Grundtvigianisme: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Grundtvigianisme]]''' er en kirkelig bevegelse med navn etter den danske teologen N.F.S. Grundtvig. Den oppsto som en folkelig kulturbevegelse på 1800-tallet, og spredde seg også til Norge. I samtida ble grundtvigianismen ofte omtalt som «den kirkelige anskuelse». | '''[[Grundtvigianisme]]''' er en kirkelig bevegelse med navn etter den danske teologen [[Nikolai Frederik Severin Grundtvig|N.F.S. Grundtvig]]. Den oppsto som en folkelig kulturbevegelse på 1800-tallet, og spredde seg også til Norge. I samtida ble grundtvigianismen ofte omtalt som «den kirkelige anskuelse». | ||
Hovedelementer i grundtvigianismen var at man måtte søke den opprinnelige kristendommen i den apostoliske trosbekjennelsen. Grundtvig mente at denne var nedlevert direkte fra Kristus. Gjennom dette levende ord var Kristus selv til stede under forkynnelsen, spesielt når menigheten utførte dåp eller nattverd og når dra framsa Fadervår eller trosbekjennelsen. [[Sakrament]]ene hadde en framtredende plass, uten av grundtvigianismen ble høykirkelig. Presteembetet var av liten betydning, og liturgi var ikke viktig. Det er ikke snakk om brå omvendelser, men heller en gradvis utvikling der man tar imot den sanne kristendom. | Hovedelementer i grundtvigianismen var at man måtte søke den opprinnelige kristendommen i den apostoliske trosbekjennelsen. Grundtvig mente at denne var nedlevert direkte fra Kristus. Gjennom dette levende ord var Kristus selv til stede under forkynnelsen, spesielt når menigheten utførte dåp eller nattverd og når dra framsa Fadervår eller trosbekjennelsen. [[Sakrament]]ene hadde en framtredende plass, uten av grundtvigianismen ble høykirkelig. Presteembetet var av liten betydning, og liturgi var ikke viktig. Det er ikke snakk om brå omvendelser, men heller en gradvis utvikling der man tar imot den sanne kristendom. | ||
Sideversjonen fra 13. mai 2017 kl. 15:08
Grundtvigianisme er en kirkelig bevegelse med navn etter den danske teologen N.F.S. Grundtvig. Den oppsto som en folkelig kulturbevegelse på 1800-tallet, og spredde seg også til Norge. I samtida ble grundtvigianismen ofte omtalt som «den kirkelige anskuelse».
Hovedelementer i grundtvigianismen var at man måtte søke den opprinnelige kristendommen i den apostoliske trosbekjennelsen. Grundtvig mente at denne var nedlevert direkte fra Kristus. Gjennom dette levende ord var Kristus selv til stede under forkynnelsen, spesielt når menigheten utførte dåp eller nattverd og når dra framsa Fadervår eller trosbekjennelsen. Sakramentene hadde en framtredende plass, uten av grundtvigianismen ble høykirkelig. Presteembetet var av liten betydning, og liturgi var ikke viktig. Det er ikke snakk om brå omvendelser, men heller en gradvis utvikling der man tar imot den sanne kristendom.
Både i Norge og i Danmark ble folkehøgskolene viktige sentra for grundtvigianisme. Her i Norge fant retninga sin største motstander i Det teologiske fakultet, der spesielt Gisle Johnson var en tydelig talsmann mot grundtvigianismen. Blant de mest kjente grundtvigianere i Norge finner vi Wilhelm Andreas Wexels, Herman Anker og Olaus Arvesen. Etter Wexels død endra den norske grundtvigianismen seg fra å ha fokus på Bibelen og luthersk bekjennelse til å bli en retning for frisinna kristendom.
Se også
Litteratur
- Grundtvigianismen i Store norske leksikon.