Gamle kongevei gjennom Koppang

Den gamle kongeveien gjennom Koppang var en del av middelalderens veinett. Dette veinettet, omhandlet av Magnus Lagabøtes landslov av 1274, bestod av uplanerte ride- og kløyveveier. En slik gammel middelaldervei har opprinnelig gått oppover bakkene fra Glomma. Denne ble brukt av pilegrimer som vandret til fots på botsvandring til Nidaros.

På 1500-tallet kom folk ridende på hesteryggen, og «Allfarveien» langs Glomma var på denne tida bare en ridesti. Vinterstid foregikk trafikken med hest og slede på den islagte elva. Den kongelige forordningen fra 1636 beordret embetsmennene «aa utbedre de Allfare Veie» for hest og vogn. Dette gikk imidlertid smått, og i 1665 ble det utnevnt embeter for Generalveimestre. Denne ordningen varte til 1824, og de viktigste veiene ble i denne perioden kalt Kongeveier, de øvrige Bygdeveier.

Både utbedring og vedlikehold ble pålagt bøndene som en plikt, men med minimale pengemidler til rådighet. Veiene ble derfor bygd på enkleste og billigste måte, og ofte med liten kunnskap om veibygging. Som regel fulgte man de gamle ridestiene, noe som ga mange og bratte kneiker, og store høydeforskjeller.

Fra Elverum gikk veien på østsida av Glomma og opp til Rena, herfra langs vestbredden opp til Skaterud, der den krysset over Koppangsjordet rett sør for Bakkengardene. Videre fortsatte veien oppover Moraveien til Akre i Rendalen og sida nordover til Tynset, Røros og Trondheim.

I takt med tida har veien gradvis blitt bedret, rettet ut, lagt om og gjort kjørbar for hest og vogn. Fra ca 1850 valgte man å legge veien langs østsida av Kjemåa fra Bakken småskole og opp til fylkesveien rett sør for den gamle inntaksdammen til Kjemåa kraftverk.

Den gamle parsellen mellom Koppangshammeren gard og Bakken småskole ble for bratt, gikk ut av bruk og grodde igjen.