 Dette kartet over Sagdalen fra 1804 inneholder navnene på en rekke av de kjente sagmesterboligene i Strømmen. i Skedsmo var betegnelsen på huset som sageieren hadde stilt til disposisjon for sagmesteren med familie. Noen av boligene hadde et stort loft hvor mannskapene kunne huses. Andre steder kunne det være ordnet slik at ble hengt ned køyer fra innskrudde kroker i taket. Dermed kunne det anordnes en ekstra ”etasje” i halv høyde, slik at andre kunne ligge på halmmadrasser direkte på gulvet. Det ble ofte svært trangt, for langs veggene sto matkistene som mannskapet måtte ha med for hele arbeidsuken. Les mer …
 Gravminne, Haslum kirkegård. Johan Martin von der Fehr (født 13. desember 1888 i Bergen, død 27. mai 1969 i Bærum) var sogneprest.
Han var sønn av Oluf Andreas von der Fehr og Anna f. Lem, og var født og oppvokst i Bergen. Etter cand.theol.-graden i 1916 var han stiftskapellan i Oslo bispedømme, fra 1920 sogneprest i Sirdal.
Han kom så til Indre Østfold som sogneprest i Rødenes og Rømskog fra 1924, og i Trøgstad fra 1935. Han ledet Rødenes skolestyre, deltok i «alt kristelig og socialt arbeide» blant annet som kretsleder i Norges kirkelige landslag (1929–1934) og leder i lokale menighetsråd. Fehr var også mye brukt som foredragsholder, og som sangforfatter med «en lyrisk åre».
Han var gift med Signe f. Leifner og bodde i Bærum. Fra 1948 til pensjonsalder var han sogneprest i Strømsø kirke. Han døde 80 år gammel og er begravet på Haslum kirkegård. Les mer …
 Deler av Haldenvassdraget er opparbeida som kanal med sluser. Her Ørje sluser i Østfold. (2012) strekker seg fra de øverste kilder som ligger ved Dragsjøhanken i Nes på Romerike på 268 meter over havet, 7 km sør for Årnes og kilder nord for Flolangen og til det siste stykket til Halden som er elva Tista til den renner ut i Iddefjorden.
Det er et typisk lavlandsvassdrag som består av en rekke elver og kanaler, og renner gjennom flere sjøer i Akershus og Østfold. Den totale lengden er 149,5 km, hvorav rundt 90 km er elveløp og resten gjennom innsjøer. Nedbørfeltet er på 1584,24 km². Det er opptil 25 % fordampning av nedbøren i nedslagsfeltet, noe som er uvanlig mye. Dette skyldes blant annet de mange og til dels grunne sjøene.
De store sjøene i vassdraget har vært overvåket systematisk siden 1975 og det finnes også resultater tilbake til 1965. Det spesielle med Haldenvassdraget er at det er til dels store problemer med vannkvaliteten øverst i vassdraget og at vannkvaliteten gradvis blir blir bedre mot utløpet.
De øvre delene er særlig utsatt for landbruksrelatert forurensning i form av næringssalter og jordpartikler som påvirker vannkvaliteten, i tillegg er det også sanitæravløp fra befolkningen. Det er årvisse oppblomstringer av blågrønnalger i Bjørkelangen, fra tid til annen også i nedenforliggende innsjøer. Vannkvaliteten blir bedre nedover i vassdraget, og Femsjøen benyttes som drikkevannskilde av Halden kommune. Les mer …
Harald Asmyhr (født i Lardal 1864, død i Lillestrøm 6. mai 1924) var Lillestrøms første politimann. Han tok eksamen ved underoffiserskolen i 1888, og ble ansatt som politibetjent i Kristiania i 1890. I 1893 ble han ansatt i tidligere Skedsmo kommune med tjenestested Lillestrøm, og tjenestegjorde her fram til 1923. Han var alene som politibetjent til 1921. Ved siden av å være politibetjent var han gymnastikkinstruktør ved Lillestrøm middelskole i 30 år. Les mer …
 Brandvalsaga og bestyrerboligen i 1879. Foto: Akershusbasen. Brandvalsaga stod ferdig senhøstes 1859, den ble prøvekjørt i romjula og satt i drift 1. januar 1860, dvs. samtidig med at sagbruksprivilegiene ble opphevet. Dette var det første dampdrevne sagbruket som ble bygd på Måsan der Lillestrøm vokste fram. Samtidig ble forbudet om bruk av dampdrevne sager opphevet.
Med oppheving av sagbruksprivilegiene oppsto en ny type gründere. De fleste var verken kapitalsterke eller hadde røtter i de gamle trelasthusene. Noen få skogeiere og storbønder fra Brandval i Solør stiftet et aksjeselskap, og begynte i 1858 å bygge et dampsagbruk på elvebredden i utløpet av Nitelva. Ideen til å bygge nettopp her kom fra Knut Haarseth, en fattig lærer, kirkesanger og organist i Brandval. Da Stortinget hadde vedtatt at Kongsvingerbanen skulle bygges, så han muligheten til å kombinere de store skogressursene i Solør, dampsagbruk og jernbane. Elvebredden på østsida av Nitelva var ideell for sagbruksvirksomhet. Her var det gode muligheter til å få fram tømmer som blant annet ble fløtt på Glomma fra Solør og slept fra Fetsund lenser. Den lett skrånende elvebredden gjorde det enkelt å få tømmeret opp fra elva og inn på sagbruket. Den flate sletta på Måsan passet godt til lagringsplass av trelast, og herfra var trelasttransporten med jernbanen kort og relativt billig til utskipningshavna Kristiania.
Sagbruket som lå like ved jernbanelinja, fikk eget sidespor. Gode tider i trelasthandelen gav solingene tro på å gjøre gode penger på et moderne dampdrevet sagbruk med hele tre saggrinder. Les mer … | 
