som eide andeler fikk, når (og hvis) ekspedisjonen kom tilbake, tilsvarende andel av overskuddet. Kom det ingen skip tilbake, var tapet i det minste blitt fordelt på mange.   Les mer …
 
Prosjekter
 
Eksterne ressurser
 
Prosjektrapporter
 
  1. Tidvis AS.