Grotten

Grotten er et hus i Slottsparken i Oslo, som brukes som statens æresbolig for kunstnere. Det er et laftet og panelt tømmerhus som ble reist i 1840 for Henrik Wergeland. Tomten var opprinnelig en del av Bymarken, inntil Wergeland kjøpte den.

Området ble kalt Grønnebergløkka, og skrenten ned fra tomten var kjent som Skredderkneika. I skrenten ble det tatt ut stein til brolegning av byens gater og til Slottsplassen. Dette førte til at det ble en åpen kløft i terrenget. Wergeland fikk reist en portal foran kløften og en terrasse over den, slik at det ble en grotte. Arbeidet på huset ble ledet av Wergelands venn Hans Ditlev Franciscus von Linstow, som er mest kjent som Slottets arkitekt. Han sto også bak vaktstua i Slottsparken og sitt eget hus i Wergelandsveien, som sammmen med Grotten er blant de tidligste eksempler på det som opprinnelig ble kalt «Den nye træstil», og som vi nå kjenner som sveitserstil.

Wergeland selv bodde bare i huset i noen få år. Den 14. april 1845 måtte han av helsemessige og økonomiske årsaker flytte, og han gikk bort knapt to måneder senere. Det er reist en byste av ham i grotten under huset, hvor han selv oppbevarte alskens rariteter han hadde samlet. 17. mai åpnes grotten for publikum.

Etter at Wergeland solgte huset var det i privat eie i 77 år. I 1922 ble Grotten statens æresbolig for fortjente kunstnere. Den første som fikk det tildelt var komponisten Christian Sinding, som flyttet inn i 1924. Han døde i 1941, og man måtte vente til etter krigens slutt før en ny kunstner kunne bli gitt æresbevisningen.

I 1946 flyttet Arnulf Øverland inn. Han gikk bort i 1968, men hans enke Margrete bodde der i ytterligere ti år. Da huset ble stående tomt i 1978 ble det vurdert å bruke det til noe annet; både barnehage og Wergelandsmuseum ble foreslått. Men huset ble i stedet rehabilitert og beholdt som æresbolig, og i 1981 flyttet komponisten Arne Nordheim og hans kone Rannveig Getz inn. Pr. 2008 bor de fortsatt i Grotten.

Litteratur

• Grotten på statsbygg.no