Gunvor Hofmo
Gunvor Hofmo (født 30. juni 1921 i Kristiania, død 14. oktober 1995 i Oslo) var forfatter, gjerne regnet blant landets mest betydningsfulle modernistiske lyrikere, til tross for at hennes liv i stor grad var preget av psykisk sykdom. I perioden 1954–1975 var hun flere ganger innlagt på Gaustad psykiatriske sykehus, noe som også påvirket hennes egen diktning. Det samme gjorde tapet av den jødiske venninnen Ruth Maier under andre verdenskrig. Gunvor Hofmo levde et anonymt privatliv, og etter at hun ble syk lot hun seg ikke intervjue, leste ikke opp, og deltok ikke i samfunnsdebatten.
Familie
Gunvor Hofmo var datter av måleravleser Erling T. Hofmo (1893–1959) og Bertha Birkedal (1891–1969), og forble ugift. Hun var brordatter av idrettspolitikeren Rolf Hofmo (1898–1966).
Liv og virke
Gunvor Hofmo vokste opp i en arbeiderfamilie på Oslos østkant. I adresseboka for 1927 er faren oppført på adressen Claus Riis' gate 7, øst for Iladalen.
En tante og en onkel mistet livet i tyske konsentrasjonsleirer under krigen, og andre slektninger ble arrestert og deportert, blant andre onkelen, idrettspolitikeren Rolf Hofmo. Høsten 1940 møtte hun den jødiske flyktningen Ruth Maier (1920-1942), de ble venner og tilbrakte mye tid sammen, før Maier ble arrestert i jøderazziaen 26. november 1942 og sendt til Auschwitz. Dette satte et sterk preg på Gunvor Hofmo og påvirket hennes senere diktning.
Hofmo tok examen artium i 1945. Hun var i Paris høsten 1947 og i Bretagne våren 1950, og hadde ellers flere opphold i andre europeiske byer, som København, Stockholm, Amsterdam og London. Hun debuterte som lyriker med Jeg vil hjem til menneskene i 1946.
I 1953 hadde Hofmo et psykisk sammenbrudd og fikk diagnosen schizofreni året etter. Hun var, til og fra, innlagt på sykehus de neste årene, fram til utskrivningen fra Gaustad sykehus i 1975.
Hofmos diktning faller i to faser: først de fem samlingene hun utga mellom 1946 og 1955, den andre de femten samlingene som kom mellom 1971 og 1994. Etter hennes død ble det funnet flere uutgitte tekster innen prosa og diktning.
Gunvor Hofmo levde et anonymt liv i hovedstaden, etter at hun ble syk lot hun seg ikke intervjue, leste ikke opp, og deltok ikke i samfunnsdebatten. Lenge fantes det også bare noen få kjente fotografier av henne.
Ettermæle
I en nekrolog over Gunvor Hofmo i Aftenposten 18. oktober 1995 av Jan E. Hansen, ble hun beskrevet slik (utdrag):
| Vi visste at hun fantes, visste at hun satte sine ord på papiret i en kamp for livet som var mer reell enn det meste vi anser som "litterært" liv. Men fordi hun virket som en usynlig kraft blant de altfor synlige, og fordi hun skrev om usynlige krefter i en tid som foretrekker å speile seg i TV, ble Gunvor Hofmos navn nær identisk med selve "det poetiske fenomen". Hun ble i forunderlig grad "det uutsigeliges" fortolker, et taushetens talerør. Hun ble et medium for livets angst og uro, for alle menneskers lengsel og avmakt, men også for en smerte som måtte virke større enn menneskenes. Denne magien rundt hennes poesi kunne nok til tider synes ekstrem, nesten overnaturlig besvergende, men også intuitivt eksakt med hensyn til dikterens mentale og religiøse erfaring. | ||
Gunvor Hofmo er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Kilder
- Adressebok for Oslo 1927
- Aftenposten 18. oktober 1995; nekrolog over Gunvor Hofmo av Jan E. Hansen.
- Jan Erik Vold om Gunvor Hofmo i Norsk biografisk leksikon