Gustava Kielland

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 2. jan. 2020 kl. 14:23 av Marianne Wiig (samtale | bidrag) (Teksterstatting – «Kategori:Finnøy kommune» til «Kategori:Finnøy Kategori:Stavanger kommune»)
(diff) ← Eldre revisjon | Nåværende revisjon (diff) | Nyere revisjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Gustava Kielland.
Foto: Ukjent

Gustava Kielland, f. Susanna Sophie Catharina Gustava Blom (født 6. mars 1800Kongsberg, død 28. februar 1889) blir ofte kalt «kvinneforeningenes mor». Dette er ikke, slik det noen ganger hevdes, fordi hun grunnla Norges første kvinneforening. Årsaken er at hun i 1844 grunnla en kvinneforening som ble kimen til misjonskvinnebevegelsen, som ble den første store kvinnebevegelsen her i landet. Hun var også forfatter og sangdikter, og er spesielt kjent for «O jul med din glede» og «Liten ekorn satt».

Slekt og familie

Hun var datter av tollkasserer Gustavus Blom (1758–1812) og Karen Petronelle Stoltenberg (1765–1837). Hun tilhørte altså slektene Blom og Stoltenberg. Eidsvollsmannen Gustav Peter Blom var hennes fetter.

Den 21. mai 1824 ble hun også en del av slekta Kielland, da hun gifta seg med sokneprest Gabriel Kirsebom Kielland (1796–1854). Blant deres barn var arkitekt Gustav Blom Kielland (1832–1910) og ordfører i Skedsmo Hjalmar Christian Kielland (1834–1927).[1]

Liv

Hun vokste opp i en embetsmannsfamilie, først på Kongsberg og deretter i Stavanger. I 1812 døde faren, og hun flytta da sammen med mora til Drammen.

Gustava Blom ble kjent med Gabriel Kielland i ungdomsåra, og det var han som fikk henne interessert i kristendom. De ble gift i 1824, samme år som han ble cand.theol. Det nygifta paret flytta til Finnøy, der han ble sokneprest til Finnøy prestegjeld. Hun hadde vokst opp i et borgerlig hjem i en by, og det å være prestefrue med ansvar for en landhusholdning var en utfordring.

Det viste seg raskt at Gustava Kielland var en god administrator, og i tillegg til å drive husholdet på prestegården fant hun tid til å sette i gang med folkeopplysning, undervisning og sosial arbeid i prestegjeldet. Hun tok også til seg pleiebarn. Da Gabriel Kielland i 1837 ble sokneprest til Lyngdal var det med tjue barn på flyttelasset - sju egne og tretten pleiebarn. I alt ble det ni barn i ekteskapet, og åtte av dem levde opp.

Prestegården, både på Finnøy og i Lyngdal, ble også hjem prega av musikk og litteratur. Gustava Kielland leste mye, både skjønnlitteratur og misjonsblader fra utlandet. Hun kunne flere språk. I tillegg til å skrive dikt ble det også en omfattende korrespondanse til inn- og utland.

Det var i tida i Lyngdal at hun starta misjonskvinneforeninga. Ekteparet Kielland tilhørte Brødrevennene, en misjonsorientert, kristen gruppe. I 1842 var Gabriel Kielland sentral ved etableringa av Det Norske Misjonsselskap, og to av de første misjonærene selskapet hadde tilhørte miljøet rundt paret Kielland. Deres svigersønn Andreas Hauge ble i 1849 ansatt som selskapets første sekretær.

Det var trolig under Misjonsselskapets andre generalforsamling i 1844 at Gustava Kielland fikk ideen om å danne en misjonskvinneforening. Som nevnt var dette ikke den første kvinneforeninga: Det fantes misjonskvinneforeninger i Christiania (grunnlagt 1839), Drammen (1840) og Trondheim (1843). Det spesielle Gustava Kielland tilførte var sin gode evne til å organisere og sin store arbeidskapasitet. Hun samla medlemmene til heldags arbeidsmøter med opplysende og oppbyggende innslag. Foreningene ble også et samlingspunkt der sosiale skiller ble viska ut, slik at kvinner fra forskjellige lag i samfunnet kunne gjøre felles sak. Gustava Kielland skrev om foreninga i Lyngdal i Maanedsskrift for Missionsvenner i 1845, og dette inspirerte til etablering av tilsvarende lag mange andre steder. I 1904 var det hele 3500 misjonskvinneforeninger i Norge. Dette var den første store kvinnebevegelsen i landet, og det at kvinner gjorde noe slikt ble en viktig del av grunnlaget for kvinnesaksforeningene som oppsto på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

I 1854 døde Gabriel Kielland, og Gustava måtte flytte ut fra prestegården. Etter dette bodde hun hos barna sine, hos den ene etter den andre, fram til sin død.

Mot slutten av livet skrev hun en selvbiografi, Erindringer fra mit Liv. Det vil si, hun dikterte den ettersom hun hadde blitt blind. Den ble utgitt første gang i 1882.

Tre gater/veier er oppkalt etter Gustava Kielland:

Referanser/noter

  1. Se artikkel om slekta Kielland for videre etterslekt.

Litteratur og kilder