Fredriksten festning: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
Linje 58: Linje 58:
Krigen ble de første årene ført i Sveriges østlige rikshalvdel og på kontinentet. Men i [[1716]] var Finland og Baltikum tapt, og Karl XII vendte seg mot Danmark-Norge. Han samlet 40 000 mann og en flåte, og planla først å ta Danmark. Men mildværet tinte isen i Øresund så hæren ikke kunne komme seg over. Dermed var Norge et bedre mål. I [[det første Norgesfelttoget]] ble [[Oslo|Christiania]] tatt den [[22. mars]] 1716, men han klarte ikke å innta Akershus festning. Den svenske hæren flyttet seg inn i Østfold, og den [[12. mai]] etablerte Karl XII sitt hovedkvarter i Berg. Dermed var det duket for et angrep på Fredrikshald og festningen.  
Krigen ble de første årene ført i Sveriges østlige rikshalvdel og på kontinentet. Men i [[1716]] var Finland og Baltikum tapt, og Karl XII vendte seg mot Danmark-Norge. Han samlet 40 000 mann og en flåte, og planla først å ta Danmark. Men mildværet tinte isen i Øresund så hæren ikke kunne komme seg over. Dermed var Norge et bedre mål. I [[det første Norgesfelttoget]] ble [[Oslo|Christiania]] tatt den [[22. mars]] 1716, men han klarte ikke å innta Akershus festning. Den svenske hæren flyttet seg inn i Østfold, og den [[12. mai]] etablerte Karl XII sitt hovedkvarter i Berg. Dermed var det duket for et angrep på Fredrikshald og festningen.  


Kommandanten på festningen var [[Hans Jacob Brun]], som hadde en styrke på 1300 soldater, tohundre mann fra borgervæpningen samt et stadskompani og et frivillig korps på omkring hundre mann hver.
===Angrepet i 1716===
 
{{utdypende artikkel|Angrepet på Fredrikshald 1716}}
 
Kommandanten på festningen var [[Hans Jacob Brun]], som hadde en styrke på 1300 soldater, tohundre mann fra borgervæpningen samt et stadskompani og et frivillig korps på omkring hundre mann hver. Nede i byen ble det reist palisader og batterier, og på havnen lå [[«Defensjonsprammen»]], et flytende batteri med seks kanoner.
 
Natt til [[4. juli]] kom angrepet. Ytre Borgerskanse ble raskt tatt. Soldatene på Fredriksten kom seg i posisjon da alarmklokkene ringte. De meide ned den svenske fortroppen, men hovedstyrken på 1400 mann kom frem til festningen. De ble kastet tilbake fire ganger før tapene var så store at de trakk seg tilbake mot byen, der det raste gatekamper mellom nordmenn og en svensk styrke på omkring 600 mann under oberstløytnant Rutger Fuchs. I firetiden hadde svenskene stort sett kontroll over byen, men det var fortsatt motstand fra norske soldater og borgere. I femtiden trakk de siste norske styrkene opp i festningen. «Defensjonsprammen» begynte å bestryke torget, der svenskene var samlet. Det norske batteriet der hadde blitt fornaglet, slik at det ikke kunne brukes av svenskene. Et par kanoner ble kjørt frem, men mannskapene ble forhindret av den kraftige ildgivningen fra prammen. Samtidig skjøt battieriene på Fredriksten ned i byen.
 
Under kampene oppholdt Karl XII seg i [[Peder Colbjørnsen]]s bolig. På et tidspunkt ble huset truffet av en bombe, og kongen fikk en mindre skade i ansiktet da han ble truffet av en splint. Utendørs var det ikke mye tryggere, da gode norske skyttere lå i skråningen og skjøt mot svenskene. [[Carl Gustav Delwig]], en av svenskenes dyktigste offiserer, ble truffet av en muskettkule i hode og døde umiddelbart.
 
I åttetiden om morgenen ble det sendt bud til festningen, der man bad om ild opphør så de falne kunne begraves. Kommandantens svar var at svenskene fikk trekke seg tilbake, så skulle man ta seg av å få gravlagt de døde. Svenskene prøvde rundt middagstider med et nytt angrep, men dette ble straks slått tilbake og bombardementet økte i intensitet. Peder Colbjørnsen hadde ønsket å skyte byen i brann; haldenserne hadde gode erfaringer med å bruke ild for å jage ut fienden. Det lyktes ikke, og på ettermiddagen ble men enige om å sette fyr på fyen. Tjenestepiken Olaug, som tidligere hadde fornaglet kanonene på torget, ble rodd inn fra prammen for å sette fyr på [[Hans Colbjørnsen]]s hus. Dette var ikke noen idé man plutselig fikk, det var klargjort med strie og håndgranater på loftet. Samtidig satte Peder Colbjørnsens tjenestegutt [[Anders Brønildsen]] fyr på Peder Colbjørnsens og [[William Walcker]]s hus. Ilden spredte seg raskt, og svenskene sto maktesløse. Under flukten falt mange svensker, blant annet generalmajor Schomer.
 
Da svenskene hadde forlatt byen hadde 350 hus brent ned. Festningen var derimot nesten uten skader. Karl XII trakk seg tilbake til [[Torpum]], der han ventet på ammunisjon og beleiringsskyts. Men [[8. juli]] hørte man kanoner som drønnet lenger sør. Det kom bud om hva som hadde skjedd – [[Peter Wessel|Tordenskiold]] hadde senket den svenske flåte i Dynekilen. Karl XII måtte gi opp og trekke seg tilbake til Sverige.
 
==Beleiringen i 1718==
 
{{utdypende artikkel|Beleiringen av Fredriksten 1718}}
{{utdypende artikkel|Karl XIIs død}}
 
I [[1718]] var Karl XII igjen klar for å angripe Norge. Denne gangen var Fredrikshald og festningen blant de første målene. Det ble anlagt løpegraver opp mot festningen. Fortet [[Gyldenløve (Fredriksten)|Gyldenløve]] ble erobret, da dette var en hindring på veien mot Fredriksten. I løpegravene hadde den norske ildgivningen fra festningen en fryktelig effekt. Av omkring 200 mann som oppholdt seg der i løpet av en dag mistet 55 livet. Søndag [[11. desember]] var avstanden mellom de norske og de svenske linjene bare 160 meter. 6000 svenske soldater ventet på å storme så snart kongen gav klarsignal. På festningen hadde [[Barthold Nicolai Landsberg]] en garnison på 1500 mann, hvorav 200 var syke.
 
Karl XII inspiserte løpegravene på kvelden. Ingeniør Maigret kunne fortelle at om åtte dager var festningen under svensk kontroll, men kongen var mer usikker. Den norske ildgivningen ble mer intensit, og lyskuler ble sendt ut for å kunne se svenskene bedre. Ved åttetiden på kvelden gikk Karl XII frem til den forreste løpegraven. Til tross for advarsler fra Maigret krøn han opp på brystvernskråningen for å se på gravearbeidene. Han lå der lenge, inntil klokken 21.15. Da rykket det til i ham, og hodet falt tilbake. Et skudd hadde truffet krigerkongen på venstre side av hodet og drepte ham momentant.
 
Kongens lik ble iført en hvit parykk og en hatt, og lagt under noen soldatkapper. Man fryktet at de svenske soldatene skulle miste motet fullstendig om de fikk vite at kongen var død. Men under bæringen med fra Gyldenløve mistet soldatene båren, og så hvem det var. Liket ble ført til hovedkvarteret i Tistedalen, og [[16. desember]] ble det ført videre til Sverige på en vogn.
 
[[Fredrik av Hessen-Kassel]], som var kongens svoger, tok kommandoen over de svenske styrkene. Krigskassen ble delt mellom generalene, og dagen etter kongens død ble beleiringen hevet og svenskene trakk seg ut av Norge. I Østfold gikk tilbaketrekkingen greit; verre var det i Midt-Norge der Armfeldts styrker kom ut for snøstorm i Tydalsfjellene.
 
==Nye byggearbeider==
 
Etter Store nordiske krig begynte man med nye byggearbeider. Gyldenløve var ødelagt, og måtte settes i stand igjen. Det ble også bygget et takhvelv på provianhuset.  I [[1721]] ble det også fastslått at man måtte reparere Overberget, Borgerskansen og Stortårnet.
 
[[1753]]–[[1756]] ble en ny kommandantbolig reist; den er nå kjent som [[Den gamle kommandantbolig]]. Et nytt provianthus, nå [[Øvre magasin (Fredriksten)|Øvre magasin]] stod ferdig i [[1770]].
 
==Angrepet i 1814==
 
{{utdypende artikkel|Angrepet på Fredriksten 1814}}
 
Ved [[Kielfreden]] ble det fastslått at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Samtidig foregikk et arbeid for norsk selvstendighet, som [[17. mai]] resulterte i en egen norsk [[Grunnloven|grunnlov]]. Den svenske kronprinsen [[Karl III Johan|Karl Johan]] ville ikke gi opp å få kontroll over Norge, og samlet en stor styrke. Fra norsk side var det liten kampvilje, og den norske flotikjen rømte feltet da [[Hvaler]] ble besatt. På Fredriksten festning var man derimot klare til kamp.
 
I [[Enningdalen]] førte små norske styrker under [[Johan Henrik Spørck]] geriljakrig mot svenskene. De klarte å forsinke dem, men overmakten var for stor til å hindre fremrykking. De norske styrkene i Fredrikshald ble ført opp i festningen. [[1. august]] sendte svenskene en parlamentær med anmodning om overgivelse, men kommandanten nektet. Neste dagen var svenskene innen skuddhold, og batteriene på festningen åpnet ild. [[3. august]] truet svenskene med å bombardere byen dersom man ikke overgav seg. Igjen nektet kommandanten. Svenskene forsøkte så å overtale borgerne til overgivelse, men heller ikke dette lyktes. Et forsøk på å få borgerne til å avlegge hyllingsed til den svenske kongen mot at de slapp bombardement ble også avvist. Dermed ble to sjalupper rodd opp i Remmenløpet og to i Sauøysundet, og det ble åpnet ild mot festningen og byen. På Fredriksten besvarte man ilden, men svakt krutt førte til at kulene ikke nådde frem. Et forsøk på å bruke større ladning førte til at en kanon sprengte. Bedre krutt ble funnet frem, og man kunne dermed nå svenskene. I byen slukket det frivillige jegerkorpset branner, mens sivile flyktet fra byen.
 
Neste dag ble byen utsatt for brannbomber. Takket være iherdig innsats fra borgere som var igjen og sjømenn ble Nordsiden reddet fra å bli flammenes rov. Borgerne bad om våpenhvile et døgn. Kronprinsen kunne gå med på dette, hvis de underkastet seg den svenske kongen. Det norske svaret på dette var at da kunne man bare fortsette å skyte, og borgerne kunne hjelpe til med å spre brannene slik de hadde gjort før når det var svensker i landet. Karl Johan ble rasende, men tilslutt ble det laget en underkastelsestraktat basert på Kieltraktaten som var akseptabel for begge parter.
 
[[5. august]] forsøkte svenskene nok en metode, da general Ohme fikk beskjed om at han ville bli hengt som opprører om han fortsatte forsvaret. Også dette ble avvist av nordmennene. Den svenske ildgivningen fortsatte, og [[8. august]] åpnet man ild fra åtte morterer på Sauøya. Dette hadde en fryktelig effekt på festningen, og så mange kanoner som mulig ble kjørt frem for å bringe batteriet på Sauøya til taushet. I flere timer ble de beskutt inntil skogen som dekket batteriet var borte og selve batteriet kunne utslettes.


==Kommandanter==
==Kommandanter==

Sideversjonen fra 15. mar. 2008 kl. 17:18

Fredriksten festning i Halden, sett fra havnen.
Foto: Ulf Larsen
Fredriksten festning
Foto: Ulf Larsen

Fredriksten er en festning i Halden (byen het Fredrikshald fra 1665 til 1928). Forsvarsverk der festningen ligger i dag ble bygget i årene 1640-45 i forbindelse med Hannibalfeiden. Selve Fredriksten festning ble påbegynt i 1661 og er oppkalt etter den dansk-norske kongen Frederik III (1609-1670). Festningsanlegget slik det fremstår i dag er i hovedsak et resultat av utbygging på 1660- og 1670-tallet som følge av at Frederikshald ble grenseby etter at det tidligere norske området Bohuslen ble svensk territorium i 1658. Det var tapet av Båhus festning til Sverige og de tre svenske angrepene på Halden i 1658 -59 og -60 som hovedsakelig førte til at danskekongen så nødvendigheten av en ny og sterk festning. Festningen ble beleiret hele seks ganger, men aldri inntatt ved storm. Den svenske kongen Karl XII falt ved festningen den 11. desember 1718 under den svenske beleiringen.

Etter Karlstadkonvensjonen i 1905 ble festningen nedlagt som krigsfestning. Inntill nylig holdt Forsvarets Forvaltningsskole til på festningen. I dag er festningen åpen for alle, og en rekke museer er å finne i indre festning og området bak festningen er brukt til konserter og andre kulturarrangementer. I 2005 ble festningen brukt som kulisser til en opera (Aurora) i forbindelse med feiringen av unionsoppløsning. Det arbeides nå for å få etablert en årlig opera/ musikkteaterfestival på området.

Creetzensten

Arkeologiske undersøkelser viser at det kan ha vært festningsverker på høyden lenge før Fredriksten festning ble reist. Det er nemlig spor etter en bygdeborg der, og høyden er også et naturlig sted å legge en slik borg.

De første moderne festningsverkene på høyden kom på plass da Hannibal Sehested så at Halden lå strategisk plassert ved et eventuelt svensk angrep på Norge. Høsten 1644 ble 360 soldater innkvartert i ladestedet, og man reiste et palisadeverk mot sørsiden. Tidlig i 1645 ble det også reist palisadeverk på andre sider av Halden. I mars 1645 fikk så fire tømmermenn i oppdrag å reise et blokkhus og kanonstillinger på høyden. Dette fikk navnet Creetzensten, og lå der Klokketårnet nå står. Navnet kom fra lederen for byggearbeidene, obertløytnant Bendix Creetz.

Ettersom krigen sluttet i 1646 ble det ikke bygget noe mer på høyden. Så lenge Båhuslen var en del av Danmark-Norge var det ikke behov for noe sterkere festningsanlegg i Halden. Krigen som brøt ut 1. juli 1657 skulle endre på dette. Svenske styrker var på god vei til å ta kontroll over hele Danmark, og Frederik IIIs eneste utvei var å akseptere freden i Roskilde den 26. februar 1658. Dermed gikk både Båhuslen og Trondhjems len tapt. Grensen mellom Norge og Sverige var dermed flyttet opp til Iddefjorden.

Bjelkefeiden

Første angrep

Den neste krigen brøt raskt ut. Under Bjelkefeiden ble Halden angrepet flere ganger. Generalmajor Harald Stake ledet en svensk styrke på rundt 1200 ryttere og 275 fotsoldater, som i september 1658 nådde Halden. Allerede før de hadde kommet frem til ladestedet slet den svenske styrken. De hadde bare nok ammunisjon til åtte skudd per mann, været var forferdelig og bøndene hadde stukket til skogs med husdyrene slik at det var vanskelig å finne mat. 15. september slo de leir ved Iddesletten. I Halden slepte man to kanoner fra defensjonsskipet «St Peder» opp på høyden, og støpte kanonkuler av bly. Det var bare omkring 700 mann til å forsvare den enkle festningen, hvorav rundt 400 var soldater og resten frivillige borgere, bønder og arbeidere uten militær trening. På morgenen den 16. september rykket Stake frem til Risum, der Overberget nå ligger. Tolleren Mathias Bjørn var ildleder på høyden, og styrte kanonmannskapene godt. De to kanonene gjorde merkbare innhogg i de svenske rekkene, og norske soldater skjøt med håndvåpen fra skrentene rundt. Det første angrepet ble slått tilbake, og deretter to angrep til. På ettermiddagen kom forsterkninger fra Smaalenske Regiment i Fredrikstad, og svenskene slo retrett da korpsmusikken gjallet i gatene. Stake trakk seg tilbake til Bohuslän. Ingen av sidene hadde lidd store tap.

Måneden etter ble en ekspedisjonsstyrke sendt ut fra Halden for å gå inn i Bohuslän. 2400 mann under Jørgen Bjelke krysset grensen, og plyndret i syv-åtte uker. Tilbake i Halden gikk Bjelke sammen med Tønne Huitfeldt og Pedre Olsen Nordmand i gang med å forsterke festningsverkene. Det ble anlagt en skanse på Sauøya, bolighus ble ombygget til en slags blokkhus og gater ble sperret med trær.

Andre angrep

I februar 1659 kom Stake igjen til Halden. Han hadde nå 4000 mann, 1200 hester og artilleri. Skjeberg ble plyndret, og ni kompanier med ryttere og dragoner ble sendt for å ta Fredrikstad. På grunn av snødekkede veier måtte planen oppgis, og styrkene samlet seg i stedet på Berg. Stake bad garnisonen i Halden om å overgi seg, men de nektet. 4. februar marsjerte svenskene mot ladestedet, denne gang fra den andre siden. Svenskene ble igjen slått tilbake, ikke minst på grunn av kanonene på Creetzensten. Stake måtte forsøke å krysse isen, men åpnet seg da for kraftig norsk ildgivning. Imens hadde borgere i Halden satt fyr på sine egne hus. Svenskene måtte komme seg over en smal bro, og dette ble en ren massakre da de forreste støtte på norske soldater mens de bakerste presset på; svenskene hadde satt seg selv i en skrustikke mellom brannen og norske soldater. Mange kom seg unna, og Stake hadde planer om å angripe igjen neste dag, men måtte gi opp dette.

Utvidelse av festningen

Etter kampene var det klart for Huitfeldt at det var nødvendig å bygge en langt sterkere festning i Halden etter at den ble en grenseby. Arbeidet startet allerede i februar–mars 1659. Palisadene ved Gammelporten ble utbedret, og på Creetzensten ble det reist et nytt blokkhso og anlagt flere skanser og batterier. Braadlandskansen og Rolandskansen ble også bygget, og det ble reist en kurtine mellom dem. Vest og nedenfor Rolandskansen reiste man et halvlukket verk, kalt Christianopel etter oberstløytnant Christian Lemwig som anla den.

Borgerskansen er muligens fra denne tiden, men kan også ha blitt påbegynt tidligere. Det var ikke en vanlig skanse, men en linje bestående dels av palisadeverk og dels av steinmur som strakk seg fra området nær kirken til fjellskråningen. Skansen Dragen ble anlagt omtrent der Overdragen nå står. Creetzensten ble et tydelig midtpunkt i festningsverkene, mens de andre skansene var utenverker. Det ble også anlagt noen mindre skanser, som Øglen omtrent der Lynetten nå ligger, og Pas på ved venstre fløy av Braadlandskansen. På sommeren kom Georgsskansen, der Prins Georgs bastion ligger, og lette forskansninger på Risumberget, som nå kalles Overberget.

Tredje angrep

Utdypende artikkel: Beleiringen av Halden 1660

Det siste forsøket på å ta Halden under Bjelkefeiden kom i januar 1660. Denne gangen ble styrkene, omkring 5000 mann hvorav 3000 ryttere, ledet av feltmarskalk Lars Kagg. Harald Stake og Gustav Horn var med i ledelsen. Denne gangen forsøkte de seg ikke på å storme direkte, men beleiret festningen i stedet. Beleiringen skulle var i seks uker, med Tønne Huitfeldt som kommandant på Creetzensten. Blant offiserene var Christian Holberg (Ludvig Holbergs far) og Peder Olsen Normand. Det innledende angrepet mot utenverkene kom 14. januar. Kagg rettet flere mindre angrep mot utenverkene. Etter at kampene hadde rast noen timer begynte beleiringen.

Byen og festningen ble i lang tid utsatt for kraftig artilleriild. Omkring 2500 kanonkuler, 93 granater og 9 fyrboller ramte ladestedet i løpet av tiden beleiringen varte. De norske tapene av liv var små, men de økonomiske tapene var betydelig, ikke minst fordi svenskene brant en rekke gårder og alle sagene i Tistedalen da de trakk seg tilbake. Beleiringen endte den 21. februar, da Kagg bestemte seg for å trekke styrkene tilbake før isen på Iddefjorden ble usikker. På vei mot fjorden mottok han bud om at kong Karl X Gustav var død, noe som medførte at krigen endte.

Fredriksten bygges

Den 28. juli 1660 utstedte Frederik III et kongebrev der det ble befalt at en festning skulle bygges i Halden, og at den skulle ha navnet Fredriksten. Byggingen startet august 1661 med murmester Fabian StangAkershus slott som byggeleder.

Festningen ble tegnet av Willem Coucheron. Frontene på den nye festningen skulle ligge mer eller mindre parallelt på to bergrygger, slik at det ble dannet en beskyttet borggård mellom dem. I øst og vest skulle man stenge av med kurtiner. I vest måtte den legges lenger ned i skråningen enn man hadde planlagt, fordi man da fikk en brønn innenfor muren. Citadellet fikk en femkantet plan slik det skulle ha, men tilpasningene til det vanskelige terrenget førte til at den avviker fra den opprinnelige planen.

Murene ble bygget ved at gråstein ble brukt til et indre og et ytre murskall. Mellom disse ble det fylt med mindre stein og kalk. Bøndene i Idd og Marker leverte det meste av steinen, og på det meste ble det levert 1200&nash;1300 lass i året. Kalkstein til hjørner og porter ble hentet fra Kommersøya utenfor Holmestrand. I 1664 og 1665 var opptil 400 mann i arbeid på festningen, mens det i 1667 ikke var mer enn omkring seksti mann. I 1671 var den første byggeperioden over. Den indre utbyggingen var da langt fra fullført, og man anla midlertidige kanonstillinger for å få plass til tolv kobberkanonen, tolv jernkanoner og en morter. Kommandantboligen ble reist i 1665. Den skulle egentlig ha vært et standsmessig hus, men Tønne Huitfeldt måtte nøye seg med en enkelt trehus.

Mens Gyldenløvefeiden krevde ressurser i årene 16751679 ble det gjort lite på festningen. Peder Olsen Normand ledet en utbedring av Borgerskansen. I februar 1682 begynte så neste byggeperiode. Stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve og feltmarskalk Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg stod bak dette. De erstattet de midlertidige kanonstillingene med permanente, og brystvern av tre ble erstattet med nye av torv. En del fjell ble sprengt vekk for å få bedre sikt og videre skytevinkler slik at stormangrep lettere kunne stoppes. Overdragen ble ferdigstilt, Prinsens bastion videreutviklet, Overkongen ombygget, man begynte med ombyggingen av Underkongen, kurtinene ble utbedret, Dronningens bastion med et stort kruttårn og Prins Georgs bastin med et mindre ble reist, og det ble laget hvelvinger for bakeri og bryggerhus. Det ble også gjort mye med utenverkene: Stortårnet fra 1682, Donkjonen og Gyldenløves tårn fra 1683, et batteri i Borgerskansen og De Tettauske Verker. I 1701 endte denne byggeperioden. På det tidspunkt hadde festningen hele 110 kanoner og åtte fyrmørsere.

I 1701 tiltrådte P.J. Wilster som sjef for Fortifikasjonsetaten, mens Joachim Friderich von Arentzwald ble festningskommandant. De to var skjønt enige om at det måtte lafes en plan for videre utvikling av Fredriksten. Det ble oppnevnt en kommisjon, og i 1704 kom et forslag om utbygginger til en kostnad av 150–000 riksdaler. Slike summer var det ikke aktuelt å bevilge, men man fikk en del midler og fra 1705 til 1709 ble en del prosjekter gjennomført. Enveloppen ble bygget ut mellom Østre Ravelin og Donjonen, og det ble oppført en ny mur innenfor Langelinje. Det var også en del mindre arbeider og en styrking av murene mot nord.

Store nordiske krig

Store nordiske krig brøt ut i 1709. Festningen var da langt fra ferdig. Kanskje mest kritisk var manglene ved batteriene, som medførte at ikke alle kanoner var stilt opp. En del brystvern manglet man også. For å kunne styrke garnisonen ble det oppført en stor brakke i Borgerskansen, med plass til omkring 600 mann og mulighet for å lagre korn på loftet. I krigsårene arbeidet man en del med å skifte ut treverk i palisader og batterier.

Krigen ble de første årene ført i Sveriges østlige rikshalvdel og på kontinentet. Men i 1716 var Finland og Baltikum tapt, og Karl XII vendte seg mot Danmark-Norge. Han samlet 40 000 mann og en flåte, og planla først å ta Danmark. Men mildværet tinte isen i Øresund så hæren ikke kunne komme seg over. Dermed var Norge et bedre mål. I det første Norgesfelttoget ble Christiania tatt den 22. mars 1716, men han klarte ikke å innta Akershus festning. Den svenske hæren flyttet seg inn i Østfold, og den 12. mai etablerte Karl XII sitt hovedkvarter i Berg. Dermed var det duket for et angrep på Fredrikshald og festningen.

Angrepet i 1716

Utdypende artikkel: Angrepet på Fredrikshald 1716

Kommandanten på festningen var Hans Jacob Brun, som hadde en styrke på 1300 soldater, tohundre mann fra borgervæpningen samt et stadskompani og et frivillig korps på omkring hundre mann hver. Nede i byen ble det reist palisader og batterier, og på havnen lå «Defensjonsprammen», et flytende batteri med seks kanoner.

Natt til 4. juli kom angrepet. Ytre Borgerskanse ble raskt tatt. Soldatene på Fredriksten kom seg i posisjon da alarmklokkene ringte. De meide ned den svenske fortroppen, men hovedstyrken på 1400 mann kom frem til festningen. De ble kastet tilbake fire ganger før tapene var så store at de trakk seg tilbake mot byen, der det raste gatekamper mellom nordmenn og en svensk styrke på omkring 600 mann under oberstløytnant Rutger Fuchs. I firetiden hadde svenskene stort sett kontroll over byen, men det var fortsatt motstand fra norske soldater og borgere. I femtiden trakk de siste norske styrkene opp i festningen. «Defensjonsprammen» begynte å bestryke torget, der svenskene var samlet. Det norske batteriet der hadde blitt fornaglet, slik at det ikke kunne brukes av svenskene. Et par kanoner ble kjørt frem, men mannskapene ble forhindret av den kraftige ildgivningen fra prammen. Samtidig skjøt battieriene på Fredriksten ned i byen.

Under kampene oppholdt Karl XII seg i Peder Colbjørnsens bolig. På et tidspunkt ble huset truffet av en bombe, og kongen fikk en mindre skade i ansiktet da han ble truffet av en splint. Utendørs var det ikke mye tryggere, da gode norske skyttere lå i skråningen og skjøt mot svenskene. Carl Gustav Delwig, en av svenskenes dyktigste offiserer, ble truffet av en muskettkule i hode og døde umiddelbart.

I åttetiden om morgenen ble det sendt bud til festningen, der man bad om ild opphør så de falne kunne begraves. Kommandantens svar var at svenskene fikk trekke seg tilbake, så skulle man ta seg av å få gravlagt de døde. Svenskene prøvde rundt middagstider med et nytt angrep, men dette ble straks slått tilbake og bombardementet økte i intensitet. Peder Colbjørnsen hadde ønsket å skyte byen i brann; haldenserne hadde gode erfaringer med å bruke ild for å jage ut fienden. Det lyktes ikke, og på ettermiddagen ble men enige om å sette fyr på fyen. Tjenestepiken Olaug, som tidligere hadde fornaglet kanonene på torget, ble rodd inn fra prammen for å sette fyr på Hans Colbjørnsens hus. Dette var ikke noen idé man plutselig fikk, det var klargjort med strie og håndgranater på loftet. Samtidig satte Peder Colbjørnsens tjenestegutt Anders Brønildsen fyr på Peder Colbjørnsens og William Walckers hus. Ilden spredte seg raskt, og svenskene sto maktesløse. Under flukten falt mange svensker, blant annet generalmajor Schomer.

Da svenskene hadde forlatt byen hadde 350 hus brent ned. Festningen var derimot nesten uten skader. Karl XII trakk seg tilbake til Torpum, der han ventet på ammunisjon og beleiringsskyts. Men 8. juli hørte man kanoner som drønnet lenger sør. Det kom bud om hva som hadde skjedd – Tordenskiold hadde senket den svenske flåte i Dynekilen. Karl XII måtte gi opp og trekke seg tilbake til Sverige.

Beleiringen i 1718

Utdypende artikkel: Beleiringen av Fredriksten 1718

Utdypende artikkel: Karl XIIs død

I 1718 var Karl XII igjen klar for å angripe Norge. Denne gangen var Fredrikshald og festningen blant de første målene. Det ble anlagt løpegraver opp mot festningen. Fortet Gyldenløve ble erobret, da dette var en hindring på veien mot Fredriksten. I løpegravene hadde den norske ildgivningen fra festningen en fryktelig effekt. Av omkring 200 mann som oppholdt seg der i løpet av en dag mistet 55 livet. Søndag 11. desember var avstanden mellom de norske og de svenske linjene bare 160 meter. 6000 svenske soldater ventet på å storme så snart kongen gav klarsignal. På festningen hadde Barthold Nicolai Landsberg en garnison på 1500 mann, hvorav 200 var syke.

Karl XII inspiserte løpegravene på kvelden. Ingeniør Maigret kunne fortelle at om åtte dager var festningen under svensk kontroll, men kongen var mer usikker. Den norske ildgivningen ble mer intensit, og lyskuler ble sendt ut for å kunne se svenskene bedre. Ved åttetiden på kvelden gikk Karl XII frem til den forreste løpegraven. Til tross for advarsler fra Maigret krøn han opp på brystvernskråningen for å se på gravearbeidene. Han lå der lenge, inntil klokken 21.15. Da rykket det til i ham, og hodet falt tilbake. Et skudd hadde truffet krigerkongen på venstre side av hodet og drepte ham momentant.

Kongens lik ble iført en hvit parykk og en hatt, og lagt under noen soldatkapper. Man fryktet at de svenske soldatene skulle miste motet fullstendig om de fikk vite at kongen var død. Men under bæringen med fra Gyldenløve mistet soldatene båren, og så hvem det var. Liket ble ført til hovedkvarteret i Tistedalen, og 16. desember ble det ført videre til Sverige på en vogn.

Fredrik av Hessen-Kassel, som var kongens svoger, tok kommandoen over de svenske styrkene. Krigskassen ble delt mellom generalene, og dagen etter kongens død ble beleiringen hevet og svenskene trakk seg ut av Norge. I Østfold gikk tilbaketrekkingen greit; verre var det i Midt-Norge der Armfeldts styrker kom ut for snøstorm i Tydalsfjellene.

Nye byggearbeider

Etter Store nordiske krig begynte man med nye byggearbeider. Gyldenløve var ødelagt, og måtte settes i stand igjen. Det ble også bygget et takhvelv på provianhuset. I 1721 ble det også fastslått at man måtte reparere Overberget, Borgerskansen og Stortårnet.

17531756 ble en ny kommandantbolig reist; den er nå kjent som Den gamle kommandantbolig. Et nytt provianthus, nå Øvre magasin stod ferdig i 1770.

Angrepet i 1814

Utdypende artikkel: Angrepet på Fredriksten 1814

Ved Kielfreden ble det fastslått at Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Samtidig foregikk et arbeid for norsk selvstendighet, som 17. mai resulterte i en egen norsk grunnlov. Den svenske kronprinsen Karl Johan ville ikke gi opp å få kontroll over Norge, og samlet en stor styrke. Fra norsk side var det liten kampvilje, og den norske flotikjen rømte feltet da Hvaler ble besatt. På Fredriksten festning var man derimot klare til kamp.

I Enningdalen førte små norske styrker under Johan Henrik Spørck geriljakrig mot svenskene. De klarte å forsinke dem, men overmakten var for stor til å hindre fremrykking. De norske styrkene i Fredrikshald ble ført opp i festningen. 1. august sendte svenskene en parlamentær med anmodning om overgivelse, men kommandanten nektet. Neste dagen var svenskene innen skuddhold, og batteriene på festningen åpnet ild. 3. august truet svenskene med å bombardere byen dersom man ikke overgav seg. Igjen nektet kommandanten. Svenskene forsøkte så å overtale borgerne til overgivelse, men heller ikke dette lyktes. Et forsøk på å få borgerne til å avlegge hyllingsed til den svenske kongen mot at de slapp bombardement ble også avvist. Dermed ble to sjalupper rodd opp i Remmenløpet og to i Sauøysundet, og det ble åpnet ild mot festningen og byen. På Fredriksten besvarte man ilden, men svakt krutt førte til at kulene ikke nådde frem. Et forsøk på å bruke større ladning førte til at en kanon sprengte. Bedre krutt ble funnet frem, og man kunne dermed nå svenskene. I byen slukket det frivillige jegerkorpset branner, mens sivile flyktet fra byen.

Neste dag ble byen utsatt for brannbomber. Takket være iherdig innsats fra borgere som var igjen og sjømenn ble Nordsiden reddet fra å bli flammenes rov. Borgerne bad om våpenhvile et døgn. Kronprinsen kunne gå med på dette, hvis de underkastet seg den svenske kongen. Det norske svaret på dette var at da kunne man bare fortsette å skyte, og borgerne kunne hjelpe til med å spre brannene slik de hadde gjort før når det var svensker i landet. Karl Johan ble rasende, men tilslutt ble det laget en underkastelsestraktat basert på Kieltraktaten som var akseptabel for begge parter.

5. august forsøkte svenskene nok en metode, da general Ohme fikk beskjed om at han ville bli hengt som opprører om han fortsatte forsvaret. Også dette ble avvist av nordmennene. Den svenske ildgivningen fortsatte, og 8. august åpnet man ild fra åtte morterer på Sauøya. Dette hadde en fryktelig effekt på festningen, og så mange kanoner som mulig ble kjørt frem for å bringe batteriet på Sauøya til taushet. I flere timer ble de beskutt inntil skogen som dekket batteriet var borte og selve batteriet kunne utslettes.

Kommandanter

År Kommandant Merknader
16611677 Tønne Huitfeldt
16771683 Eilerich Jensen Wisborg Avbrudd 1678–1679
16781679 Frierich Otto Budde Parallelt med Wisborg
16831699 Joachim Caspar von Rappe
16991701 Henning Mathias Pogrell
1701 Barthold Henrich Lützow
17011704 Joachim Friderich von Arentzwald
1704 Ernst von Waldau Interimskommandant 21. mars–17. mai 1704
17041707 Hans Friderich Leegel
1707 Ernst von Waldau
17071709 Conrad Schlösser
17091717 Hans Jacob Brun
1716 Johan Henrich von Bippen Midlertidig kommandant i to perioder, 3. juli–28. august og 2. oktober–21. november
17171727 Barthold Nicolai von Landsberg
17271749 Jacob Wilhelm Stuart
17491750 Poul de Beenfeldt
17501753 Christian Friderich Reichau
17531758 Georg Friderich von Krogh
17581765 Johan Wibe von der Osten
17651768 Reinhard von Eppingen
17681770 Frederik Gottchalk Haxthausen
17701772 Christopher Fredrik von Ingenhaeff
17721790 Johan Fredrik von der Maas
17901803 Johan Frederich von Mansbach
18031810 Prins Christian August
18101815 Johan Andreas Cornelius von Ohme
18151816 Johan Hübner von Holst
18171837 Palle Røhmer Fleischer
18371847 Carl von Mansbach
18471853 Hans Glad Bloch
18531868 Christian Frederik Michelet
18681873 Johan Georg Boll Gram
18731877 Adolph Fredrik Munthe
18781882 Lars Marius Bing Broch
18821890 Christian Semb Grimsgaard
18901899 Hans Jacob Theodor Wilhelm Ræder
18991902 Ole Hansen
19021906 Olaf Færden
19061907 Wilhelm Sørensen
19071916 Just Kristian Bing Ebbesen
19161925 David Vogt
19251928 Fredrik Oscar Brandt
19281933 Gustav Peder Grüner
19331935 Robert Shaw Melhuus
19351939 Christian Fredrik Bruusgaard
19391940 Carl Johan Erichsen
19401945 Under tysk kommando
19451947 Ingen kommandant tilsatt
19471950 Gunnar Spørck
19511955 Olaf Helset
19551956 Aage Rosenquist Pran
19561957 John T. Hagle
19571958 Nils Hansteen Henningsmoen
19581963 Lauritz Guttorm Bryhn
19631967 Th. D. Unneberg
19671972 Leif Crawford Rolstad
19721976 Rolf Rynning Eriksen
19761982 Ingebrigt Solum
19821987 Jon Borthen
1987–? Olav Risøen Nagell
? ?
2008 Dag Strømsæther

Se også

Litteratur

Jacobsen, Frank Kiel, Fredriksten - Festning med ærerik historie, Cappelen, Oslo 1988, ISBN 82 02 11688 0

Eksterne lenker

Commons
Wikimedia Commons har multimedia relatert til Fredriksten festning. Commons er et felles medialager for Wikimedia.