Forstadsbaner

Et av Holmenkollbanens tog i 1938

Foto: Anders Beer Wilse

Forstadsbaner er et fellesnavn på skinnegående kollektivlinjer i Oslo, særlig i tida før T-banen ble oppretta. I dag er det bare Lilleakerbanen og Ekebergbanen som har beholdt sitt særpreg som trikkelinjer ut til forstadsområder, mens de andre er ombygd til T-banedrift. Etter opprettelsen av T-banen i 1960-åra ble betegnelsen særlig brukt om de vestlige linjene, i og med at det bare var øst i byen at man hadde T-bane. Betegnelsen kan også brukes om lokatogene innafor Oslos grenser; disse har omkring fem mil sporlengde ut til Lysaker stasjon i vest, Holmlia stasjon i sør, Høybråten stasjon i øst og Movatn stasjon i nord.

Den første forstadsbanen ble oppretta i 1898 på strekninen Majorstua – Slemdal. Den ble drevet av A/S Holmenkollbanen. Allerede i etableringsåret ble linja forlenga til Holmenkollen, nå Besserud stasjon. Da den ble oppretta frakta den først og fremst folk ut i naturen, men tanken var å oppretta større villaområder langs linja. I 1912 kom den neste linja, fra Majorstua til Smestad. Holmenkollbanen ble også videreført; i 1915 fra Besserud til Holmenkollen, og i 1916 fram til Frognerseteren. Den planlagte endestasjonen ved Øvresetertjern ble aldri bygd, men sporet ble lagt fram dit.

Arbeidet med å føre banene videre fra Majorstua ned mot sentrum starta allerede i 1912. Planen var å anlegge tunnel til Nationaltheatret. Allerede i 1914 måtte man gi opp dette, dels fordi politikerne ikke kom til enighet om hvor stasjonen skulle ligge, og dels fordi arbeidet ble svært kostbart. Det hadde nemlig oppstått store sprekkdannelser i bygninger langs tunnelen, og erstatningskravene var store. Det skulle ha vært stasjon i Homansbyen, men denne ble heller ikke anlagt. I første omgang nøyde man seg med å anlegge Valkyrie stasjon. På grunn av et ras åpna den først i 1928. Stasjonen ble stengt i 1985.

I 1917 kom Ekebergbanen, som gikk mellom Gamlebyen og Sæter. Den fikk spesielle vogner som også kunne kjøre på trikkelinjene nede i byen. Man kom raskt til enighet med Kristiania Sporveisselskab, slik at Ekebergbanen ble ført opp til Stortorvet hvor man kunne gå over på trikken. I 1941 ble linja forlenga til Ljabru.

Lilleakerbanen kom i 1919. Den ble etablert av Kristiania Elektriske Sporvei, og ble kjørt med trikkevogner fra Jernbanetorget til Lilleaker. I 1924 ble det kjøpt inn nye vogner som var mer egna for linja, og den ble skilt ut i selskapet Bærumsbanen. Samme år ble linja forlenga til Bekkestua, og så til Haslum. I 1930 nådde den Kolsås.

For å få en planlagt utvikling av forstadsbanene stifta Aker herred i 1917 selskapet Akersbanerne. Selskapet sto bak Østensjøbanen, som åpna mellom Etterstad og Bryn i 1923 og til Oppsal i 1926. Planen var at den skulle fortsette inn i bykjernen, men Oslo Sporveier motsatte seg dette. Man måtte derfor gå over til trikk på Etterstad. I 1922 begynte selskapet å anlegge Sognsvannsbanen, men i 1924 ble dette arbeidet innstilt. I 1933 kom det i gang igjen, og året etter kunne banen åpne. Men i mellomtida hadde Akersbanerne mista sin betydning, og det ble A/S Holmenkollbanen som drev Sognsvannsbanen da den åpna. Dette selskapet drev også forlengelsen av Smestadbanen, som var ferdig til Røa i 1935. I 1934 åpna også Kjelsåsbanen, som ble drevet av Oslo Sporveier. Akersbanerne ble nedlagt i 1937, da A/S Bærumsbanen tok over drifta av Østensjøbanen. En positiv effekt av dette var at man kom til enighet om videreføring gjennom sentrum, ettersom Bærumsbanen kunne koble den til sin linje til Kolsås.

I 1942 begynte Bærumsbanen å bruke en forbindelseslinje fra Jar til Sørbyhaugen stasjon på Røabanen. Kolsåsbanen ble da ført inn i tunnelen til Nationaltheatret stasjon. Lilleakerbanen ble videreført til Jar, og Røabanen ble forlenga ut i Bærum. Den nådde Grini i 1948, Lijordet i 1951 og Østerås i 1972.

Med innlemmelsen av hele Aker herred i Oslo i 1948 ble de østlige bydelene nye befolkningstyngdepunkter, og behovet for kollektivtransport ble endra. Som følge av dette kom vedtaket om opprettelse av T-banen i 1954. Tanken om gjennomgående linjer hadde man hatt lenge, men nå begynte planlegging og bygging for alvor. I 1966 var tunnelen under byen ferdig, slik at man kunne kjøre fra Jernbanetorget til Helsfyr. Lambertseterbanen, Furusetbanen og Østensjøbanen gikk gjennom denne, og ved Tøyen stasjon var det tilkobling til Grorudbanen. I 1987 ble den gjenåpna Stortinget stasjon knutepunkt mellom de østlige og de vestlige linjene. Den første gjennomgående linja ble Sognsvannsbanen, som åpna for pendeldrift i 1993. I 1995 var sammenkoblinga mellom forstadsbanene og T-banen fullført, slik at alle linjer gikk i pendeldrift. Lilleakerbanen og Ekebergbanen gikk over til trikkenettet.

Kilder

• Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.