Gudbrandsdalen

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 2. mai 2009 kl. 07:53 av Hans P. Hosar (Samtale | bidrag) (Historie)
Hopp til navigering Hopp til søk

Gudbrandsdalen er et dalføre og distrikt i Oppland. Hoveddalføret strekker seg langs Gudbrandsdalslågen, fra Lesjaskogvatnet på 612 moh. til Mjøsa på 124 moh., en strekning på ca. 200 km. De viktigste sidedalene er Ottadalen, Heidalen (Sjodalen), Vinstradalen (Kvikne og Skåbu) og Gausdal.

Distriktet omfatter tolv kommuner: Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer. Pr. 1. januar 2007 var det 69 602 innbyggere i Gudbrandsdalen, fordelt på 15 342 km². I nord er Otta regionsenter, mens Lillehammer er senter i sør.

Historie

Som distriktsbetegnelse er Gudbrandsdal først og fremst knyttet til fogderiet med samme navn. Embetsdistriktet tilsvarte de tolv kommunene nevnt ovenfor. Fram til 1862 hørte også Sollia i Hedmark til Gudbrandsdal fogderi. Fogderiet ble fra 1861 delt i Nordre- og Søndre Gudbrandsdalen fogderier. Fogderiembetene i Gudbrandsdalen ble avskaffet i 1909. Fra samme år ble Gudbrandsdal politimesterembete opprettet, og Gudbrandsdalen utgjør fremdeles et politidistrikt.

Gudbrandsdalen har navnet sitt etter den mektige hersen Dale-GudbrandHundorp, som ble kristnet gjennom kong Olav den helliges krigstog gjennom Gudbrandsdalen i 1021. Opprinnelig var det bare den sørlige delen av dagens Gudbrandsdal som fikk navnet Gudbrandsdalen, mens den nordlige halvdel kun ble kalt Dalen eller Norddalen. På 1500- 1600- og 1700-tallet besto landskapet av åtte prestegjeld: Lesja, Lom, Vågå, Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Fåberg.