Hamarkrøniken

Fra lokalhistoriewiki.no
Revisjon per 22. mai 2019 kl. 15:47 av Cnyborg (Samtale | bidrag) (utvida)
Hopp til navigering Hopp til søk
Ruinene av Bispeborgen på Hamar, der krøniken ble nedtegna.
Foto: Cato Enger / Riksantikvaren (1967).

Hamarkrøniken er et av de eldste norske byhistoriske skrifter og er blitt tillagt stor historisk betydning, selv om mange sider ved opphavet til teksten er omgitt av usikkerhet og faglig uenighet. Forfatteren er ukjent, men hører antakelig hjemme i det geistlige miljøet assosiert med domkapitlet i byen. Skriftet er beskjedent i omfang, men forteller over få sider om mange aspekter ved Hamars historie, om byens næringsliv, bymessige bebyggelse, kirker, gårder og gateløp, som forfatteren befolker med et yrende liv av handelsfolk, handverkere, fiskere og prelater. Krøniken legger særlig vekt på 1300-tallet – som beskrives som en lokal gullalder – og reformasjonstida – som males fram som en forfallsperiode. Skriftets verdi som beretning om historiske forhold er på grunn av disse kildemessige karaktertrekkene omstridt. Teksten framstår litterært sett som en panegyrikk i tråd med klassisk retorisk tradisjon, «preget av nostalgiske følelser for en svunnen tid.»[1] Dateringen av krøniken er også usikker og har vært omdiskutert, men mye taler for at den ble skrevet omkring midten av 1500-tallet. Tittelen er etter alt å dømme sekundær, og betegnelsen «krønike» har kommet til seinere. Originalmanuskriptet er tapt, og teksten foreligger bare i en rekke avskrifter. I norsk lokalhistorisk historiografi er Hamarkrøniken likevel betraktet som et pionerverk. Jørn Sandnes skriver for eksempel:

«Dette vesle skriftet […] kan kalles det første lokalhistoriske arbeidet som er kjent fra landet vårt. Det har i virkeligheten mange trekk og mange kvaliteter felles med nyere lokalhistorie. Forfatteren forteller om fortida til et sted han kjenner godt og er glad i. Han bygger, synes det, dels på egen erfaring, dels på skrevne kilder […]»[2]

Forfatteren

Det er rimelig å anta at vi aldri vil få vite helt sikkert hvem som har skrevet Hamarkrøniken. Men det kan være mulig å sirkle inn miljøet forfatteren (eller forfatterne) kom fra. For det første virker det åpenbart at den eller de som skrev teksten har hatt stor lokalkunnskap. Videre framstår det også som sannsynlig at forfatteren har tilhørt et skrivekyndig og lærd miljø.

Spekulasjonene ellers har vært mange. En av de fremste kandidatene er Thure Olavsson Hummer, som etnologen Ragnar Pedersen peker på som mulig forfatter. Thure var født omkring 1530 og hadde studert ved universitetet i Rostock. I kildene opptrer han som kannik, prost og leder av domkirkens skole, og han omtales som «en from lerder persone» av biskopen i Bergen, Absalon Pederssøn Beyer, som han besøkte sommeren 1563.[3] Thure tilhørte slekten Hummer, som i flere generasjoner hadde stått sentralt i det kirkelige miljøet på Hamar.[4] En rekke andre medlemmer av familien Hummer har også vært trukket inn i diskusjonen om forfatterskapet. Den eldste av dem er Trugels kantor, som var Thures bestefar og en framtredende representant for domkapitlet i Hamar. Litteraturhistorikeren Francis Bull gjetter på at Trugels kan ha vært forfatter, men holder det som mer sannsynlig at andre og yngre medlemmer av Hummer-familien førte krøniken i pennen.[5] Trugels var født allerede i midten av 1450-åra og nærmet seg 100 år på den tida krøniken antakelig ble skrevet. Alderen tatt i betraktning, må han snarere ha hatt en rolle som muntlig kilde, fabulerer Francis Bull. I stedet peker han på Trugels’ sønn Olav – som var bestyrer av bispegården – eller hans sønnesønn Lars – som var den trofaste drengen til Hamars siste katolske biskop, Mogens - som mer sannsynlige kandidater. Olavs yngre sønn Thure, bror av Lars, nevner ikke Bull.

Ved siden av Hummer-slektens mange medlemmer er det primært i kretsen rundt lensherren Christen Munk og blant domkapitlets prelater at forskere har funnet fram til mer eller mindre troverdige kandidater til forfatterskapet. Et viktig utgangspunkt for slike forestillinger, er å finne i innledningen til skriftet, der det vises til et representativt møte som fant sted på lensherrens initiativ sommeren 1553. I tillegg til lensherren og Trugels kantor deltok følgende personer på møtet: «[…] mester Torbjørn av Toten, mester Amund Ellingsen av Hadeland, herr Bård Rolfssøn av Stange […]. Videre Bernt Hård lagmann, Christoffer Mogenssøn til Vie, Hans Krukov til Tjerne […]» Blant alle disse er det vel rimeligst å tenke på en eller flere av de geistlige som mulige kandidater, hvis vi skal holde oss til kriteriene ovenfor. Men for øvrig blir dette nærmest rene spekulasjoner.

Datering av Hamarkrøniken

Spørsmålet om datering av Hamarkrøniken har vært svært omstridt. Originalen er ukjent, men manuskriptet foreligger i en rekke avskrifter, som har dannet utgangspunkt for ulike dateringer. Dateringen er ikke minst avhengig av hvordan en veier to punkter i avskriftene mot hverandre. På den ene side innledningen som peker mot en tidlig datering. For det andre et utsagn om at Hamar gård var nedbrent på den tid krøniken ble skrevet, noe som først skjedde i 1567, da svenskene herjet Hedmarken under Den nordiske sjuårskrigen (1563-70). Hvis en fester lit til at den siste påstanden var en del av originalen, blir det sjølsagt vanskelig å argumentere for at innledningen kan ha vært der fra begynnelsen – og omvendt: Hvis en har tro på at innledningen var med i originalen, så er det vanskelig å argumentere for at også utsagnet om at Hamars ødeleggelse var med i den opprinnelige teksten.

To av de første forskerne som forsøkte å datere krøniken, Gustav Storm og Ludvig Daae, inntok hver sin posisjon i dette spørsmålet. Storm argumenterte for at intimasjonen er opprinnelig, og at 1553 er det seineste tidspunkt krøniken kan ha blitt til på (krønikens «terminus ante quem»). Det tidligste tidspunktet («terminus post quem») må være biskop Mogens død i 1542, som er grundig omtalt i teksten (se nedenfor), og som ifølge Storms teori må ha vært med fra begynnelsen. Ludvig Daae argumenterer på sin side for at intimasjonen må være av seinere dato enn den gir seg ut for. Blant annet er det anakronistiske utsagn i innledningen som svekker troverdigheten. Og tempusbruken i teksten – bruken av fortid – viser også at det er tale om historiske forhold som ligger langt tilbake i tid, ifølge Daae. Ludvig Daae holdt på at fortellingen om biskop Mogens var av mye seinere dato enn Gustav Storm antok, og at referansen til Hamars ødeleggelse må ha vært en del av den originale teksten, som Daae daterer til begynnelsen av 1600-tallet.

Debatten mellom Storm og Daae fant sted i Historisk tidsskrift i 1890. Seinere forskning har imidlertid tippet balansen klart i retning av Storms datering. Av stor betydning har det vært at nye handskrifter er kommet for en dag, som klart viser at skriftet må ha blitt til på 1500-tallet. Filologen Egil Pettersen har undersøkt alle avskriftene og analysert det innbyrdes forholdet mellom dem, og Pettersen konkluderer at:

«Hadde disse handskriftene vært kjent for Storm og Daae, ville mye av den lærde diskusjonen de førte i Historisk tidsskrift i 1890 om skriftets alder, vært spart.»[6]

I tråd med dette har Ragnar Pedersen tillagt innledningen til skriftet stor betydning som kilde til spørsmålet om datering. Her framgår det at lensherren tok initiativet til en gjennomgang av bispearkivet ved Domkirken, og «at krøniken ble nedtegnet som en direkte følge av dette møtet.»[7] Dermed blir 1553 det tidligste tidspunkt for skrivingen av originalen. Når det gjelder det seineste tidspunkt, er Pedersen mer usikker. Men han ender opp med å hevde at Hamarkrøniken må ha vært skrevet før 1567, fordi det ellers ville vært oppsiktsvekkende at Den nordiske sjuårskrigen – som hadde dramatiske konsekvenser i Hamar-regionen – ikke er nevnt. Denne typen slutning, basert på kildenes taushet (argumentum e silentio) er vitenskapelig omdiskutert.

Skriftets formål og bakgrunn

Et mulig utgangspunkt for å forstå formålet med krøniken ligger i tekstens innledning, som vi har vist til flere ganger ovenfor, og der det berettes om et møte som fant sted den 22. juli 1553 på Hamar gård hos lensherre Christen Munk. Til stede på møtet var medlemmer av byens domkapitel, lagmannen, en rekke andre gode menn, «både adelige og uadelige», samt representanter for bondestanden og øvrige «forstandige menn», som det står skrevet. I fellesskap gikk denne forsamlingen gjennom bøker og brevmateriale om byen underskrevet av de tidligere biskopene.[8] Innsamlingen var en del av et større arbeid med å karlegge arkivmateriale fra katolsk tid. Materialet var – eller ble? – ifølge intimasjonen «samlet i en bok og forseglet». Lensherren laget så en kopi av boka til eget bruk og sendte på Kongens befaling originalen til «hans nåde» i København. Men hvorfor var Kongen interessert i Hamars historie? Etnologen Ragnar Pedersen argumenterer for at bakgrunnen for møtet i 1553 var en felles ambisjon lensherren og domkapitlet hadde om å få satt i stand Hamar domkirke, som var kraftig forfalt etter reformasjonen.[9] Noen år tidligere hadde lensherren på vegne av domkapitlet sendt et brev til Kongen der tingenes sørgelige tilstand ble beskrevet. Der het det at:

[…] Domkirken i Hamar er meget bygfalden og ikke uden stor Hjælp kan istandsættes, og at det var for stor Skade om de skulde forfalde, da det er den skjønneste Kirke i hele Norge […] [10]

Kongen stilte seg velvillig og svarte i juli 1551 at domkapitlet skulle få innkreve og anvende hele tienden i stiftet i en treårs periode til restaurering av domkirken. Pedersen hevder at møtet i 1553 må sees i sammenheng med korrespondansen et par år tidligere, og at boka som ble sendt til Kongen etter møtet var et ledd i arbeidet med å skape forståelse for og ressurser til restaurerings-prosjektet. Svaret på spørsmålet ovenfor, kan derfor være at Kongens interesse for Hamar var knyttet til sentralmaktens engasjement i reparasjonsarbeidene ved Hamar domkirke. Men hvis dette stemmer, trengte Kongen virkelig en så omfattende beretning om byens historie? Hadde det ikke holdt med en mer avgrenset rapport om selve kirken?

Restaureringen av kirken var antakelig bare et ledd i en mye større plan, hevder Ragnar Pedersen, en plan som primært avspeilet ambisjonene til lensherren Christen Munk, og som tok sikte på å gjenreise Hamar som sentralsted for omlandet. En vesentlig del av krøniken er historisk og forteller at Mjøsbyen gjennomlevde en storhetstid på 1300-tallet. Krøniken beretter at byen på denne tida var et levende økonomisk sentralsted, et politisk-administrativt styringssentrum og ikke minst et sentrum for kirkelige institusjoner og religiøs kultus. Pedersen argumenterer for at denne framstillingen av byens fortid, som sannsynligvis var betydelig overdrevet, hadde til hensikt å vise Kongen hva slags potensial for velstand og blomstring byen representerte – forutsatt at den fikk tilført ressurser som gjorde en institusjonell gjenoppbygging mulig. Domkirken var bare første brikke. Seinere skulle hele planen realiseres med fortidas Hamar-utopi som forbilde. Munk tok også andre skritt for å realisere sin Hamar-visjon: Omtrent på samme tid som krøniken ble sendt til København, overtalte han myndigheten til å gi ham jordegodset til vor Frue Kloster i Oslo i forlening. En av intensjonene bak dette var «[å] færdiggjøre det Taarn, som staar paa Kongens Gaard Hamar.»[11] Kongens gård – eller Hamarhus – var den tidligere bispegården som sto øst for Domkirken.

Hva slags motiver Munk hadde for å ruste opp og restaurere Hamarhus, Domkirken og byens andre gamle strukturer og funksjoner, er det ikke mulig å belegge kildemessig. Men det kan være at han gjennom dette arbeidet også ville legge inn en mer personlig søknad overfor Kongen om enda større og mer betydningsfulle oppgaver og embeter. Seinere fikk den energiske Munk Akershus slott i forlening og utviklet Akershus slik at det fikk en lignende dominerende stilling i Øst-Norge, som det Bergenhus hadde i vest og nord.

Om jærtegn og den siste biskopen

Klockerne alle sammen udj domkiercken ginge om midnattz tid udaff sig selff, oc orgeverckit, oc bispen stod op oc saa ud, da var det saa liust i chorit udi domkiercken, lige som det haffde verrit lius dag. Sammeledis ginge oc klockerne udi closterit oc udi kaarskiercken, oc hördis megen spögerj paa bispegaarden om natten, ligesom tou krigsherrer skulle slaais tilsammen paa borregaarden, saa at vecterne deroffuer forferdis, oc en part aff folckene stode op oc viste iche huad paa ferde var, oc folckene bleffue gandske megit vnderlige der ved. Dernest om höy dags tijd beteede sig en gresselig stor orm oc forferdelig, som kaldis Siöormen, udi Miöß, som var gandske lang oc meget stor, oc siuntes at naa fra öens landt oc jnd udi Kongsland.

Noe uventet, med tanke på anledningen til at boken ble skrevet, er jærtegn i forbindelse med arrestasjonen av den siste katolske biskopen beskrevet i boken. Det fortelles at alle klokkene i domkirken, klosteret og Korskirken begynte å kime av seg selv. I koret var det lyst som på dagen, og en forferdelig støy som om to hærer kjempet. På dagen skal en sjøorm ha vist seg på Mjøsa; den strakk seg fra Helgøya inn til land. En av biskopens menn drepte sjøormen med en pil, og krøniken forteller videre om hvordan de fjernet kadaveret.

Det fortelles også om arrestasjonen av biskop Mogens. Hans menn hadde buer og armbrøster, mens Truid Ulfstand hadde ildvåpen. Biskopen måtte gi tapt, og falt på kne og takket Gud for hver dag han hadde hatt i byen. Han ba også byens borgere om å be for seg, og sa at han ville komme tilbake. Det skulle ikke skje, biskopen døde i Danmark.

Hamars våpen

Hamars byvåpen slik det ser ut i dag.

I krøniken beskrives Hamars våpen, og dette er grunnlaget for utformingen av Hamars kommunevåpen som ble tegnet i 1899.

«Hammers vaapen var en Urhane med udslagne Vinger udi Toppen paa et Fure Træ, som voxer grønt…».

Manuskripter

Gustav Storm omtale 18 manuskripter som han brukte i sitt arbeid, og 12 tapte manuskripter som han kunne dokumentere. I tillegg har det senere blitt funnet ytterligere ti manuskripter. Storm brukte manuskript A, ms. 938 fol. i Thotts samling i Det Kongelige Bibliotek i København. Dette er datert omkring 1633. Da Egil Pettersen ga ut sin bok i 1986 (se nedafor) hadde man funnet et eldre manuskript, ms. 164 qv. hos Deichman, som kalles manuskript U.

Egil Pettersen har den nevnte boka fra 1986 med en omfattende beskrivelse av manuskiptene, og vi skal her bare gjengi enkelte detaljer:

  • A: Fra omkring 1633, hovedgrunnlaget for Gustav Storms versjon. Det mest fullstendige manuskriptet.
  • B: Skrevet etter 1735, ettersom det viser til Jonas Ramus' Norriges Beskrivelse som ble utgitt det året. Mangler tittel og historia om fengsling av biskopen, så trolig er først og siste blad tapt. I Det Kongelige Bibliotek i København, ny saml. 1565 qv.b
  • C: Skrevet omkring 1740, avskrift fra et manuskript nær U, men ikke fra selve U. UBT 233 fol.
  • D: Fra midten av 1600-tallet, med samme omfang som U. Bispelista er videreført til Henning Eggertsen Stockfleth (1647–1664). Må være en avskrift av U. I Det Kongelige Bibliotek i København, gl. saml. 2842 qv.
  • E: Usikker datering, men trolig avskrift av U. Mangler noen kapitler. Trolig manuskriptet Ludvig Holberg brukte i Dannemarks Historie bind 2.
  • F1: Skrevet kort tid etter 1800. Mangler biskopens fengsling, men har bispeliste fram til Hans Rosing (1664–1699). Deichmans håndskriftsamling 67 fol.
  • F2: Svært nær F1, som muligens er avskrift av dette, eller de er skrevet av etter samme ukjente forelegg.De siste bladene mangler.
  • F3: Fra siste del av 1700-tallet, følger F2.
  • F4: Fra siste del av 1700-tallet. Kun fem ark, resten er tapt. Dels avskrift av Hammers trykte utgave fra 1774, se nedafor.
  • G1: Skrevet av en person med initialene SNSP på Helgøya 2. og 3. mars 1731. Sorø skoles håndskriftsamling 50 qv.
  • G2: Har sannsynligvis G1 som forelegg.Sorø skoles håndskriftsamling 149qv.
  • G3: Skrevet ned i 1765 på KrabyToten og i Hamar av en Lauritz Larsøn. UBO 461 qv.
  • G4.
  • G5: UBO 348 qv.
  • G6.
  • G7.
  • H1: Ufullstendig, første og siste side mangler. UBO 461 qv.b.
  • H2: UBO 349 qv.
  • H3: Det Kongelige Bibliotek i København, ny samling 1563 qv.
  • H4: Det Kongelige Bibliotek i København, ny samling 1565 qv.
  • H5: Har med tysk oversettelse av intimasjonen. Det Kongelige Bibliotek i København, ny samling 1564 qv.
  • H6: Har varianter som samsvarer med F. UBO 504 qv.
  • H7: Datert Ullensaker prestegård 2. mai 1733, og trolig det eldste i G-klassen.
  • H8: Senere enn 1733, men nevner at det er konferert med et eksemplar fra 1705.
  • K: Tapt; dette er det eldste manuskriptet vi kjenner. Det er i tre håndskrifter fra omkring 1800 nevnt, datert til 1601 og nedtegna av prost Jens Bugge på Ringsaker.
  • K1: Skrevet av Christian Carlstrøm i 1797.
  • K2: Sannsynligvis avskrift av K1, utført av skoleholder Svend Christensen. Ligger hos Hedmarksmuseet.
  • K3: Finnes i Henrich Andreas Mørchs Excerptbøker (UBO). Udatert, trolig yngre enn K1 og kan være avskrift av dette.
  • U: Det eldste bevarte manuskriptet. Deichmans håndskriftsamlig ms. 164 qv.

Trykte utgaver

Den første trykte utgaven vi kjenner kom ut i 1774, da Christopher Hammer ga ut Gammel Beskrivelse om Hammer Bye paa Hedemarken. Til Trykken befordret ved Christopher Hammer. Ifølge Storm er denne teksten basert på et håndskrift som er tapt, kalt G6. Den har med noen få kommentarer i fotnoter, og tillegget «Sogne-Præster til Toten indtil Magister Holst».

I 1802 ble krøniken gjengitt av J.C. Berg under tittelen En gammel Beskrivelse over Staden Hammer i andre bind av Thaarups Magazin, utgitt i København. Her følges teksten av et fyldig med en bred framstilling av Hamars og Hedmarks historie. Berg drøfta også krønikens alder og opphav. Han brukt manuskript A, det samme som Storm, men har normert språket noe til samtidig dansk.

Nok en dansk utgave er datert til 1804 eller 1805. Den har ukjent forfatter, men Storm mente at det måtte være soknepresten til Hurum, A. Mørch, som sto bak. Han hadde vært kapellan på Ringsaker 1796–1805, og samla da inn opplysninger om Hamars historie. Boka fikk tittelen Sandfærdig Beskrivelse over den fordum berømte Hammer Bye i Hedemarkens Fogderie og Amt i Norge; dens udbredte Flor og Velstand, Kirker, Klostere, Kannikeresidenser, Communitet og Skole, samt Efterretning om, hvorledes alt dette ny saa aldeles er ødelagt. Selve krøniken er gjengitt i en nokså fri form, og det er noen få kommentarer. Storm kunne ikke identifisere manuskriptet, men det har senere blitt identifisert som manuskript K, som riktignok er langt mer omfattende enn den trykte versjonen.

I 1821 ble krøniken gjengitt i Budstikken under tittelen «Om Oplandenes gamle Bye Hammer». Teksten var ved G.F. Lundh. Han kjente til flere manuskripter, men det er uklart hvilke han brukte til denne utgaven.

Ludvig Risum ga i 1842 ut krøniken under den fyndige tittelen Fuldstændig Beskrivelse over gamle Storhammer By, som i fordums Dage blomstrede paa Hedemarken, med mange Kirker, Klostere og andre Herligheder, som alt er gaaet til Grunde, tilligemed sandfærdig Beretning om den bekjendte store Sjø-Orm i Mjøsen, og de mange underlige Jærtegn, som viste sig for den sidste Biskop i Hammer. Han forteller i forordet at teksten han gjenga trolig var forfatta av Mikkel Andersen Aalborg, som var sokneprest til Vang fra 1610 til 1626. Han skal ha skrevet ned teksten i 1623, og baserte seg på en avskrift av teksten fra 1553. I store trekk sammenfaller både tekst og kommentarer med Lundhs versjon fra 1821. Et nytt opptrykk av denne boka kom ut i 1863.

Gustav Storm gjenga teksten i artikkelen «Om Hammer» i Historisk-topografiske SKrifter om Norge og norske Landsdele i 1895.

I 1937 ga Arne Arnesen ut Hamar-Krøniken : med andre kilder til kunnskap om det gamle bispesæte ved Mjøsen. Her har han i tillegg til krøniken med en drøfting av dens alder og opphav samt andre kilder: Biskop Torfinns testamente, Nils Sverdrups opptegnelser fra 1707, beretning om Hamar-bispene og Gerhard Schønings opptegnelser om Hamar.

En praktutgave illustrert av Anne-Lise Knoff ble utgitt av Hedmarksmuseets venner i 1976.

Foreløpig siste utgivelse var ved Egil Pettersen, og kom i 1986. Dette er en omfattende vitenskapelig utgivelse, med selve krøniken både i normert versjon og etter manuskript 164 qv. hos Deichman, oversikter over håndskrifter og trykte utgaver, en samling av kommentarer i tidligere utgaver og omtaler av de ulike manuskriptene.

  • Hammer, Christopher: Gammel Beskrivelse om Hammer Bye paa Hedemarken. Til Trykken befordret ved Christopher Hammer. Christiania. 1774. Digital versjonNettbiblioteket
  • Risum, Ludvig: Fuldstændig Beskrivelse over gamle Storhammer By, som i fordums Dage blomstrede paa Hedemarken, med mange Kirker, Klostere og andre Herligheder, som alt er gaaet til Grunde, tilligemed sandfærdig Beretning om den bekjendte store Sjø-Orm i Mjøsen, og de mange underlige Jærtegn, som viste sig for den sidste Biskop i Hammer. 1842. Digital versjonNettbiblioteket
  • Arnesen, Arne: Hamar-Krøniken : med andre kilder til kunnskap om det gamle bispesæte ved Mjøsen. 1937. Digital versjonNettbiblioteket
  • Hamarkrøniken : med illustrasjoner av Anne-Lise Knoff. Utg. Hedmarksmuseets venner. 1976. Digital versjonNettbiblioteket
  • Hamarkrøniken. Ny utgave ved Egil Pettersen. Alvheim & Eide, 1986. Digital versjonNettbiblioteket

Referanser

  1. Helle et.al.: s. 70, jfr. Øye 2000.
  2. Sandnes 1970: s. 14.
  3. Absalon Pederssøn 1963: s. 30.
  4. Øye 2000: s. 91.
  5. Bull 1958: s. 25.
  6. Pettersen 1986: s. 16.
  7. Pedersen 1995: s. 50.
  8. Pettersen 1986: s. 21.
  9. Pedersen 1995.
  10. NRR 1: s. 134.
  11. NRR 1: s. 143.

Litteratur

  • Absalon Pederssøn: Dagbok og Oration om Mester Geble, ved Ragnvald Iversen, Universitetsforlaget 1963. Digital versjonNettbiblioteket
  • Daae, Ludvig: «Om den gamle Beskrivelse over Hamar», i Historisk tidsskrift, Tredie Række, første bind 1890: s. 244-269. Digital versjonNettbiblioteket
  • Daae, Ludvig: «Om de Hamarske krøniker», i Historisk tidsskrift, Tredie Række, første bind 1890: s. 309-334. Digital versjonNettbiblioteket
  • Bull, Francis: Norges litteratur fra reformasjonen til 1814, Oslo 1958. Digital versjonNettbiblioteket
  • HamarkrønikenDokumentasjonsprosjektet
  • HamarkrønikenWikipedia på bokmål og riksmål
  • Hamarkrøniken. Ny utgave ved Egil Pettersen. Alvheim & Eide, 1986. Digital versjonNettbiblioteket
  • Helle, Knut, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu: Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år, Pax Forlag A/S 2006.
  • Norske Rigsregistranter (NRR), bind 1 (1523-1571), Christiania 1861. Digital versjonNettbiblioteket
  • Pedersen, Ragnar: «Fra domkirke til ruin og fra ruin til fortidsminne. En studie av domkirkeruinene på Hamar som et historisk monument og kulturelt symbol», i Fra kaupang og bygd, Hedmarksmuseet og Domkirkeodden, Hamar 1995: s. 7-70.
  • Sandnes, Jørn: Lokalhistorisk litteratur til omkring 1900, i Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Universitetsforlaget 1970: s. 13-31.
  • Storm, Gustav: «Om det gamle Hamar og den gamle "Hamars Beskrivelse" fra 1553», i Historisk tidsskrift, Tredie Række, første bind 1890: s. 113-140. Digital versjonNettbiblioteket
  • Storm, Gustav: «Om de Hamarske krøniker»,i Historisk tidsskrift, Tredie Række, første bind 1890: s. 277-308. Digital versjonNettbiblioteket
  • Storm, Gustav: «Slutningsbemærkninger om de hamarske krøniker», i Historisk tidsskrift, Tredie Række, første bind 1890: s. 269-275. Digital versjonNettbiblioteket
  • Øye, Marie Kløvstad: «Hamarkrøniken - en retorisk skrytetale?», i Fra Kaupamng og bygd, Hedmarkmuseet og Domkirkeodden, 2000: s. 84-98.