Grensekonvensjonen av 1826
Grensekonvensjonen av 1826 mellom Norge og Russland ble undertegnet 14. mai 1826 og regulerte og definerte riksgrensen mellom de to landene. Den erstattet også Novgorod-traktaten fra 1326 som bestemte fordelingen av beskatningen av den samiske befolkningen i Nordområdene og et felles bufferområde. Traktaten ble aldri sagt opp av partene og var gjeldende rett, men utviklingen hadde gjort at den samiske befolkningen endte opp med å skatte til tre parter, Sverige, Norge og Russland. Ved Grensetraktaten av 1751 sa Sverige fra seg alle krav i området.
Skoltesameområdene Petsjenga, Pasvik og Neiden ble fra begynnelsen av 1600-tallet til først på 1800-tallet betraktet som et felles norsk-russisk skattland, det såkalte fellesdistriktet. Frem til 1813 skattet skoltesamene både til Russland og til Danmark-Norge, men de sto under russisk verdslig og kirkelig jurisdiksjon. I perioden mellom 1814 og 1826 krevde heller ikke Norge skatt av skoltesamene.
Det var et dansk-norsk krav fram til slutten av 1700-tallet om en grense som la hele fellesdistriktet under Norge. Hvert år fra 1602 til et stykke ut på 1800-tallet dro fogden i Finnmark fra Vardøhus til Malmis (Kola by) for å legge frem den dansk-norske kongens territorielle krav overfor russerne. Russland mente å ha sterkere krav til fellesdistriktet, fordi de russiske samer (skoltene) var russiske borgere og de var i tillegg underlagt russisk jurisdiksjon. I tillegg hadde skoltene også tidligere mottatt privilegier av den russiske tsar og ikke minst hadde skoltenes viktigste handelsvei alltid gått østover.
Da fogden i Finnmark unnlot å gjøre sine krav gjeldende i 1816, 1819 og 1822, tok de russiske myndigheter det for gitt at nordmennene hadde gitt avkall på fellesdistriktene. De klaget på at nordmenn hadde krenket skoltesamene og at soldatene fra Vardøhus hadde skutt rein som tilhørte samene. Konfliktene i 1820-årene bevirket at grensedistriktene ble besluttet delt. Etter oppdrag fra sine lands regjeringer laget to offiserer – oberst Johan Henrich Spørck på norsk side, og oberstløytnant Valerian Galjamin på russisk – et grensekart sommeren 1825. Kartet var et kompromiss mellom norske og russiske krav og dannet utgangspunktet for grensekonvensjonen mellom Norge og Russland. Konvensjonen ble undertegnet i St. Petersburg den 14. mai 1826 (2. mai etter russisk tidsregning) av kongen av Sverige og Norge Karl Johan og den russiske tsar Nikolai I.
Sommeren 1826 ble det foretatt grenseoppgang og grensemerking. Grensegaten over land ble hugget 6 alen eller 5 arsjiner bred (ca. 4m). Djupålsprinsippet ble lagt til grunn for grensetrekningen både i Pasvikelva og Jakobselva.
I 1920 ble Petsjenga/Petsamo-området på russisk side overdratt til Finland og ble kalt Petsamo. Slik hadde ikke Norge lenger grense mot Russland (Sovjetunionen). I våpenstilstandsavtalen av 19. september 1944 etter den finske fortsettelseskrigen måtte Finland gi tilbake Petsamo-området til Sovjetunionen, og den gamle grensen fra 1826 dannet igjen grensen mellom Norge og Russland.
Kilder
- Leif Ryvarden: Norges grense - Fra Grisebåen til Barentshavet, Cappelen Damm, Oslo 2005 ISBN 978-82-022-4391-3