 Byste av Ole Reistad (1898-1949) i skolegården ved Furuset skole i Oslo. Her har den stått siden 1991, den sto tidligere inne i aulaen. Den er en dublett av Joseph Grimelands tilsvarende byste på Bardufoss fra 1958.  Tørst svartbjørn på besøk i "Slappkista" i Little Norway Ole Imerslun Reistad (født 26. juni 1898 i Kristiania, død 22. desember 1949) var idrettsmann, flyger og offiser, oppvokst på Furuset i det daværende Aker (i dag Oslo, bydel Alna). Reistad var sønn av gårdbruker og handelsmann Christen Reistad (1862–1950) og Gudborg Imerslun (1866–1946). Foreldrene dreiv rundt 1900 gården Lerdal, men kjøpte noen år seinere Nedre Stubberud. Ole Reistad ble i 1927 gift med Bergljot Huseby (1900–1990), og de fikk barna Ole, Ragnhild og Kjell.Reistad var sjef for Little Norway, Hærens og Marinens flyvåpens felles treningsleir i Canada, under krigen. Etter krigen ble han utnevnt til oberst og sjef for Luftkommando Nord ved Bardufoss flystasjon, en posisjon han hadde fram til han døde av sykdom i 1949. Reistad tok med seg svartbjørnbinna «Funny» med to unger («Per» og «Pål»), som nordmennene hadde fått i gave fra kanadiske venner.Det finnes flere veier og gater i Norge som er oppkalt etter ham.
Reistad er gravlagt ved Østre Aker kirkegård i Oslo. Les mer …
 Panorama fra Braate mot Strømmen og Rælingsåsen rundt 1910. Foto: Akershusmuseets samlinger er et tettsted i Lillestrøm kommune. Stedet vokste fram gjennom en blomstrende sagbruksæra ved Sagelva i tiden fra 1520 til 1860. Dampmaskinen overtok da som drivkraft i sagbrukene, som dermed ikke lenger måtte ligge ved et vassdrag med fossekraft. Etter sagperioden tok det ikke lang tid før det kom ny industri ved elva. Jernbanen var et konkurransefortrinn, og i tillegg var det en stor fordel med sidesporet som brukseierne hadde fått på plass allerede i 1853. I 1873 ble Strømmens Værksted etablert, og i 1884 kom Strømmen Trævarefabrik.
Det var Wincentz Thurmann Ihlen som grunnla Strømmens Værksted med jernbanevogner som hovedprodukt. Etter flere eierskifter skulle det vise seg å bli canadiske Bombardier Transportation som ble siste leverandør av tjenester for skinnegående materiell på Strømmen, etter 138 års sammenhengende jernbanevognproduksjon på stedet. 31.12.2011 nedla firmaet all virksomhet i de ærverdige lokalene. I 1902 startet Strømmens Værksted et stålstøperi på østsiden av Sagelva, dette ble senere utskilt i et eget selskap under navnet Strømmen Staal. Her ble det produsert skipsstevner og propeller inntil utviklingen krevde så store enheter at transporten til Oslo havn ble umulig. I 1978 ble støperiet nedlagt og eiendommen kjøpt av Olav Thon, som i 1985 åpnet Strømmen Storsenter i de samme lokalene. Dette var et av landets første store kjøpesentra. Les mer …
 Shellstasjonen på Skedsmokorset. Foto: Gunnar Haakensen (ca 1960) på Skedsmokorset ble satt opp i 1937. Allerede i 1928 satte smeden Hans Haakensen opp bensinpumper her. Det var Norsk Engelsk Mineralolie Aktieselskap, som senere endret navn til Norske Shell, som bygde stasjonen og forsynte den med bensin- og oljeprodukter. Bensinstasjonen lå inntil den gamle Haakensen-smia på Skedsmokorset som var et velkjent samlingspunkt i bygda. Her hadde Haakensen-familien siden slutten av 1800-tallet drevet en tradisjonell bygdesmie i første etasje, mens det i andre etasje var snekkerverksted og hjulmakerverksted. Her ble det laget vogner, kjerrer, sleder og hjul samt utført nødvendige reparasjoner for veifarende i hestetransportens tidsalder. Det falt seg derfor naturlig å omstille seg og satse på bensinstasjondrift da bilene tok til å dominere veitrafikken. Les mer …
 «Paa Snertingdal prestegaard 1918». Kapellan Bjerkeseth på motorsykkelen han brukte i Snertingdalen. I sidevogna sitter familiemedlemmer. Bak er kona med barna Erik og Marie. Foto: Privat. (født 14. mars 1880 i Øre herred på Nordmøre, død 1969) var prest. Han virka på Karlsøy i Troms og flere steder på Østlandet, blant annet i Snertingdalen, Modum og Skedsmo. Bjerkeseth var også en ivrig fotograf. Bjerkeseth var født i Øre, i nåværende Gjemnes kommune, som sønn av gardbruker Erik Bjerkeseth og Kari f. Istad. Han studerte først ved lærerskolen i Levanger; i folketellinga for 1900 er han titulert som «Seminarist». Seinere gikk han middelskolen og gymnaset på Hauges Minde i Kristiania, før begynte han å lese teologi ved universitetet. Våren 1909 tok han embetseksamen med karakteren «Kan vel faa laud». Les mer …
 Breidablikk selvbyggerlag. Foto: Mogens Kaas ligger på Gamle Skjetten ved Strømmen i Lillestrøm kommune. Selbyggerlaget ble i tidsrommet 1951- 1960 landskjent for særlig to forhold: Jordhus og norgesrekord i dugnadsinnsats. Prosjektet har blitt stående som et lysende eksempel på kollektiv boligbygging i ordets rette forstand. I tiårsperioden ble det reist 48 hus, og av disse var 13 bygd av leire. Les mer …
 Dette kartet over Sagdalen fra 1804 inneholder navnene på en rekke av de kjente sagmesterboligene i Strømmen. i Skedsmo var betegnelsen på huset som sageieren hadde stilt til disposisjon for sagmesteren med familie. Noen av boligene hadde et stort loft hvor mannskapene kunne huses. Andre steder kunne det være ordnet slik at ble hengt ned køyer fra innskrudde kroker i taket. Dermed kunne det anordnes en ekstra ”etasje” i halv høyde, slik at andre kunne ligge på halmmadrasser direkte på gulvet. Det ble ofte svært trangt, for langs veggene sto matkistene som mannskapet måtte ha med for hele arbeidsuken. Les mer …
 Kirkegata i 1880-åra sett fra jernbanestasjonen. Foto: Akershusbasen. ble opprettet i 1878 etter at regjeringen året før hadde bestemt at bygningsloven av 1869 skulle gjelde for tettstedet. En bygningskommune hadde et avgrenset sjølstyre innenfor en primærkommune. Fram til Lillestrøm ble egen kommune i 1908, tredoblet folketallet seg. Gater, tomter og husbygging ble fra nå av regulert, og virksomheten utviklet seg i relativt kontrollerte former. Det ble anlagt vannverk og avløpssystem, opprettet brannvesen og bygd skoler. Handelsmenn åpnet nye butikker, ny industri kom til og den etablerte industrien vokste. Telegrafstasjon, postkontor, politistasjon, kirke, apotek og lokalaviser kom som en naturlig følge av folkeøkningen. Ulike frivillige organisasjoner ble stiftet, og det politiske engasjementet i befolkningen skilte stedet ut fra bygdene omkring. Lillestrøm ble et livskraftig samfunn med bypreg. Det var jernbanen sammen med sagbruksindustrien som utvilsomt la grunnlaget for denne raske utviklingen og var hovedårsaken til at stedet ble et trafikknutepunkt på Romerike. Les mer …
De første gate- og veinavna i Lillestrøm ble offisielle i 1888. Fram til Lillestrøm ble bygningskommune i 1878, satte innbyggerne navn på tråkkene og gangstiene som knyttet sammen bolighusene, sagbrukene og jernbanen. Bygningskommunen satte løpende nummer på husa, på Nesa fra 1 til 500, på Volla og Tormosen videre oppover fra 500. Dette var en vrien ordning, og en av de første sakene Lillestrøm bygningskommune begynte å jobbe med, var derfor anlegg av veier og gater. I 1879 ble det stukket ut fire traséer som fikk navna Jernbanegata, Nesgata, Strandgata og Voldgata. Gatene var 15 meter brede, men hadde ikke fast dekke og var dårlig drenert. Derfor ble de sølete i vårløsningen og i regnværsperioder, og da flommet de åpne gaterennene over. Senere ble det foretatt flere navnedåper. Les mer …
 Skedsmo og Egeberg Bruk i 1952 Skedsmo & Egeberg Bruk stod ferdig i 1941. Konjunkturene i trelastnæringen bedret seg i de første krigsåra, og derfor bygde eieren Henry Johansen (1883–1946) et nytt sagbruk med dette navnet. Bruket sto ferdig til skuren i 1941 på det gamle området til Egeberg Brug. Johansen hadde tidligere eid Skedsmo Dampsag & Høvleri og Egeberg Brug.
Moderne maskiner med elektrisk drift ble installert. Dessuten ble det slutt på den gamle plankebæringen fordi et elektrisk lokomotiv sørget nå for all transport på sagtomta, og elektriske heisekraner stablet trelasten. Moderniseringen førte til at tallet på arbeidere gikk ned sammenliknet med antall arbeidere på de gamle Skedsmo- og Egeberg-brukene. Derimot var de ansatte sikret et mer stabilt og langvarig arbeid enn tidligere.
I 1942 ble det ved sagbruket oppført en impregneringsfabrikk som fikk navnet Henry Johansen Ltd. A/S Impregneringsverk. Grunnen var et stadig økende behov for impregnerte trematerialer. Bygget ble kostbart, men lønnsomt. Les mer …
 Martinius Foseid (1852-1922) var en av de største landhandlerne i Lillestrøm. Han satt i kommunestyret i flere perioder der han representerte Venstre. Foto: Akershusbasen. (1852-1922) var fra Brandval i Solør. Han kom til Lillestrøm i 1883, og etablerte samme år en landhandel som etter kort tid ble en av stedets største forretninger. Vareutvalget ble etter hvert utvidet, og landhandelen fikk navnet Martinius Foseid. Kolonial, manufaktur, kraftfor og gjødning. Handelshuset ble kalt Foseidgården, og bygningens hjørne mellom Storgata og Voldgata ble kalt Foseidhjørnet.
I 1890 giftet han seg med Karen Marie Olsdatter Sørum (f. 1868). Hennes far, Ole Sørum, som eide og drev gården Vestre Sørum, eide også store grunneiendommer i Lillestrøm. Martinius Foseid fikk leid og kjøpt flere tomter av svigerfaren der han satte opp bygninger til ulike formål.
Foseid var ordfører i Lillestrøm bygningskommune i ni år. Dessuten var han medlem i Skedsmo herredsstyre og formann i skolestyret. Som forretningsmann hadde han flere tillitsverv. Blant annet var han formann i Lillestrøm handelsstands forening og medlem av direksjonen i Kjøpmannsbanken i Kristiania.
Foseidhjørnet var i flere tiår et møtested der menn møttes på ettermiddagstid, særlig i helgene, og uformelt diskuterte tidsaktuelle spørsmål. Noen ganger ble tvister oppgjort, og det hendte at slagsmål forekom etter heftige diskusjoner. Les mer … | 
