Sjekte, også kalt snekke og kogg, er benevnelse på en åpen spissgattet robåt og en tyngre åpen, spissgattet båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd, og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på Sør- og Østlandet. Les mer …
Sjømilitære korps (SMK) var en faglig/teknisk befalsskole for Marinen for utdanning av såkalt bransjebefal, altså spesialister innen tekniske og andre bransjer som Marinen hadde bruk for og som også ga sivil kompetanse. Også vervede menige kunne få en teknisk utdannelse ved korpset. Sjømilitære korps ble opprettet 1. september 1817 i Fredriksvern for å utdanne vervede menige og underoffiserer. Dette var gjennom en sammenslåing av et Kanon Compagnie og et Baatsmans Compagnie som hadde blitt opprettet i Fredriksvern i 1750. Det nye korpset besto av et matros- og et artillerikompani som omfattet 19 underoffiserer og rundt 100 menige av matros- og artilleribransjen. Les mer …
 Vestfosselva sett fra lufta på et flyfoto tatt seint på 60-tallet. er ei sideelv i Drammensvassdraget i Øvre Eiker. Elva renner nordøstover fra Eikeren og Fiskumvannet, en strekning på drøyt 7 kilometer, før den munner ut i Drammenselva ved Nøstetangen. Ved Vestfossen er det et fossefall på rundt 20 meter, slik at elva ikke er farbar hele veien. Omtrent 1 kilometer meter før munningen deler elva seg, slik at det hovedløpet fortsetter rett ut i Drammenselva. Denne nedre delen av Vestfossen er også kjent under navnet Nøsteelva. Sideløpet mot høyre fortsetter østover og skiller Loesøya fra fastlandet før den renner ut ved Steinberg på Nedre Eiker. Dette elveløpet er kjent som Loeselva. Vestfosselva har trolig spilt en viktig rolle som ferdselsåre langt tilbake i tid, i og med at den knytter Drammensdalen sammen med området rundt Eikeren og dermed med den nordre delen av Vestfold. Den ligger dermed langs ferdselsveien som førte fra Kaupangen i Skiringssal og seinere fra Tønsberg innover i landet. I seinmiddelalderen er det dokumentert tømmertransport fra Eikeren-området via Vestfosselva til Drammenselva. Elva nevnes også som ferdselsåre for persontrafikk, blant annet i opptegnelsene fra biskop Jens Nilssøns visitasreise i 1595. Les mer …
Bastøy skolehjem var en institusjon på øya Bastøy i Oslofjorden som etter formålet skulle være en skole for gutter som kom fra hjem med omsorgsvikt og rusproblemer. Den eksisterte fra den åpnet i 1900 til nedleggelsen i 1970. I løpet av siste halvdel av 1800-tallet opprettet de fire største norske byene hver sin «Opdragelsesanstalt for gutter», eller «vanartede og forvildete» gutter: Toftes Gave på Helgøya i Mjøsa (fra 1876, opprettet i Christiania i 1844), Ulfnæsøens Opdragelsesantalt på Ulvsnesøy i Bruvik kommune utenfor Bergen (1881), Lindøen Oppdragelsesanstalt for Vanartede og Forvillede gutter på Lindøy utenfor Stavanger (1887), Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede guttebørn på Ekne i Skogn kommune utenfor Trondheim (1895). Alle, bortsett fra Falstad ble lagt på øyer, slik at guttene kunne oppdras i isolasjon fra omverdenens dårlige innflytelse. Så kom også Bastøy, også på øy, til som det femte og største, og nok også mest beryktede, skolehjemmet. Les mer …
 SS «Nevada», modell, babord side Kvalfangst med seglfartøy i Nordatlanteren Nebbkval-/bottlenosefangst i Nordatlanteren frå Sunnmøre/Ålesund gjekk føre seg i tiåra rundt 1900 (1888 -1915) med spesialutrusta seglfartøy på 55 – 100 netto registertonn (sjå tabell nede i stykket). Fartøya var fyrst kjøpt brukt frå USA og England/dei britiske øyar. Seinare vart det kjøpt nye og brukte fartøy i Noreg. Størrelse og utrusting på fartøya var tilnærma lik for fangst og lasting rundt 1900. Tidleg og seint i perioda var der heftig forsking på fartøy og utstyr. Kvalfangarane var opptekne av god funksjon, ikkje detaljar. Dei sorterte fartøya i to typer etter seglføring, skonnertar og skværseglarar.
Fangstinga fylgde vandringa til nebbkvalen og fangsten var spekk til oljeproduksjon. Kvalen fylgde truleg vandringa til ein blekksprut/akkar. Kvalfangarane sjekka av og til mageinnhaldet til kvalen som var mest blekksprut med innslag av litt sild og torsk. Les mer …
 Gro Jessen Foto: Ukjent, faksimile fra brosjyren Kunsthåndverk! Verkstedutsalget Gabels gate 15 år (1990). (født 28. mai 1938 i Brunlanes i dagens Larvik kommune, død 6. september 2003 i Oslo) var blant landets mest sentrale tekstilkunstnere i andre halvdel av 1900-tallet, en av nestorene innen stofftrykk og tekstildesign, og samtidig en fornyer av tekstile uttrykksformer. Hun hadde også sentrale oppgaver i fagpolitiske organer og i undervisningen i tekstil ved kunsthøgskolene. Gro Jessen var datter av skogbestyrer Hans Støkken Austeen (1897–1971) og Mary Jessen (1899–1998). Faren ble født i Fossnes, og moren ble født i Vejle i Danmark. Gro Jessen ble gift i 1962 med billedkunstner Arne Sørensen (f. 1937), ekteskapet oppløst i 1965, deretter i 1968 med forfatter Halvor Roll (1929-2008), ekteskapet oppløst i 1977. Les mer …
Borre kirke og Borre kirkegård ligger ved veien Kirkebakken (fylkesvei 325) i Borre i Horten kommune, like ved Borre prestegård og nær Borreparken med Borrehaugene. Kirken er en enskipet murkirke fra 1100-tallet i romansk stil, innviet til St. Olav og St. Nikolaus. Den ble sist grundig restaurert på 1920-tallet. Den er soknekirke for Borre sokn, og var tidligere hovedkirke i Borre prestegjeld.
På Borre kirkegård, som har vært i bruk siden middelalderen, er blant andre industrigründer Sam Eyde gravlagt, i et eget, frittstående gravmausoleum. Kirkegården, som ligger rundt hele kirken, har gradvis blitt utvidet. Borre kirke ble restaurert i 1928 under ledelse av arkitektene Carl Buch og Lorentz Harboe Ree. Kirken fikk ved samme anledning nytt våpenhus, skjenket av Sam Eyde, som bodde på nærliggende Semb hovedgård. Les mer …
 Hovedbygningen sett fra hagen i sør. (2021) er en herskapelig bygning i Sandefjord kommune. Den var hjemmet til skipsreder Anders Jahre (til hans død i 1982) og hans første hustru Dagny Jahre (til hennes død i 1940), og deretter hans neste hustru fra 1946, Bess Jahre. Hun var den siste beboer av Midtåsen og bodde der til sin død i 2006.
Eiendommen utgjorde opprinnelig et 60 dekar stort område med tilhørende parkanlegg. I Jahres tid utgjorde dette hele Midtåsen, området mellom Mokollveien i vest til Dølebakken i øst og Midtåsveien i nordøst.
Anlegget er tegnet av arkitekt Arnstein Arneberg og består av en hovedbygning, garasje med portnerbolig og et ombygget drivhus samt hage/park. Bygningene preges av en helhetlig utforming med sjeldne fine detaljer. Anlegget, inklusive interiører er fredet og brukes nå tilpublikumsrettede virksomheter. Les mer … | 
