Granatfunn på Engenes

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 30. mar. 2019 kl. 23:40 av Gunnar E. Kristiansen (samtale | bidrag)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
«Granat-gutten» Rune Tøllefsen foran inngangen til tunellen, som han renska opp for å komme til og se «skatten» på Engenes. Tunellen var 2 km. lang

Det ble funnet 82 sprenggranater der tyskerne hadde bygd Engenes fortAndørja i Ibestad kommune i Troms.

Da den tyske nasjonalsosialismen var nedkjempet ble det iverksatt ryddeaksjoner over hele Norge for å få skrotet stillinger og våpen fra bolverket mot bolsjevismen.

Slik ble granatene funnet inne i en 2 km. lang tunell der Engenes fort hadde vært
Foto: Tor Halmø - Harstad Tidende

Ikke alle forsvarsverk ble sanert. Norges forsvar var ikke helt «oppdatert» da tyskerne kom, og da flere av de stillingene som ble bygd under krigen ble funnet brukbare til å forsvare demokratiet med fikk disse stå, og seinere ytterligere modernisert. Men Engenes-fortet på Andørja i Ibestad ble vedtatt sanert. Denne jobben ble overlatt Høvding Skipsopphugging, som hadde ekspertisen og personellet for å få gjort jobben med å fjerne skrot og ta vare på det som skulle bli til nytt armeringsjern eller metall-foringer og andre nyttige ting i gjenoppbyggingen av landet.

Hver granat som skulle ut av tunellen der Engenes fort hadde vært,veide om lag 60 kg
Foto: Tor Halmø - Harstad Tidende

Overlevering

Læreren på Årbostad, Sigurd Hammer, som da var ordfører i Ibestad, fungerte som tolk under tyskernes overlevering av Engenes fort til hjemmefrontens lokale folk med Ingvar Halmø i spissen i de begivenhetsrike mai-dagene i 1945.

Den tyske batterisjefen ga detaljerte anvisninger på hvor de forskjellige «herligheter» befant seg. Lærer Hammer fortalte at det var blitt gitt nøyaktige forklaringer. «Omvisningen» på anlegget; ved kanonstillingene, i bunkers, brakker, lagerrom og tuneller hadde tatt om lag et par timers tid. Det hersket fullkommen «tysk orden»; intet var overlatt tilfeldighetene. Det ble og overlevert spesifiserte lister på hvor dette og hint befant seg. Listene, sammen med kart over hvor minefeltene befant seg, ble tatt vare på av hjemmefronten. Her var verdier for hundretusener, hadde ordføreren uttalt i et skriv, derfor var det også all grunn til å holde vakt på området.

Ung forskertrang?

Så var det at den da 15 år gamle Rune Tøllefsen fra Årbostad på Andørja, ved en tilfeldighet oppdaget et formidalbelt lager av granater på området der fortet hadde vært. Dette skjedde en høstdag i 1986; 41 år etter at «alt» var fjernet. Heldigvis hadde ungdommen åndsnærværelse nok til ikke å begynne å tukle med spreng-granatene som han fant inne i en to kilometer dype tunnel, som var delvis skjult av spreng-steiner og gammel betong fra kanonfundamentene som «Høvding» hadde skutt bort etter å ha fjernet lavettene kanonene sto på.

Dårlig arbeid

Andre verdenskrig ble ei tung bør å bære, og byrdene ble også store etter hvert som oppryddinga skred fram. Men hva som befordret at granatene inne i fjell-tunellen verken var blitt angitt eller funnet i forbindelse med oppdraget Høvding ble tildelt, står som litt av et mysterium. En forklaring kan selvfølgelig være at da sprengningsarbeidet ble utført der fjell og betong ble kastet omkring, så kan de massene som ble kastet rundt ha tildekket åpningen til ammunisjonslageret som lå nært inntil en av lavettene. Etter en tid kan så noe av dette blitt stuket rundt og derved delvis avdekket tunnelåpningen. Men dette forklarer likevel ikke hvorfor lageret ikke var opplyst i den tyske batterisjefens rapport til hjemmefronten i mai 1945.

På den annen side så kan dette ha vært opplyst, men blitt misoppfattet av de som mottok rapportene. Ja, for det kan ikke finnes noen fornuftsmessig forklaring på at tyskeren skulle ha unnlatt å rapportere noe av det han ga fra seg.

Ryddejobb

20. oktober 1986 ankom sprengstoffekspertene fra Bjerkvik for å rydde opp i sprengstoffet, som hadde ligget der uten noens kjennskap og som nå, til lokalbefolkningens store lettelse, skulle fjernes. Soldatene var ledet av kaptein Knut Andreassen fra Harstad. Etter å ha utvidet tunnelåpningen ved å fjerne betongstein og annet materiale, ble 82 sprenggranater, etter hvert løftet fram gjennom tunnelåpningen. Vel framme «i dagen» konstaterte kaptein Andreassen at granatene, som i det vesentlige var produsert på Skoda-fabrikkene i Tsjekkoslovakia, var fullt brukbare. Det ga i sin tur støtet til at 10 av de mer enn 60 kilos granatene ble sendt til marinemuseet i Horten, hvor de fortsatt skal befinne seg.

Resten av sprengstoffet – som i sin reine form veide ca. 600 kg ble så opplagret og klargjort for videre transport. De skulle antagelig føres til Sørskogen skytefelt i Bardu for destruksjon. For på Andørja var det etter kaptein Andreassens mening, små muligheter for å finne et egnet detonasjonssted.

Engenes-folket var lettet over å få uhumskhetene fjernet fra området som til vanlig var et yndet turterreng – og som fordi ammunisjonslageret var helt ukjent, heller ikke hadde vært avsperret.

Kjempesmell!

To dager seinere kunne rev og rype sammen med et oppbud av pressefolk og unge soldater bivåne at våpenlageret fra Engenes gikk av i to kjempesmell i Kobberudskaret i Sørskogen skytefelt. Smellene kunne høres ut over halve Bardu kommune.

Et lass granater er ankommet Sørskogen i Bardu kommune.
Foto: Asbjørn Kristoffersen - Harstad Tidende

Granatene var stablet i to hauger med en god ladning TNT på toppen. Før lunta ble tent fikk pressens folk se den forbausende gode tilstanden granatene var i. Numre og betegnelse var godt synlig og Skoda-merket kunne man og skimte.

En lastebil av typen «M6» hadde lastet opp 68 av de totalt 72 granatene som var fraktet opp til Bardu fra Engenes. De fire resterende skulle tas hånd om for nærmere lokal undersøkelse og analyse.

En halv time etter at kaptein Andreassen hadde tent luntene sprang den første dungen til værs. Presse-folket; en fra Harstad Tidende og en fra Forsvarets Forum ble av sikkerhetsmessige grunner holdt en kilometer unna eksplosjonsstedet. De, sammen med de øvrige; soldater, sjåfører og offiserer konstaterte at det andre smellet uteble. Forklaringen som ble gitt var at den første salutten hadde kutta lunta til den andre «buketten». Men snart hadde våpenekspert Andreassen fiksa saken – og smell nr. to ble utløst.

Ro

Alt øvrig personell var i god tid flytta unna nedslagsfeltet, og etter hvert var det som om roen så å si senket seg over Bardu-fjellene. Kaptein Andreassen og hans menn kunne si seg fornøyd med vel utført arbeid.

Kilder

  • Harstad Tidende 21. og 24 oktober 1986.
  • Samtale med Knut Andreassen, Bjerkvik.