Gamlebyen (Oslo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
I 1860 var det fortsatt bare spredt bebyggelse i Gamlebyen.
I 1900 hadde det kommet langt flere bygninger i området.

Gamlebyen er et område i Bydel Gamle Oslo i den østlige delen av Oslo sentrum. Det grenser mot Ekebergåsen, Grønland, Galgeberg og Bjørvika, og er det opprinnelige sentrum i byen.

Oslo feiret sitt tusenårsjubileum i 2000, men arkeologiske undersøkelser tyder på at byen er enda noen år eldre. Bybebygggelsen oppstod antagelig i andre halvdel av 900-tallet.

I 1314 ble Oslo landets hovedstad. Håkon V Magnusson hadde vært hertug i området og hadde sitt hertugsete i Oslo. Da han fikk kongsmakt i 1299 ble Oslo landets kongssete. Men først i 1314, da han gav han kansleren i Mariakirken rikets segl til evig tid, overtok Oslo som rikshovedstad etter Bergen.

Man finner steinruiner som skriver seg helt fra 1100-tallet i Gamlebyen. Både kongsgården med Mariakirken og Clemenskirken (Oslo), og bispeborgen og Hallvardskatedralen har satt spor etter seg. Det er også rester av noen av de gamle gateløpene.

I 1624 ble Oslo rammet av en tredagers bybrann. Kongen bestemte at byen skulle gjenreises på den andre siden av Bjørvika, med sentrum i Kvadraturen. Den fikk da navnet Christiania etter etter Christian IV. Det gamle sentrum var fortsatt kjent som Oslo. Omkring 1627 ble det gamle byområdet også kalt Gamlebyen. Da Oslo fikk tilbake sitt gamle navn i 1925 ble Gamlebyen det offisielle navnet på bydelen.

Det finnes noe bevart bebyggelse fra 1700-tallet, med Oslo Ladegård og Saxegården som de mest kjente bygningene. Førstnevnte står på ruinene av bispeborgen. Det meste av dagens bebyggelse er fra slutten av 1800-tallet da det var omfattende byggeaktivitet i området. På 1900-tallet ble deler av utgravningsområdene med ruiner fra middelalderen lagt ut som parker.

Kulturminner