Forskrift

En forskrift (bm) eller føreskrift (nn) er en bestemmelse fra forvaltningsmyndighetene om borgernes rettigheter og plikter. De dekker gjerne et spesifikt saksområde, og er også gjerne knytta til en bestemt lov, eller fungerer som klargjøring av forholdet mellom flere lover. Forskriftene skal inneholde tydelig henvisning til lovhjemmel, og det skal også være klart hvilket forvaltningsorgan det er som har gitt dem. Ofte er det spesifisert i lover at nærmere bestemmelser gis i forskrift. Dermed kan et lovmessig prinsipp ligge fast uten av man trenger å endre loven når forutsetningene endres, mens man gjennom forskrift kan justere for eksempel avgiftsnivåer eller andre tiltak ut fra behov. Det betyr også at mens det er Stortinget som bestemmer lovene, som det kan ta lang tid å endre, kan den sittende regjeringa tilpasse anvendelsen av loven gjennom ny forskrift.

Reglene for forskrifter finnes i forvaltningslovens kapittel VII, §§ 37–40.

Før en forskrift vedtas skal berørte parter, både institusjoner, organisasjoner og interessegrupper samt privatpersoner få anledning til å uttale seg i en høringsrunde. Dette kan fravikes dersom det ikke er praktisk gjennomførbart, åpenbart er unødvendig eller det kan vanskeliggjøre gjennomføring. I praksis er det særlig i hastesaker at et forvaltningsorgan kan unnlate å sende ut forslag på høring, men det kan også gjelde for eksempel forskrifter som berører rikets sikkerhet. Når forskriftene er gitt skal den publiseres i Norsk Lovtidend. På nettstedet Lovdata finner man også kobling mellom de enkelte lover og forskriftene som er knytta til dem. Når en forskrift er gitt og publisert i henhold til forvaltningsloven er forvaltningen bundet av den, og kan bare fravike den dersom det uttrykkelig er gitt adgang til det i forskriften eller hjemmelsloven.

Litteratur

• Forskrift